Verden sett med israelske øyne

Hollywood har hatt hegemoni på Vestens folkelige kulturindustri. Men det som var utenkelig for bare få år siden er nå i ferd med å skje: Hegemoniet brytes ned av flere utfordrere. Og én av disse utfordrende er Israel, som har kommet med serier som Shtisel, Fauda – og nå Valley of Tears.

Disse seriene greier noe fascinerende: å strekke seg langt utenfor egne landegrenser, trekke verden inn i Israel, men samtidig skildre genuint israelske problemstillinger og konflikter.

Serier som nasjonal identitetsbygging

Valley of Tears handler om Jom kippur-krigen og er et slags israelsk speil av Band of Brothers. I 1973 angrep Egypt og Syria et uforberedt Israel under jom kippur. Israel hadde undervurdert sine fiender, undervurdert sjansen for angrep, og befant seg plutselig i en situasjon der landet stod i fare for å bli okkupert og ruinert.

Vi følger flere skjebner samtidig, som på ulike usannsynlige måter veves inn i hverandre. Dette er da også et bilde på Israel selv: Landet har tiltrukket seg alt fra kommunister som ville pløye kibbutzens åkrer under solen, til hasidiske lærde som ville sitte i skyggen og lese sin Tora – og så er det araberne, da, som tilfeldigvis befant seg i landet som ble jødenes.

Det er dessuten noe befriende israelsk over måten disse skjebnene veves sammen på; det er ikke den gjennomførte høytidelige følelsen som Band of Brothers frembringer. Valley of Tears frembringer definitivt også denne følelsen, men den kontrastere med en rekke comic reliefs som ville være utenkelig i Band of Brothers.

Valley of Tears er en beretning om hvordan Israel kom seg tilbake og overvant Egypt og Syria. Serien er derfor på ikke ubetydelig vis en del av landets kontinuerlige nasjonale identitetsbygging. Og verden trekkes inn i denne identitetsbyggingen. Vi får sympati for Israel som land.

Spenninger som synliggjøres

Med det mener jeg ikke at spenningene som preger det israelske samfunnet graves ned og pyntes på. Tvert imot gir Valley of Tears sympati for Israel nettopp fordi den ikke gjør det: Vi forstår bedre at landet virkelig er sammensatt av helt forskjellige elementer, med de problemstillinger og konflikter som det innebærer – og at landet bygger dette inn i selve den nasjonale identiteten.

I serien får vi for eksempel sympati med araberne som må kjempe for et land som de føler ikke bryr seg om dem, et samfunn som de føler behandler dem som annenrangs borgere. Samtidig er det en kritikk mot hasidiske jøder, de ultraortodokse, som er fritatt militærtjenesten av religiøse grunner, og hvis trygghet blir betalt med blodet til andre israelere.

Men det betyr ikke at de ultraortodokse alltid demoniseres. Serien Shitsel forsøker nettopp å se verden gjennom deres øyne. Det er en tilsynelatende nyansert, realistisk skildring – på godt og vondt – av en av Israels mest foraktede grupperinger, slik at vi får godhet for menneskene bak grupperingen, bak ideologien.

Slik setter seriene oss i stand til å se med den andres øyne: Verden ser med Israels øyne, israelere med hverandres øyne. Og det gir ikke bare interessante serier, men også verdifulle serier, som utfordrer forakten.

Men fungerer seriene også som strømmediplomati? I Morgenbladet konkluderte Hanne Eggen Røislien – i en ellers lesverdig tekst – at the jury is out. Det mener jeg den ikke er: Israel lykkes fordi seriene spiller på europeernes svarthvitt-bilde av landets problemer og konflikter, og slik gir oss både forståelse for landets håndtering og posisjon, samtidig som seriene viser at landet tar selvkritikk, ved å ta minoriteter av ulike slag på alvor.

Dermed anerkjenner liksom landet, gjennom seriene, at det fortsatt har en vei å gå – noe det har til felles med alle andre land – samtidig som vi får en tro på at landet likevel er på rett vei.