Jeg er Kurt Westergaard

Aftenposten later som om avisen ville publisert Muhammed-karikaturene dersom det hadde en konkret nyhetsbegrunnelse. Et mordforsøk på tegneren, begrunnet av tegningen, er tydeligvis ikke nok. Sannheten er at Aftenposten og andre ledende aviser har overdratt redaktørgjerningen til terroristene.

Islamisten som forsøkte å drepe tegneren Kurt Westergaard 1. nyttårsdag har igjen aktualisert pressens forhold til disse karikaturene, som først ble publisert av Jyllandsposten 30. september 2005. Enkelte journalister og redaktører har tatt til orde for republisering, og allerede da Westergaard ble truet i høst snudde Bergens Tidende etter å ha fått ny redaktør. BT publiserte derfor også denne gangen karikaturene. Morgenbladets samfunnsredaktør Frank Rossavik er sterk tilhenger av publisering, men får ikke med seg sin egen redaktør.

Jeg har tidligere tatt til orde for at når pressefriheten utfordres på denne måten, bør pressen stå solidarisk med dem som trues og angripes fysisk. Når Westergaard angripes, burde alle skrivende mennesker stå frem og si: ”Jeg er Kurt Westergaard”. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold gjentok en slik oppfordring i Dagsrevyen på lørdag, og jeg har lånt Spartacus-henvisningen fra ham.

Mange målskiver, mindre fare

Dette er ikke bare en mer eller mindre symbolsk solidaritetshandling, men har også et praktisk formål. De som islamistiske terrorister gjør til mål utsettes for ekstra fare dersom det er få av dem. Dersom tusenvis av redaktører og journalister har begått den samme ”krenkelse”, synker faren for hver enkelt radikalt. Samhold gir trygghet.

Veldig få norske presseorganer fulgte dette prinsippet da Vebjørn Selbekk publiserte karikaturene i januar 2006. Selbekk ble ofret av resten av pressen og utenriksministeren, som kalte ham ekstremist og likestilte ham og terroristen, og påsto at ingen andre i Norge hadde publisert karikaturene. Selbekk så ingen annen løsning enn en halvveis avbikt.

Selbekk ble ofret av resten av pressen og utenriksministeren, som kalte ham ekstremist og likestilte ham og terroristen.

Men Aftenposten hadde gjengitt alle tolv karikaturene i faksimile, riktignok i betydelig mindre format enn Magazinet, men lett gjenkjennelig allerede i oktober 2005. Etter at det ble bråk, har Aftenposten bare omtalt karikaturene skriftelig. Bergens Tidende trykket en av tegningene, men stoppet så, før avisen med Trine Eilertsen endelig fikk en redaktør med prinsipper. Stavanger Aftenblad publiserte noen av karikaturene før bråket. Dagbladet.no publiserte dagen før Magazinet, og har hatt karikaturene tilgjengelig på sin hjemmeside siden den gang. Agderposten og noen få andre har publisert etter bråket.

Jeg har forståelse for at aviser kan være uenig i det solidaritetsprinsippet som jeg tar til orde for, som også kan fortolkes som flokkmentalitet. Jeg mener likevel at innvendingen ikke holder. Skulle ikke pressen unisont støtte pressefriheten?

Selv er jeg enig i essensen i Westergaards karikatur, nemlig at islamske terrorister (med rette eller urette) begrunner sine handlinger i islam og Muhammeds liv og lære.   Men også redaktører og journalister som ikke er enig i dette, bør se verdien av å forsvare Westergaard ved å publisere ham, og så kan de heller samtidig si seg uenig i innholdet i ytringen. Det har jo  mange av redaktørene som ikke vil publisere uansett gjort.

Ingen nyhetsverdi

Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd sier ifølge en NTB-melding gjengitt i hennes egen avis mandag: - Vårt standpunkt er at denne typen tegninger må kunne trykkes i ytringsfrihetens navn, og det kan hende at vi trykker dem i en konkret situasjon. Men da må det være en konkret nyhetsbegrunnelse.

En lignende begrunnelse har Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum. For ham står den til troende, fordi Nettavisen tidligere har gjengitt karikaturene i faksimile. Jeg stiller meg derimot undrende til at Stavrum ikke fant den nyhetsmessige betydningen viktig nok denne gangen, og derfor fjernet faksimilen som var brukt til å illustrere saken om angrepet på Westergaard. Hvorfor har Stavrum fått kaldere føtter?

Det er altså ikke nyhetsrelevant når tegneren Westergaard angripes i sitt eget hjem av en mann med kniv og øks, som må skytes av politiet.

For Aftenposten er påstanden helt uten troverdighet, siden Haugsgjerd vel ikke i fullt alvor kan mene at det aldri siden januar 2006 har vært nyhetsrelevant å gjengi de tegningene som står så sentralt i konflikten mellom islamistisk ekstremisme og vestlig demokrati og frihet. Det var ikke nyhetsrelevant da Selbekk ble innkalt til statsråd Bjarne Håkon Hanssens kontor for å gjøre avbikt og i ren mafiastil få ”beskyttelse” som motytelse fra Islamsk Råd. Det var ikke nyhetsrelevant da den norske ambassaden i Damaskus ble angrepet. Det har ikke vært nyhetsrelevant når Kurt Westergaard og Flemming Rose flere ganger tidligere har vært drapstruet, eller ditto med Per Edgar Kokkvold. Og endelig er det altså ikke nyhetsrelevant når tegneren Westergaard angripes i sitt eget hjem av en mann med kniv og øks, som må skytes av politiet.

[caption id="attachment_90000" align="alignleft" width="232"] Westergaards tegning.[/caption]

Haugsgjerd er ikke alene. VGs Bernt Olufsen kan angivelig heller ikke fatte at det skulle være nyhetsrelevant å publisere karikaturene. Nei, det er vel ikke plass til slikt i en avis som ellers elsker å grafse i alskens detaljer i alle kriminalsaker. En parallell ville være at VG ikke publiserte bilder av tvillingtårnene verken før eller etter september 2001. De har jo ikke lenger nyhetsverdi, og traumatiserende er de sikkert for noen. VG har samlet flere hundre artikler om karikatursaken på en egen samleside, altså uten noe sted å publisere sakens kjerne.

Kjære Olufsen og Haugsgjerd: Kan dere fortelle oss under hvilke konkrete omstendigheter Aftenposten og VG ville trykke karikaturene?

Karikaturtegneren Finn Graff var ærligere i 2006, da han uttalte at han ikke turte å lage karikaturer som rammet islam. (Samme sommer tegnet han den israelske statsministeren som nazisten Amon Göth.) Feig, inkonsekvent, men ærlig. Aftenposten har ikke engang mot til å innrømme sin egen feighet, men gjemmer seg bak diffuse journalistiske vurderinger som ikke står til troende.

Viljen til vold begrunner selvsensur

Haugsgjerd sier videre til NTB at ”i en vurdering av om vi trykker en slik tegning vil vi også veie dette opp mot hvordan det vil bli oppfattet av mennesker med sterke religiøse følelser”.

Men denne vurderingen har altså Aftenposten for lengst foretatt, og resultatet er at karikaturene aldri kommer til å bli trykket så lenge noen kan komme til å bli veldig, veldig sinte.

Sagt på en annen måte: Den som truer, vinner. Den som argumenterer fredelig, taper.

Det er nettopp i denne ”avveiningen” at Aftenpostens og andre norske avisers grunnleggende svik ligger. For hvordan måler man styrken i religiøse følelser? Jo, tydeligvis i viljen til å true og drepe for å forsvare sin visjon av det hellige. Dersom det skal være en avveining mot hvordan de krenkede oppfatter situasjonen, kommer man ganske enkelt ikke unna at alvoret i reaksjonen - og alvoret manifesterer seg i sin ytterste konsekvens i vold - er en faktor som påvirker redaktørens valg. Sagt på en annen måte: Den som truer, vinner. Den som argumenterer fredelig, taper.

Vi har sett denne logikken i utfoldelse mange ganger de senere årene. Daværende operasjef Bjørn Simensen, tidligere Dagbladet-redaktør, forhåndskapitulerte i 2006 overfor eventuelle trusler med at han måtte ta hensyn til publikum, og derfor støttet han sjefen ved Deutsche Oper i Berlin som tok operaen Idomeneo av plakaten fordi den kunne fornærme muslimer. Det var ikke en gang nødvendig å fremsette trusler. Dette er selvsensurens endepunkt.

Jeg har tidligere påvist at de aller fleste av Aftenpostens lederartikler er så innholds- eller profilløse at de uten problemer kunne ha stått i Dagsavisen. Det gjør avisen sedat, men er en triviell innvending sammenlignet med at avisen har abdisert sitt redaktøransvar og gitt vetorett til dem som truer sterkest.

• Jan Arild Snoen (f. 1964) er journalist i Minerva. Twitter: @jasnoen

--

For mer om hvorfor Minerva har valgt å publisere karikaturen, se Nils August Andresens begrunnelse her.