For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
NYHET
Når smitteverntiltak handler om fagforeningsinteresser fremfor folkehelseinteresser, mister de legitimiteten
Det er vanskeligere for denne regjeringen å fortelle Sykepleierforbundet at arbeidsmiljølovens bestemmelser om at det kan jobbes annenhver helg gjelder i helsesektoren, enn det er å gjøre inngrep i sivilsamfunnet gjennom smitteverntiltak.
Publisert
Sist oppdatert
Til store protester fra Elevorganisasjonen besluttet regjeringen å beholde rødt nivå i videregående skole etter juleferien. Til flere medier har regjeringen, ved statsminister Jonas Gahr Støre og kunnskapsminister Tonje Brenna, vist til at regjeringen fulgte «faglige råd» da beslutningen ble fattet. Men i en innsynsbegjæring Minerva har omtalt i dag fremkommer det at intet slik faglig råd var en del av regjeringens beslutningsgrunnlag.
Dermed er de eneste aktørene som eksplisitt har gitt uttrykk for et ønske om et så høyt tiltaksnivå i skolen, lærernes fagforeninger. Regjeringens beslutning om å vektlegge et ønske fra fagorganisasjonene høyere enn de faglige anbefalingene regjeringen fikk fra faginstanser som Utdanningsdirektoratet og FHI, og ikke minst elevenes eget ønske, markerer et veiskille i den norske pandemihåndteringen.
For med denne avgjørelsen har regjeringen i realiteten innført et nytt premiss for hvilke begrunnelser som kan benyttes for å ramme befolkningen med tiltak. Her handler det ikke lenger om hvorvidt tiltakene er smittevernsfaglig effektive eller om hvilket smittetrykk samfunnet og helsevesenet kan tåle, men i stedet om å imøtekomme ønsker fra fagforeninger som er lagt til grunn. Det setter en ny og svært lav terskel for bruk av statens makt til å snu opp-ned på livene til borgerne.
Og selv om regjeringen etter kort tid reduserte tiltaksnivået i videregående skole, er inngrepet alvorlig. Et utdanningsløp i den videregående skolen er viktige og formende år i et ungt menneskes liv, som for en generasjon elever snart nesten er ødelagt. Elever som begynte på videregående skole høsten 2019 vil gå ut av den med bare ett eneste semester med normal skolehverdag.
Derfor burde det å sikre denne gruppen flest mulig normale skoledager hatt høyeste prioritet. I stedet ble hensynet til elevene nedprioritert i møte med interessene til mektige fagorganisasjoner.
Unormal sykehusdrift
Dessverre er det også mye som tyder på at denne beslutningen ikke er enkeltstående. En tilsvarende dynamikk kan også synes å ha gjort seg gjeldende i helsevesenet. Også her har mektige fagorganisasjoner gjort seg til ambassadører for inngripende smitteverntiltak. Og begrunnelsene har handlet ikke bare om samfunnshensyn, men også om profesjonsinteresser.
Da pandemien kom til Norge våren 2020 var begrunnelsen for smitteverntiltakene at vi skulle forhindre en kollaps i helsesektorene med mange tusen samtidig innlagte på sykehus.
Utover høsten 2021 har imidlertid begrunnelsene for tiltak blitt gjenstand for målforskyvning der den nye begrunnelsen som er gitt fra blant annet Espen Nakstad var at sykehusene skulle kunne «fungere mest mulig normalt» også under pandemien.
Men såkalt «normal drift» av sykehus kjennetegnes også av sterke lønns- og profesjonskamper, ofte med tilhørende suboptimal drift som følgesvenn.
Før jul avdekket Minerva at det kreves dobbelt så mange stillinger i Norge for å bemanne enn intensivplass som i Sverige. I et svar til Stortinget har helseminister Ingvild Kjerkol bekreftet dette regnestykke og samtidig gitt deler av forklaringen på hvorfor det er slik:
«I Sverige har man praksis for at det er flere yrkesgrupper enn leger, intensivsykepleiere og sykepleiere som deltar i intensivbehandlingen», skriver hun og viser til dette kan lette arbeidsbyrden for sykepleierne.
Denne situasjonen er i seg selv et resultat av profesjonskamp, og har sin rot i det såkalte «Loen-vedtaket» i 1989, der Norsk Sykepleierforbund (NSF) gikk inn for å arbeide for at kun sykepleiere skal jobbe med pasienter i sykehusene. Men svaret fra Kjerkol underslår samtidig det mest avgjørende forholdet for at Norge behøver så mange flere sykepleierstillinger enn i Sverige: nemlig at NSF nekter å forholde seg til at det i norsk arbeidsmiljølov er adgang til å pålegge arbeidstagere helgevakt annenhver helg i døgnkontinuerlig turnusarbeid.
Sykepleierforbundet har i stedet laget sin egen regel der man ikke vil gå helgevakt oftere enn hver tredje helg og har presset gjennom dette som en sedvane i norsk sykehussektor uten at dette er nedfelt i tariffavtalen eller arbeidsmiljøloven.
Denne sedvanen fører til at det blir behov for ni stillinger for å fylle en døgnkontinuerlig tredeltturnus for å dekke helgevaktene, med det resultat at det utløser et stor overbemanning på dagtidsvaktene. Dersom for eksempel ni sykepleiere er ansatt for å sikre døgnkontinuerlig pleie av en pasient vil de med norske turnusordninger levere 306 unike arbeidstimer til denne pasienten i uken. Fra et effektivitetsperspektiv stanger imidlertid dette tallet mot at det i en uke ikke er mer enn 168 timer.
Dermed blir det levert 138 overskuddstimer sammenlignet med hva som er nødvendig for å innfri bemanningskravet. Det utgjør hele 45 prosent av arbeidstiden til en intensivsykepleier, om alle pleierne er ansatt i heltidsstilling. Fra disse overskuddstimene kommer riktignok ferie og sykefravær til fratrekk, men overbemanningen er likevel betydelig og medvirkende årsak til at Norge har «sykepleiermangel» til tross for at vi har flere sykepleiere enn noe annet land.
Fra sykepleiernes side klages det over at sykepleiere i for stor grad blir satt til å gjøre ikke-pasientrelaterte oppgaver i sykehusdriften. Men noe annet kan man faktisk heller ikke forvente. Når man på den ene side har insistert på å fjerne andre yrkesgrupper fra sykehusene, og på den andre vil ha bemanningsplaner som innebærer at det deler av tiden blir flere pleiere på jobb enn det er pasienter, er det et matematisk faktum at ikke alle pleiere vil ha en pasient å arbeide med, og at arbeidskraften må omdisponeres til andre oppgaver.
Regjeringen halverte intensivkapasiteten
Under en nasjonal folkehelsekrise skulle man imidlertid kanskje tro at det ville være mulig å gjøre noe med dette problemet. Men lysten til å gjøre det fremstår som temmelig begrenset.
Det ble tydelig da regjeringen rundt årsskiftet bestilte en ny utredning av den maksimale intensivkapasiteten i Norge. Denne nye utredningen sier at den maksimale intensivkapasiteten som det norske samfunn kan forvente at sykehussektoren kan levere under en krise, er halvert fra tidligere planer og anslag: Vi har gått fra 1200 plasser til 647. Helsedirektoratet og regjeringen forklarer dette med at de tidligere anslagene ikke er «realistiske». Og bak vurderingen av hva som er «realistisk», skjuler det seg flere interessante forhold, men med unntak av Minerva har knapt noen medier stilt kritiske spørsmål til hva denne nye «realismen» består i.
For eksempel: I utredningen fra Helse Sør-Øst har helseforetaket nedjustert sitt anslag på maksimal intensivkapasitet fra 780 til 343 ved å markere de øverste trinnene i sykehusenes skaleringsplan (trinn 3 og trinn 4) som urealistiske å realisere på kort sikt.
Da Minerva spurte akkurat hva det er som gjør disse trinnene urealistiske, fikk vi knapt noe svar, men en henvisning til at disse trinnene ikke er entydig definert på tvers av sykehusene. Den manglende viljen til å gi svar er interessant – for enkelte sykehus har faktisk spesifisert disse trinnene helt tydelig i sine planverk fra våren 2020. Hos Sykehuset i Innlandet kan man for eksempel lese at trinn 3 innebærer samarbeid med aktører i privat sektor og – nettopp – helgevakter annenhver helg. Det er altså snakk om omstillinger som vil gi det som tilsvarer helt normal drift i andre land.
I tillegg må ferieavviklingen tilpasses slik at man har nok vakter. I planverkene ved andre sykehus beskrives skalering som en prosess der sykepleiere fra andre avdelinger bistår arbeidet på intensiven.
Akershus Universitetssykehus har i sin presentasjon en tilsvarende beskrivelse av sykehusdriften der drift til og med trinn 3 løses ved å innføre arbeid annenhver helg og ved å bruke personale fra andre avdelinger til å bistå på intensiv.
Hvis sykehusene ikke vil gå i krisemodus, hvorfor skal vi gjøre det?
Dersom regjeringen nå mener en slik tilpasning i helsesektoren for å møte toppen av århundrets pandemi er «urealistisk», synes det veldig rart at man er villig til å akseptere en så dramatisk omlegging av menneskers liv i alle andre sektorer.
Det etterlatte inntrykket er at «realistisk» eller «urealistisk» i stor grad avhenger av hvorvidt man vil gjøre noe som potensielt provoserer fagforeningene. Det er «urealistisk» å ha normal skole når fagforeningene ikke ønsker dette og det er «urealistisk» å skalere opp sykehuskapasiteten når dette går på bekostning av fagforeningenes interesser.
Det skjer til tross for at planverket vi har hatt for pandemier allerede før korona, beskriver arbeidet med å få på plass avtaler med fagforeningene som sikrer at sykehusdriften er skalerbar, er et av flere viktige tiltak. Men nasjonale avtaler om dette er nå utløpt.
Da Minerva spurte Helsedirektoratet og regjeringen om hvorvidt man følte et ansvar for å sikre slike rammeverk, var begge avvisende. «Spillereglene i arbeidslivet er slik at det er partene som forhandler og blir enige om avtaleverk», svarte statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap).
Helsedirektoratet viste på sin side til at å få til denne formen for omorganiseringer var noe helseforetakene selv hadde ansvaret for, og direktoratet ikke har «gitt særskilt uttrykk for at bestemte organisatoriske tiltak skal gjennomføres».
Resultatet av denne holdningen i Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet er dermed at disse betrakter det som sitt ansvar om å dimensjonere absolutt alle samfunnssektorer til pandemien gjennom detaljstyring – med helsesektoren som eneste unntak. For å si det i klartekst: Det er vanskeligere for denne regjeringen å fortelle Sykepleierforbundet at arbeidsmiljølovens bestemmelser om at det kan jobbes annenhver helg gjelder i helsesektoren, enn det er å gjøre inngrep i sivilsamfunnet gjennom smitteverntiltak.
Resultatet blir dermed at helsevesenet gjennom de fullmaktene som ligger i smittevernloven tillates å projisere sin egen rigiditet over på andre samfunnsområder.
Hverdagslivet har ingen fagforening
Tidligere denne uken meldte danske medier om Danmark nå går mot full gjenåpning av samfunnet, og at Covid-19 vil bli strøket fra listen over allmennfarlige sykdommer som hjemler bruk av smittevernloven.
Det virker som en klok avgjørelse. FHIs siste anslag for innleggelse på sykehus etter smitte med omikron-varianten tilsier en risiko på to promille i den gjennomvaksinerte norske befolkningen. Det innebærer at Covid-19 er å regne som en sykdom med lavere individuell risiko for sykehusinnleggelse ved smitte enn normal sesonginfluensa.
Statsminister Jonas Gahr Støre sier imidlertid at han ikke umiddelbart vil følge våre danske naboers eksempel, men sier i stedet til VG at vi må ha «is i magen» og at regjeringen fortsatt vil følge kontrollstrategien for smitten.
For Sykepleierforbundet og fagforeningene i skolen er dette kanskje godt nytt. For vanlige folk, derimot, betyr det enda mer unormal hverdag. Å begrense folks hverdag er nemlig «realistisk», for vanlige folk har ikke noen fagforening som kjemper deres sak i disse spørsmålene.
