– Det holder ikke bare å være krenket

Det er oppstandelse ved Universitet i Bergen. Avisen Khrono, som dekker universitets- og høyskolesektoren, kunne nemlig berette at psykologiprofessor Svein Larsen i august i fjor fortalte følgende vits under en forelesning: «They (Germans) were here before, and now they sneak back in». Konteksten var at Larsen beskrev egen forsking om turisme.

Det satt imidlertid en tysk turist i forelesningssalen, og vedkommende følte seg krenket av vitsen. Studenten klagde derfor på Larsen.

Leder ved Institutt for samfunnspsykologi, Anette Harris, beklaget umiddelbart til studenten, angivelig uten å informere Larsen. Dette har igjen krenket Svein Larsen, som ønsker en beklagelse fra instituttlederen: Hun «umyndiggjør» ham, mener Larsen, ved å beklage bak hans rygg.

Til Khrono sier Harris: «Det var en dårlig vits, og jeg vet at Larsen ikke mente å krenke noen med den. Men studenten følte seg krenket, og da ser jeg det som min plikt som leder å beklage. Jeg har satt meg inn i lovverket, der står det klart at det er nok at man føler seg krenket, uavhengig av intensjonen som ligger bak.» Harris sier også at hun også har rådført seg med jurister og at dekan og direktør er informert om saken.

Gitt Harris’ forståelse av lovverket synes det klart at Larsens vits er et overtramp. Men er det riktig forståelse? Vi har stilt dette spørsmålet til jurist Anine Kierulf, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og spesialrådgiver for Norges institusjon for menneskerettigheter.

Det subjektive står i kjernen av loven

Forbudet mot å trakassere retter seg mot både tilsiktet og utilsiktet trakassering, påpeker Kierulf – det rammer ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende. Hvorvidt det er trakassering er derfor noe som bestemmes av den krenkedes subjektive erfaring.

Så langt er altså Harris’ anvendelse av lovens prinsipper korrekt. Men, fortsetter Kierulf, denne forståelsen kan ikke stå alene.

For det første må det også gjøres en objektiv vurdering, i den forstand at krenkelsen må være over en viss alvorlighetsgrad også ut fra en mer generell språkforståelse, for å regnes som forbudt. Denne terskelen kan ikke settes av den krenkede part alene.

– Det holder altså ikke bare å være krenket, sier Kierulf.

For det andre, må krenkelsen tolkes i lys av ytringsfriheten – ja, det er viktig at individets interesse av ikke å bli krenket ivaretas, men allmennheten har også en interesse, og en sterk sådan, i ivaretakelsen av et fritt offentlig ordskifte. Og et slikt ordskifte kan begrenses dersom enhver subjektivt krenkende vits forbys.

Her må derfor to hensyn veies mot hverandre. Dette fremkommer av forarbeidene, men er ikke lett å lese ut av lovtekstens ordlyd, påpeker Kierulf.

– Det er derfor ikke så rart hvis Harris kun har vektlagt det subjektive i sin vurdering.

– Er loven problematisk, når godt over gjennomsnittet oppegående mennesker grunnleggende misforstår den?

– Dersom spørsmålets premiss stemmer, det vil si at godt over gjennomsnittet oppegående mennesker grunnleggende kan misforstå den, eller i alle fall lar være å vurdere krenkelsesspørsmålet i lys av ytringsfriheten i Grunnloven § 100, så er det problematisk, sier Kierulf.

– Og jeg tror det er god grunn til å tro at dette premisset stemmer.

Frikobling av mening og krenkelse

Kierulf påpeker at loven forsøker å ivareta et vesentlige hensyn: at parter i ulikestilte maktforhold har behov for vern mot krenkelser. Hun lurer imidlertid på om man ved utarbeidelsen av lovteksten har reflektert nok over hvor vanskelig det er å regulere ytringer på gode måter.

Visse religiøse, eksemplifiserer hun, kan føle seg krenket av å bli undervist i evolusjonsteori, selv om slik undervisning ikke i seg selv er galt. Lovens utfordring, med andre ord, er å kommunisere at krenkelser kan oppstå i «lytterenden» selv om det som sies i «ytrerenden» ikke nødvendigvis er klanderverdig.

Problemet med lover som setter parentes om ytrerens intensjon, er at man ved hjelp av rettslige normer griper inn i språktolkningsnormer. At man ved lov endrer måten språket vårt virker på: Et sentralt element i språktolkning, altså det vi ofte ubevisst gjør når vi prøver å fastslå meningsinnholdet i det som kommuniseres, er intensjon: Hva tror vi, ut fra en noenlunde rimelig tolkning, at den som snakket egentlig mente?

Hvis man vedtar slike lover, for å verne mot diskriminering eller andre krenkelser, må man i alle fall få frem at krenkelsen i den ene enden ikke trenger å springe ut av en klanderverdig opptreden i den andre. Dette blir særlig viktig når den rettslige normen i ytterste konsekvens er belagt med straffansvar, slik trakasseringsforbudet er.

– Dette rettssikkerhetsproblemet er såvidt nevnt, men utilstrekkelig problematisert ved utforming av loven