Kjernekraft: historisk strategisk mulighet eller tabbe for natur og klima?

Det var med usikre forventninger jeg startet å lese Energikrisen av Jonas Kristiansen Nøland og Sara Nøland – og noen inngangsspørsmål som plaget meg i bakhodet: 

Var dette et rent partsinnlegg for kjernekraft? Kanskje et bestillingsverk fra ytre høyre for å diskreditere det grønne skiftet? Kunne jeg stole på fakta og tall som ble framlagt?

Bok

Energikrisen og løsningen på den

Jonas Kristiansen Nøland og Sara Nøland

Kagge forlag, 2026

306 sider og litt refleksjon senere er mine utvilsomme svar på dette: nei, nei og ja.

Dette er en bok som virkelig tar mål av seg å forklare hva energi er, og hvorfor energi kan skape ulike utfordringer og kriser for natur og mennesker – og som gjør et ganske preferanse- og fordomsfritt forsøk på å skissere mulige løsninger på disse krisene.

Mine tanker etter lesningen kretser likevel rundt kjernekraft – og hva denne kraftformen kan bety for miljøbevegelsens kamper for natur og klima – på godt og vondt. La meg komme tilbake til dette litt senere.

Forklaringer

Energikrisen er etter mitt syn på sitt beste i den forklarende fasen – som er de to første av bokas tre deler. Det er nok ikke bare undertegnede som kan slite med å holde tunga rett i munnen når en skal skille mellom watt, wattimer, joule, kalori, effekt og så videre – noe som ofte gir svært forvirrende debatter om energi og strøm. Forfatterne går her umiddelbart til verks med et lite (og for min del nødvendig) grunnkurs – og her gjør de en glimrende pedagogisk jobb. Gjennom bruk av fine illustrasjoner, menneskekroppen som nyttig metafor, og en stor dose tålmodighet klarer de å forklare dette slik at begrepene til slutt sitter. Resten av leseopplevelsen blir vesentlig bedre av å ha tatt dette lille grunnkurset først – og min faglige trygghet til å stå i debatter om energi på generelt grunnlag er definitivt større enn før jeg leste boka.

Del to analyserer hvorfor både de ulike strøm- og energikrisene, men også klimakrisen og naturkrisen har oppstått. Her er det lett å se for seg muligheter til å plumpe uti med politisk slagside, men jeg sliter veldig med å finne noe å plukke på. (Jeg registrerer at blant andre Energi og Klima kritiserer omtalene av Tysklands Energiewende, og om Kina driver med energiaddisjon eller -transisjon, men etter å ha gått gjennom disse passasjene tre ganger klarer jeg ikke finne et eneste tall som er feil gjengitt. Denne kritikken blir for meg for motivert av ønsket om å finne feil.) Og for dem som er redd for at forfatterne er smittet av klimafornekting eller liknende i sine analyser, kan jeg berolige med at det aller meste av kildegrunnlaget kommer fra FN-organer – deriblant FNs klimapanel IPCC som fastslås som faglig autoritet på dette feltet.

Jeg klarte faktisk bare å finne tre faktafeil i disse to første delene: en omtale av at fjernvarme hovedsakelig brenner restavfall (dette er feil – for eksempel henter Drammen Fjernvarme sin energi fra bunnen av fjorden, og den er helt fornybar), at to stortingspartier er negative til kjernekraft (det er kun SV som ikke har positive kjernekraftprogramformuleringer for denne stortingsperioden) og en tvilsom referanse til russisk finansiering av europeiske miljøorganisasjoner for å motarbeide kjernekraft. Dette bør rettes opp i neste opplag. 

Kjernekraft som supplement

Bokas siste del – om mulige løsninger på krisene – vil trolig bli ivrig diskutert og, av noen, helt sikkert beskyldt for å ha kraftig positiv slagside for kjernekraft. Jeg kan forstå dette, men er samtidig ikke helt enig. Forfatterne er nemlig krystallklare på at det de forsøker er å drøfte og presentere ulike typer løsninger – ikke en endelig fasit. De gjentar også mange ganger at de ikke anbefaler å peke på én saliggjørende energiform som skal løse våre framtidige energibehov alene – men derimot at vi trenger et helhetlig energisystem som kan løse alle utfordringene knyttet til både klima/natur, økonomi og sikkerhet. Disse sammensatte løsningene prøver de å finne innenfor en metaforisk middagstallerken som inneholder både fast, regulerbar og variabel energi. Det er verdt å merke seg at boka er krystallklar på at det er ønskelig med mye ny variabel, fornybar energi (vind og sol), men at det ikke kan dominere.

Les også:

Pluss

Pluss

Etterlyser bred politisk enighet om kjernekraft

Og dette er det vel ingen som egentlig er uenige i? Det trengs mye fast og regulerbar kraft i bunnen for å balansere ut vind og sol. Derfor fungerer miksen i Norge med vannkraft i bunnen så godt. Men det er begrenset hvor mye mer energi vi kan hente ut av vannkraften – selv om potensialet for betydelig økt effekt er stort. Derfor trenger vi flere supplementer til dagens faste og regulerbare kraft, og da blir det stadig vanskeligere å komme utenom kjernekraft. Med dette premisset som etablert bakteppe ender boka opp med å argumentere tungt for satsing på kjernekraft. Jeg oppfatter likevel forfatterne som prinsipielle: hadde termisk energi eller fusjonskraft vært modent og bedre løsninger, så er mitt inntrykk at boka like gjerne kunne argumentert for for eksempel disse faste energiformene i stedet for.

Hvor mye ny kraft trengs egentlig?

Så er det selvfølgelig et stort men her: spørsmålet om hva avhenger av hvor mye ny kraft en mener Norge trenger. Her spenner behovsanalysene som ulike aktører har utarbeidet de siste årene fra under 50 TWh og helt opp mot 150 TWh ny kraft innen 2050. Forfatterne legger seg opp til det øverste anslaget – og det preger naturligvis mye av medisinen som foreskrives. Jeg kan derfor forstå at de som mener at Norge kan eller bør klare seg med mindre ny kraft kan føle seg fremmedgjort i en slik lesning, men samtidig: fremskrivningene til boka viser også tydelig visuelt hva den beste miksen kan være dersom en for eksempel mener at Norge bare trenger nye 40 TWh innen da – så da kan leseren egentlig plukke de konklusjonene en vil ut av lesningen, ut fra egen definisjon av problemet og behovet. Derfor faller også denne delen av den potensielle kritikken av boka litt sammen for meg.

Miljøbevegelsens viktige veivalg

Innledningsvis antydet jeg likevel at Energikrisen synliggjør et viktig strategisk veivalg som miljøbevegelsen blir nødt til å gjøre ganske snart. Det er tre grunner til dette. Den ene er energirealpolitisk, den andre er omdømmemessig, og den siste er av mer eksistensiell strategisk politisk karakter. 

For det første sliter jeg med å se scenarioer, ut fra denne boka og annen tilgjengelig litteratur om temaet, der Norge både skal bli fossilfritt, holde seg med strømpriser som er lave nok til at vi ikke får regjeringer som avvikler hele det grønne skiftet, og beholde tilstrekkelig energisikkerhet, samtidig som vi skaper rammevilkår for ny, grønn industri som kan erstatte noe av verdiskapingen og sysselsettingen fra oljenæringen – uten å fase inn kjernekraft som den faste delen av «tallerkenen» for å balansere ut ny vind, sol og annet.

For det andre tror jeg det grønne skiftet vil få et troverdighetsproblem dersom mange moderate velgere opplever at prinsipper og kjepphester går foran det overordnede målet om å gjøre «alt» for å hindre klimakrisen og naturkrisen. Ingen er uenige i at kjernekraft er en fossilfri energiform. Hvorfor ønsker da ikke miljøbevegelsen kjernekraft med i verktøykassa for å løse disse store problemene? Dette spørsmålet kan naturligvis nyanseres en hel del, men jeg tror mange kommer til å stille det, og forklaringsproblemet kan bli betydelig.

For det tredje, og kanskje viktigste: alle gode krefter som jobber for natur og klima, både blant partiene og organisasjonene, trenger desperat nye venner. Min påstand etter å ha levd med og i miljøkampen siden årtusenskiftet, er at «bevegelsen» – både bevisst og ufrivillig – har blitt assosiert i stadig sterkere grad med venstresiden, både kulturelt og rent faktisk. På den kjente GAL-TAN-aksen, som mange mener er mer hensiktsmessig for å gruppere politikk enn den enkle venstre-høyre-aksen, er jo det grønne gruppert sammen med de Alternative og Liberale – i kontrast til de Tradisjonelle, Autoritære og Nasjonalorienterte. Jeg har ved flere anledninger skrevet om at dette er svært uheldig for miljøsaken. Min påstand er at natur, klima og miljø er saker som har potensiale til å være tverrpolitiske og ikke-politiske – fordi de angår naturforhold som angår absolutt alle, med klart vitenskapelig grunnlag, og der det egentlig burde spille liten rolle om du er rød, blå, rosa eller brun for å ønske ren luft, friskt vann og stabilt klima både for deg selv og dine etterkommere. Da er det svært uheldig om det oppleves som et krav å bekjenne seg til hele «eid, Pride og havvind»-evangeliet (med referanse til Roar Hagens vitsetegning) for å bli anerkjent som en ekte miljøverner. Miljøsaken bør være velkommen for absolutt alle – og miljøbevegelsen bør derfor, etter mitt syn, heller ikke engasjere seg i andre saker enn miljø. 

Les også:

Pluss

Pluss

– Klimabevegelsen kan ikke bli en undergruppe av Sosialistisk Ungdom

Inn i denne konteksten mener jeg miljøbevegelsen står overfor et eksistensielt veivalg når den skal bestemme seg om kjernekraft skal slippes inn i det gode selskap eller ikke. Kjernekraftsympatiene er klart størst på høyresiden. Jeg tror derfor at en tydelig positivt uttalt holdning til kjernekraft fra miljøbevegelsen kunne vært et sjakktrekk for å lirke opp en nokså fastlåst dør hos mange konservative, og igjen få i gang en samtale – om blå-grønne politiske løsninger.

Og motsatt, ved å fornekte kjernekraften nok en gang, er jeg redd for at denne døra lukkes for godt, og at miljøbevegelsen for evig plasseres som en venstresidesak (eller GAL-sak), på linje med høy beskatning, stor stat og liberale syn på abort, kjønn, trans og så videre. Med de konsekvensene det vil få for mulige gjennomslag i periodene der landet ikke er styrt av venstresiden – som antakeligvis vil skje igjen.

En god start på den kjernekraftvennlige reisen

Dersom miljøbevegelsen ønsker å utforske en kjernekraftvennlig fremtid, presenterer boka faktisk en veldig fin start på denne reisen. I en fin framstilling i bokas andre del grupperes de ulike energiformene innenfor henholdsvis fornybar og fossilfri energi – der kjernekraft kun er en del av den siste (mens tvilstilfellet biomasse forsvinner ut av fornybar-gruppen når det klassifiseres på fossilfri). Dette mener jeg bør kunne gi åpenbar mening for alle miljøengasjerte: det klart viktigste for klimaet er jo å fase ut fossil energi. Og da har vi ikke råd til å utelukke noen gode bidrag. Og energiformer som gir et stort løft for dette i 2035 eller 2040 er like verdifulle for 2050-målet som det som kan gi mindre, men raskere resultater.

Min hovedkonklusjon fra Energikrisen – selv om jeg altså ikke mener at det er en kjernekraftbok – er likevel at miljøbevegelsen ikke har råd til å motarbeide kjernekraft lenger. De eneste som vinner på at vi på miljøsiden og kjernekraftinteresser har en pågående borgerkrig – det er olje og gass. Og det synes i hvert fall jeg er en skikkelig dårlig idé å bidra til.

Til slutt: anbefaler jeg å lese boka? Det har kommet ut mye bra og dårlig klima- og miljølitteratur de siste årene – og Energikrisen er, etter mitt syn, helt der oppe blant de beste sammen med Bjørn Samsets 2070 og Grønt manifest av Svein Hammer.