En utfordring og invitasjon til Sløseriombudsmannen

Det er ikke ofte vi får venneforespørsler gjennom media, men noen ganger kan en utstrakt hånd føre til en god og konstruktiv meningsutveksling. Sløseriombudsmannen Are Søbergs tilsvar til vår kronikk om dokumentarfilmen Hvor blir’e av penga? tar opp flere viktige ting, som vi nå har avtalt å snakkes om på YouTube-kanalen hans senere i høst. Likevel er det greit å få svare ut noen ting allerede nå.

Ja – offentlige infrastrukturprosjekter kan gjøres mye rimeligere og grønnere med enkle grep

Søberg kritiserer WWF for å ha et binært syn; altså at vi tilsynelatende avviser alle former for sløsing i for eksempel offentlige investeringer i kollektivtransport eller sykkelveier, fordi mange slike prosjekter likevel har en positiv samfunnsøkonomisk effekt. Dette er ikke vårt syn. Vi mener at overskridelser på enkeltprosjekter ikke kan brukes til å undergrave en hel sektor, like lite som den samfunnsøkonomiske nytten av en sektor kan brukes til å forsvare hvert eneste enkeltprosjekt. Vi er selvsagt enige i at det finnes mange prioriteringer og tiltak i dag som kunne vært gjort mer effektivt og rimeligere, uten at det skader miljøet – blant annet knyttet til etablering av infrastruktur.

Mer nøkternhet i skala, arealbruk og pengebruk i store offentlige og private utbygginger og forbruk er absolutt nødvendig for å stanse naturtapet og klimakrisen. I tillegg kan sirkulære løsninger som gjenbruk av bygg, arealer, produkter og materialer bidra stort til å redusere forbruket vårt av både penger og naturressurser. Da handler det ofte bare om å stille de rette kravene for å gi næringslivet tydelige signaler, heller enn store subsidiepakker. Redusert moms på reparasjoner er også et mulig viktig miljøtiltak.

Et eksempel på en stor unødvendig kostnad ved alle byggeprosjekter er håndtering av overskuddsmasser. Her kan det offentlige spare store utslipp og penger ved å etablere massehåndteringsløsninger nærmere byggeprosjektene, slik at de ikke må kjøres over «halve landet» for å dumpes. Hvis håndteringen i tillegg er sirkulær, så kan en tjene penger på det.

Vi vet også at kostnadene til offentlige byggeprosjekter kan reduseres gjennom mer bruk av samspillsentrepriser, altså at entreprenør, konsulent og byggherre/kommunen samarbeider fra starten av et prosjekt. I dag sitter mange av aktørene på hver sin tue og det skrives unødvendig mange timer fram og tilbake.

Kanskje bør vi også se på ulike byggenormer; for eksempel for dybde/volum på graving når det skal legges vann- og avløpsledninger. I noen tilfeller vet vi at det graves unødvendig mye og at større fleksibilitet fra myndighetene kunne være bra for pengebruk og miljø. I tillegg finnes det flere tiltak fra rapporten til det regjeringsoppnevnte utvalget fra mai 2025 for å få fart på boligbygging, som kan redusere tid- og pengebruk uten at det ødelegger miljøet.

Nei – biodrivstoff er ikke bra

Søberg kritiserer også miljøbevegelsen for ikke å være mer kritiske til biodrivstoff, men her bommer han. Vi har gitt innspill på dette flere ganger og tatt dette opp i statsbudsjetthøringer.

Vi er helt enig i at det finnes store utfordringer tilknyttet biodrivstoff. Miljødirektoratet har funnet at den samfunnsøkonomiske kostnaden av å kutte et tonn CO₂ ved hjelp av avansert biodrivstoff er 7000 kroner – et av de aller dyreste klimatiltakene de har utredet. Andre typer biodrivstoff er litt billigere, men kommer da med potensial for stor skade på natur og risiko for økte klimagassutslipp gjennom avskoging, noe som ble aktualisert tidligere i år da det ble avdekket at 1,3 milliarder liter biodrivstoff har vært solgt som avansert biodrivstoff uten at det kunne dokumenteres. Når det likevel legges det opp til å øke bruken av biodrivstoff skyldes det at det tilsynelatende kutter utslipp raskt og at vi ikke har kommet langt nok med å gjennomføre tiltak som hadde vært billigere. Enten det er utskifting av oljefyr med varmepumpe i næringsbygg, reduksjon av matsvinn, eller energieffektivisering i bygninger, som er tre av de mest kostnadseffektive tiltakene fra Klimakur 2030.

Men – hva med den grå sløsingen?

Nå som vi har feid for egen dør, vil vi gjerne rette en utfordring og invitasjon tilbake. Vi skulle nemlig ønske at Sløseriombudsmannen og andre aktører i debatten var litt flinkere til å rette et kritisk blikk mot det vi vil kalle «grå sløsing» – altså tiltak som både sløser med miljøet og med penger. Det er bra at Søberg oppfordrer til kritisk gjennomgang av motorveiprosjekter – som for eksempel E18 Vestkorridoren, eller Hordfast, hvor siste prislapp nå er 53,7 milliarder, samfunnsnytten trolig er negativ og naturødeleggelsene potensielt er enorme. Eller dagsaktuelle Stad skipstunnel, som Sløseriombudsmannen nylig også har kritisert.

Men det finnes langt flere ting som kan diskuteres; som CO2-kompensasjonsordningen for industrien, strømstøtte og gruvedrift på havbunnen.

• Finanspolitisk utvalg har anbefalt å avvikle CO2-kompensasjonsordningen både i 2024 og i 2025. Dette er en ordning «antisløse-partier» som Fremskrittspartiet har støttet helhjertet og vært motstander av å stramme inn. Kostnaden ligger fremdeles på oppimot 7 milliarder kroner årlig, som går til et lite knippe bedrifter, som til og med kan få utbetalt en slags strømstøtte for strøm de kjøper fra seg selv. I tillegg har flere fagmiljøer pekt på CO2-kompensasjonsordningen og gratis utslippskvoter, som noe av årsaken industriens manglende utslippskutt. Industrien er i stor grad skjermet for klimapolitikk som faktisk har effekt.
• Gjennom makspris/Norgespris på strøm setter vi alle prissignaler til side, og legger opp til sløsing av strøm. Høye markedspriser er jo et signal om knapphet. Når vi overstyrer dette signalet endres insentivene, slik at det ikke lønner seg for strømbrukerne å tilpasse forbruket. Om vi bruker strømmen mer fornuftig, slipper vi å bygge ut like mye kraft som vi ellers måtte. Med dette sparer vi naturen, og legger bedre til rette for at vi kan fase ut fossil energi. ENØK-tiltak, som varmepumper, lønner seg dårligere for forbrukerne med maksprisordning. Ikke fordi strømmen er mindre verdt i seg selv, men fordi staten subsidierer forbruket. Og: når forbruket ikke spres utover dagen stilles det større krav til utbygging av kraftnett. Det er sløsing av både penger og natur, fordi vi må bygge mer kraftnett enn hva vi måtte hvis vi hadde lavere forbrukstopper. Det er fullt mulig å betale ut statens inntekter fra strømpriser på andre måter enn en strømstøtte basert på strømforbruk – for eksempel gjennom lavere skatter, eller en flat utbetaling av merinntekten.
• I tillegg finnes det mange eksempler på sløsing i subsidier til klima- og naturfiendtlige næringer. Det mest oppsiktsvekkende her er forslagene om å bruke millioner på subsidiering av gruvedrift på havbunnen. Dette er både et økonomisk luftslott som vårt viktigste marked i Europa allerede har sagt nei til og en direkte ødeleggelse av viktige leveområder for marint liv, blant annet grunnlaget for en av våre viktigste fornybare naturressurser, fiskeriene.

Invitasjonen til å snakke om sirkulærøkonomi består

Vi ser fram til å diskutere grønn antisløsing videre med alle som ønsker, og håper særlig at noen vil plukke opp vår invitasjon til å snakke konkret om hvordan vi kan få det store kinderegget: Sirkulærøkonomi. Det er her vi virkelig kan kombinere lavere unødvendig ressursbruk og lavere negativt avtrykk for klima og natur.

Hvem tar utfordringen?