Konservatisme og liberalisme – en brevveksling

Mangler liberalismen en forståelse av fellesskap? Er konservatismens grunnprinsipp at endringer skal gå sakte? Filosof Lars Gauden-Kolbeinstveit og jurist Ove Vanebo brevveksler om likheter og spenninger i liberalismen og konservatismen.

Teksten var først publisert i Minervas papirutgave nr. 1-2013. 

Oslo 4.01.13

Kjære Ove Vanebo

Det er flere ting vi konservative har til felles med dere liberale. Vektleggingen av markedsøkonomi og rettsstatens rolle i demokratiet er kanskje de viktigste fellestrekkene. Men å diskutere hva man er enige om, er ikke nødvendigvis det som er mest interessant. Jeg kunne tenke meg å diskutere en påstand. Jeg vil påstå at liberalismens styrke er som politisk filosofi, og at dens svakhet er sosialfilosofisk. For konservatismen er det motsatt. Med politisk filosofi mener jeg det som har med staten å gjøre og begrensning av dens makt. Når jeg snakker om sosialfilosofi, tenker jeg på samfunnet (ikke staten) og menneskets sosiale forutsetninger.

Som politisk filosofi har liberalismen en form for trumfkort. Jeg tror de fleste konservative er enige i at en konservatisme som ikke aksepterer elementære innsikter fra liberalismen, er reaksjonær og lite demokratisk.  Men reduseres konservatismen da til en litt treg liberalisme? Jeg tror ikke det er så enkelt. Konservatismen rommer noe mer, som blant annet er av sosialfilosofisk betydning, og som igjen forklarer hvorfor konservative oftere er kritiske til radikale reformer. Antropologien til konservatismen er avgjørende. Mennesket har ontologisk sett en sosial karakter. Overgangen fra naturtilstand til samfunnstilstand virkeliggjør menneskets egentlige natur. I en aristotelisk tradisjon vektlegges menneskets grunnleggende sosiale karakter. Hegel, som er omtalt som en tysk aristoteliker, utviklet ideen om menneskets grunnleggende behov for anerkjennelse: Det er når vi gjensidig anerkjenner hverandre, at friheten vår kommer til utrykk. Tanken om menneskets sosiale karakter skiller seg fra en mer rent individualistisk orientert liberalisme. Denne aristoteliske og hegelianske retningen har ofte gitt næring til en mer kollektivt orientert filosofi – som for eksempel kommunitarismen – som står i motsetning til liberalismen. Kommunitarismen er, slik jeg ser det, først og fremst problematisk når den får for store politiske og rettslige implikasjoner. Et slikt problem oppstår fort hvis en ikke skiller mellom politisk filosofi og sosialfilosofi, eller sagt med andre ord: hvis en ikke skiller mellom stat og samfunn.