– Den kristendemokratiske idétradisjonen har vært fundamental i utviklingen av Europa etter Andre verdenskrig, men er likevel lite kjent i Norge

Universitetsforlaget og Civita har tidligere utgitt antologier om liberalisme og konservatisme – og nå, et drøyt tiår senere, kommer omsider antologien om kristendemokrati. Det er Eilev Hegstad, stipendiat ved OsloMet, som er redaktør for antologien. Og hans ambisjon har vært å vise bredden i den kristendemokratiske arven, ikke minst i de kristne tilhørighetene til arvenes forvaltere.

– Den kristendemokratiske idétradisjonen har vært fundamental i utviklingen av Europa etter Andre verdenskrig, men er likevel lite kjent i Norge, sier Hegstad, og legger til:

– Jeg regner også meg selv som kristendemokrat. Så det er også en personlig motivasjon her: Jeg vil orientere meg i min egen idétradisjon. Jeg ville tenke rundt hva kristendemokrati er og hva den kan være.

I innledningen til antologien skriver Hegstad at selv om kristendemokratiet ofte – helt naturlig – kobles til partiet Kristelig Folkeparti, så er ikke KrFs historie den samme som kristendemokratiets historie i Norge. For disse politiske ideene lever også andre steder:

Særlig er det verdt å nevne det politisk konservative miljøet rundt Minerva-kretsen, som blant annet besto av teolog og politiker Inge Lønning (1938–2013), forfatter og politiker Lars Roar Langslet (1936–2016) og professor Asbjørn Aarnes (1923–2013). Det var blant annet gjennom Minervas kvartalstidsskrift at tenkere som Jacques Maritain og Wilhelm Röpke ble presentert for et norsk publikum. Tidligere statsminister for Høyre, Jan P. Syse (1930–1997), hadde de kristendemokratiske partiene på kontinentet som forbilde.

Men det er likevel altså KrF-koblingen som er den naturligste. Og den koblingen har vokst seg sterkere over tid. Hegstad forteller at KrF siden oppstarten i 1933 betegnet seg som et kristen idéparti. Men utover 70-tallet begynte man, og konkret Jakob Aano, å bruke ordparet «kristen demokratisk» som siden ble «kristen-demokratisk» nærmere 80-tallet og «kristendemokratisk» på 90-tallet.

Det speiler en tydeligere tenkning rundt begrepet og ideologien. Men partiets selvforståelse som et kristendemokratisk parti begynte først å slå ordentlig røtter i grunnfjellet da Erik Lunde, på 2000-tallet, begynte å forfatte bøker om dette, holde foredrag for lokallag, og skrive taler for KrF-ledere.

– Men selv om det kristendemokratiske språket, med vektlegging på subsidiaritet, solidaritet og personalisme først blir tydelig da, så formet substansen i disse prinsippene KrFs politikk lenge før, sier Hegstad, og peker på at representanter fra KrF allerede i 1947 var til stede på stiftelsesmøte for Nouvelles Équipes Internationales, en paraplyorganisasjon for kristendemokratiske partier.

– Noen forstod disse partiene som europeiske søsterpartier. Og selv om det politiske språket fortsatt var forskjellig, var det mye likhet i den reelle praktiske politikken: reaksjon mot sekularisering med påfølgende fokus på kristendommens plass i samfunnet, familiens rolle, ideell sektor, også videre.

Selv om norske statsvitere har forholdt seg til KrF som et særnorsk fenomen, er det altså ikke helt presist, ifølge Hegstad.

Finnes det ideologiske rommet?

I land der kristendemokratiske partier har blitt folkepartier, så har det gjerne skjedd i vakuumet som oppsto der konservatismen ble koblet til nazisme og fascisme. Og det ga gode vekstmuligheter for en alternativ «konservativ» ideologi.

Men det er annerledes i Norge, der Høyre lenge har vært et stort konservativt parti – og ikke ble delegitimert av Andre verdenskrig. Det gjør at man må stille spørsmålet: Er det plass for et kristendemokratisk parti i Norge?

– Det er ikke lett å si. Det er ikke en gang lett å si hva det vil si for et parti som KrF å bli «mer» kristendemokratisk, og tydeliggjøre sin ideologi, all den tid den kristendemokratiske idétradisjonen er så mangfoldig. 

Hegstad peker mot to lærdommer fra to ulike stortingsvalg. Det ene er fra braksuksessen i 1997. Da greide man å gjøre KrF folkelig, med Bondevik som røkte sigar og Haugland som drakk vin. Men samtidig var det nok også en betingelse for suksessen at Høyre på det tidspunktet gjorde det dårlig.

Den andre lærdommen er fra forrige stortingsvalg, der man valgte å appellerer kun til grunnfjellet for å karre seg over sperregrensen.

– Og det fungerte ikke. Det er verdt å reflektere over. Er det tradisjonelle grunnfjellet stort nok til å holde KrF over sperregrensen?

Hegstads forståelse er at KrF må forsøke å holde på sin særegne identitet – som handler om å basere politikken på kristne verdier – samtidig som man appellerer til folk som ikke går i kirken hver søndag. 

– Men det er en vanskelig balansegang. 

Og hvem vet, kanskje den er for vanskelig – om ikke i teorien, så i alle fall i praksis.