KOMMENTAR
Jeg skjønner at identitet er viktig.
Ikke bare har jeg lest meg til det og sett det i samfunnet: Det er også en dyp personlig erfaring. I mange år har min frykt vært at mine barn blir for norske – at de glemmer røttene sine og morsmålet sitt, at de får et skjødesløst forhold til penger eller at de bare begynner å avsky og skulke arbeid. At de blir slappe og slaskete, rett og slett.
Fordomsfullt om nordmenn, tenker kanskje leseren. Men slik er identitet: Min finskhet er viktig for meg. Mine barns finskhet er viktig for meg.
Det er naturlig. Jeg er født og oppvokst i et annet land. Jeg kom til Norge som innvandrer med et annet morsmål og med andre tradisjoner. Jeg hadde en sterk språklig og kulturell identitet da jeg flyttet til Norge som 23-åring.
Jeg kan med andre ord kjenne på og forstå at identitet er viktig. Men identitet er ikke bare levd virkelighet: Det er også en mote – og, noen ganger: en offervaluta.
Som finne er man ikke særlig høyt oppe på offerhierarkiet av den enkle grunn at man de facto ikke er et offer for noe. Jeg kom til Norge helt frivillig. Jeg fulgte hjertet og underlivet. Jeg sa opp min faste jobb og solgte min lille leilighet i Helsinki.
Det er helt andre grupper som ligger høyt oppe på offerhierarkiet i Norge og noen av dem – for all del – med en god grunn.
Samer er et urfolk i, ikke innvandrere til, Norge. De får penger, støtte og sympati fordi de en gang var undertrykt. Ikke er det så lenge siden heller, og både etniske motsetninger, skam og opplevelsen av kulturtap kan gå i arv i et par generasjoner. Det er selvsagt helt greit, selv om man på et tidspunkt kan stille spørsmålet om når all støtten og sympatien bør fases ut.
Norske jøder opplevde både at det nazifiserte statsapparatet bidro til holocaust i Norge, og at sivile nordmenn gladelig tok eiendommer og eiendeler fra dem som flyktet til Sverige. Jødiske minoriteter er blitt forfulgt i alle europeiske land, og er fortsatt ikke trygge. Den type overgrep gir grunnlag for at storsamfunnet også har et ansvar for historien. Men gjelder det for alle grupper som har opplevd et eller annet problem i norsk historie? Mer spesifikt: Er skogfinnene ofre? Er kvenene ofre? Er de det i dag, i 2025? Bør deres finske kultur – en kultur som ellers blomstrer i en levende og moderne variant et par land øst for oss – ha krav på et helt særegent vern i norsk kontekst? Det er blitt veldig moteriktig med en påklistret, 400 år gammel identitet, pimpet opp med undertrykkelse og offermentalitet.
Betegnelsen skogfinner brukes om etterkommerne av finner som innvandret til Sverige og Norge fra slutten av 1500-tallet og utover – altså for rundt 400 år siden. De har i hovedsak bodd i Finnskogen i Hedmark. Kvener derimot er finner som flyttet til Nord-Norge før 1945, og deres etterkommere.
For noen uker siden var jeg på en stor utekonsert til ære for den nasjonale skogfinske minoriteten. Det startet selvsagt med et par sedvanlige ord om undertrykkelsen skogfinnene har opplevd. Men har de det? Eller har de bare kommet på at det er en smart ting å si for å få offentlig sympati og ikke minst: penger? Det har nok kostet litt å frakte et helt kringkastingsorkester til midten av ingenting i Finnskogen.
Både skogfinner og kvener kom til Norge for å jobbe, litt sånn som pakistanere på 1960- og 1970-tallet. De var arbeidsinnvandrere, ikke urfolk. Selvsagt skulle de lære seg norsk og bli så norske som mulig. Assimilering var både i statens og deres interesse. At det sto sentralt i den viktige nasjonsbyggingstiden etter 1814, er kanskje heller ikke så rart. Assimilering er jo, i det store og det hele, en god ting: Det betyr for eksempel at man ikke er bundet til å gifte seg innad i en liten gruppe. Hvis en gruppe gjennom mange hundre år ikke assimileres, vil det i de fleste tilfeller være et tegn på at integrasjon ikke har skjedd. Staten har da også en helt legitim interesse i at innvandrere over tid blir nettopp norske. Det er ikke bare fordi det er lettere å drifte og organisere en noenlunde kulturelt homogen nasjonalstat, men fordi det motsatte resultatet ofte går hånd i hånd med segregasjon, parallellsamfunn og konflikt.
Det er riktig at mange kvener har opplevd en for hard fornorskningspolitikk. Men det er også litt for lettvint å dømme fortiden for hardt på nåtidens premisser. Så sent som på 1970-tallet tenkte man at det var skadelig at utenlandske foreldre snakket morsmål til barna sine. Tospråklighet ble sett på som noe negativt, og årsaken var ikke bare sjåvinisme. Frykten var at språkene skulle komme i veien for hverandre, og at god integrering skulle bli vanskeligere. Hypotesen om tospråklighetens skadelige natur ble avvist for mer enn 50 år siden, og man kan forstå at noen er bitre over språktap. Men det er ikke så lett å laste noen for det for de fleste tenkte annerledes for noen tiår siden.
Språktap skyldes selvsagt heller ikke bare politikk. Både giftemål på tvers, foreldrenes eget syn på språk og tidens tann har bidratt kraftig. Det er kanskje ikke så rart at det ikke akkurat snakkes finsk i disse skogfinske og kvenske områder i dag. Det snakkes jo heller ikke noe særlig norsk i Minnesota. Ingen ville finne på å tenke på det som et overgrep.
Mange skogfinner og såkalte kvener (som altså egentlig er finner) har mistet språket de hadde da de kom, fordi det i praksis også er vanskelig å opprettholde et språk i utlendighet gjennom generasjoner. Jeg har følt på dette selv i 20 år i eksil. Jeg har fått barna mine til å snakke finsk, ja, men jeg får neppe dem til å snakke finsk til barna sine. Og selv om jeg skulle få til det, er jeg rimelig sikker på at det er senest der det stopper. Kvartfinnene pleier ikke lenger å snakke finsk. Den siste skogfinnen som snakket finsk døde visst på 1960-tallet. Han var nok en seig faen. De andre døde 100 år tidligere.
Det kan være verdt å huske på at finner ikke er de eneste som har innvandret til Norge gjennom historien. Hit kom tusener av tyskere til gruvedrift eller som håndverkere, dansker og slesvigere kom som embedsmenn og handelsmenn. De bosatte seg i byer, giftet seg en stund med hverandre og snakket en stund andre språk. Og svensker, selvsagt, alltid svensker.
Men utover litt kuriøst krydder i enkelte familiehistorier er det ingen som tenker at tyskerne, danskene og svenskene skal feires som nasjonale minoriteter.
Hva er det som er så annerledes med innvandrere fra Finland? Det må en stakkars finsk innvandrer kunne spørre. At det var en annen tid? At finsk kultur er truet i verden? Eller at de var ofre for storsamfunnet?
Dessverre kan det virke som det for offentligheten er det siste som er mest interessant. Offerstatus er på moten, ikke minst i nasjonal minoritets-sammenheng. Og fordi skogfinskhet er blitt en mote, skal den markeres med både flagg og egen «nasjonaldag».
Skogfinnene laget intet mindre enn en resolusjon og tilrådet «markering av Skogfinnenes dag den 21. juni på alle offentlige bygg».
Hvordan hadde det blitt om alle ulike «nasjonaliteter» innad i nasjonalstaten feiret sine nasjonaldager med flagget til topps i kommunale og fylkeskommunale flaggstenger? Tyskere, slesvigere, dansker og svensker? Eller skal vi si at fordi de ikke var ofre, er de ikke verdig en feiring?
Skal norsk-pakistanere også ha sin egen nasjonaldag og flagging etter hvert? Hva med norsk-somaliere, norsk-kongolesere og norsk-syrere? Skal også de komme etter? Skal vi si at de kom for sent, at vi sluttet med den slags etter kvenene? Det ser ut til å være logikken.
Jeg tror i hvert fall få ønsker seg at vi om fire hundre år skal feire skog-litauere i Rana eller by-pakistanere på Romsås. Vi håper jo at de innen den tid har giftet seg på kryss og tvers og – utover det kuriøse krydderet – er assimilert inn i en felles norsk virkelighet.
Etter den kalde krigens slutt trodde vi på sett og vis at vi var ferdige med nasjoner og nasjonsbygging. Vi var trygge i våre identiteter og kunne ikke tenke oss at de skulle trues av noe. Så vi måtte finne minoriteter vi kunne verne i stedet. I 1998 kom loven om vern av nasjonale minoriteter. Det var da man begynte å være rørende opptatt av kvener og skogfinner, som egentlig begge hadde blitt – nesten – assimilert for lengst. Der den siste finsktalende skogfinnen døde på 1960-tallet, lever det kanskje fortsatt et par kvensktalende. Men blant barn og unge er det nok ingen igjen i dag.
Språktapet er uansett ikke en stor tragedie: Til tross for et norsk vedtak om at språk skal regnes som et eget språk, er kvensk egentlig bare en nordfinsk dialekt. Hvis man beveger seg noen kilometer sørover fra Finnmark, er språket levende og vitalt. Det er selvsagt vel kjent at forskjellen på språk og dialekt handler om politikk, ikke lingvistikk. Men den vanlige formuleringen er da at et språk er en dialekt med en marine. Og i likhet med ulike sveitsiske dialekter, har heller ikke kvenene en marine.
Min og mine barns identitet som finner er ekte fordi vi snakker finsk og fordi vi drar til Finland jevnlig. En stund hadde selvsagt kvener og skogfinner i Norge også en finsk dialekt. Men som en full identitet er den i dag påklistret og tilgjort. De lever norske liv, på norsk. Ja, de hadde noen avdøde slektninger som utvandret fra Finland for mange herrens år siden, men hva så? Jeg har også en franskmann i slekten min, en oldefar av noe slag. Skal jeg begynne å feire 14. juli og flagge med fransk flagg? De aller fleste har blod både herfra og derfra. Hvor absurd det ville være, ser man når Skogfinneforeningen hevder (uten belegg) at så mye som en halv million nordmenn kan ha skogfinsk blod. Selv om tallet synes overdrevet, illustrerer det hvor merkelig det skulle være om alle disse skulle ha en slik identitet.
De som i dag er opptatt av sin nasjonale minoritetsstatus som skogfinner, har selvsagt en litt sterkere tilknytning til en opprinnelig helt annen livsverden enn den norske enn de fleste i denne postulerte halve millionen. Men for de fleste er det reelle kulturelle, språklige og etniske innholdet mer kuriøst krydder enn levd liv. Derfor er en så stor del av disse identitetene en offeridentitet. Nesten alle kvener og skogfinner kunne jo også fortelle andre historier om seg selv – og nesten alle har dessuten gener og familiehistorie fra helt andre steder.
For å spissformulere: Folk som i dag skryter på seg en identitet som skogfinner eller kvener, er falske. De har hoppet på en motebølge, delvis kanskje på grunn av modernitetens rotløshet, men også i et ønske om statlige midler og sympati. Det er ikke stuerent å si det, for da blir man tolket som en som er mot minoriteter. Men sannheten er at det historisk sett ikke er noe nytt i at en etnisk gruppe bor i et strøk, andre kommer, tiden går og den ene eller den andre gruppen assimileres.
Men kanskje er minoriteter, akkurat som nasjonaliteter, bare «imagined communities» – for å bruke det berømte begrepet til statsviteren Benedict Anderson? Som skogfinnene selv annonserer: «VI SPØR ALDRI hvor mange prosent skogfinne du er. Din identitet og tilknytning til miljøet definerer du sjøl.»
I så fall er det bare å skaffe seg en moteriktig identitet som skogfinne!
Og hvis man først skal velge seg et forestilt fellesskap, kunne det jo også være en fordel om det ikke først og fremst bygger opp om en offeridentitet. Om ikke annet, fremstår det som ganske lite … finsk.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
