Pride har blitt til sin egen fiende

For å kunne forstå Thon-fadesen – og det bisarre ved et sosialt krav om å flagge Pride – kan vi begynne et helt annet sted, nemlig i California. 

Denne uken møtte nemlig flere hundre demonstranter opp utenfor den offentlige grunnskolen i Glendale, som er hjem til en av de største armenske diasporaene i USA. Anledningen var at skolestyret skulle anerkjenne juni som Pride-måned for femte år på rad. Men demonstrasjonen var egentlig rettet mot noe annet, og mot noen maktinstanser som svever over demonstrantene på et utilgjengelig, føderalt nivå: Undervisningsopplegget om kjønn og seksualitet.

Det var foreldre ved skolen som skal ha organisert demonstrasjonen, og de understreket at de ikke var ute etter å fordømme LHBT-miljøet, men at de ville ha retten til å være med å bestemme hva slags kjønns- og seksualitetsundervisning barna deres skal igjennom, og når de skal igjennom den.

Antihomofascister

En mor uttalte at påstanden om at demonstrasjonen deres er «hatefull» faller på sin egen urimelighet: Foreldrene har ikke motsatt seg at skolen har heist Pride-flag i flere år, ei heller at en av lærerne er transkjønnet. Men det går en grense når det gjelder selve undervisningen av ens egne barn. En annen mor forteller at «foreldre vil ha åpenhet og muligheten til å trekke barna ut av undervisningen dersom de ikke finner den hensiktsmessig; de vil ikke godta at de ikke får lov til bestemme dette på vegne av egne barn», og legger til: «Det bør være tydelig hva barna undervises i når man plasserer dem i skattebetalerfinansierte offentlige skoler».

En fredelig protest med et forståelig – om man kan få kalle det for det – budskap. Men så dukket Antifa opp og gikk til angrep på demonstrantene. Det er i alle fall forståelsen til demonstrantene; motdemonstrantene mener at de er aggressive «anti-gay fascists». Men det er noe umiddelbart suspekt over denne alternative versjonen: I videodokumentasjon av er demonstrantene umaskerte – hovedsakelig armenske kvinner og menn – og mange av motdemonstrantene maskerte og ikledd regnbuefargede markører. Nå organiserer Antifa seg mot en annen demonstrasjon, i Portland: «We PROTECT us». 

Og demonstrasjonene ved Glendale er ikke unike. De skjer flere steder i USA, og demonstrantene samles på tvers av etniske, politiske og religiøse skillelinjer. Kravet er mange steder det samme: Foreldrene vil ha muligheten til å trekke barn ut av undervisning om kjønn og seksualitet fordi de mener at undervisningen rettes mot for unge barn og på feil betingelser. De uttrykker frustrasjon og maktesløshet: Det er en følelse av å miste kontroll over egne barns inngang til og navigering i dypt eksistensielle spørsmål – en erfaring av å få presset virkelighetsforståelser som står en fjernt ned over ørene. Og når noen da ikke respekterer denne bekymringen, men kaller den for ondskapsfull – da har man en situasjon som fort kan eskalere.

Når bekymringer blir «innpakket hat»

Situasjonen i Norge er selvsagt, som den så ofte er, langt mindre anspent. Men det var temmelig anspent også her, i alle fall i de stakkars timene Thon fortsatt ikke hadde rukket å snu helt om i avgjørelsen om ikke å heise Pride-flagg på sine hoteller. Og vi er på vei dit, til Thon-hotellene, men vi skal først ta en liten svipptur innom verdens navle: Drammen.

I et innlegg i Drammens Tidende beskriver en lærer hvordan kommunalsjefen for barnehage og skole i Drammen, Thomas Larsen Sola, bestemte at alle offentlige grunnskoler skulle markere Pride i skoletiden. Det ble ingen høylytte protester, ingen konfrontasjoner. Men det ble en stille demonstrasjon:

«Mange elever, foreldre, lærere og annet personale i drammensskolen kjenner på diskriminering nettopp på grunn av denne pålagte pridemarkeringen. Elever på flere skoler ble holdt hjemme denne dagen, noen elever og lærere nektet oppmøte eller gjemte seg for å unnslippe markeringen. Noen har opplevd reell frykt for å miste jobben av dette.»

Dette er den opplevde situasjonen. Men er ikke Pride bare en feiring av mangfold og inkludering? I likhet med mødrene utenfor Glendale understreker denne læreren i Drammen at han «alltid jobber for tilhørighet, trivsel og trygghet for alle mine elever, uavhengig av kjønn, identitet og seksuell orientering». Men det går en grense når man tvinges til å undervise – enten direkte eller indirekte – noe man synes er dypt problematisk.

Læreren peker mot noen av de tingene Pride selv løfter frem som mange kan tenkes ikke å ønske å være en del av. Det handler om den overgripende hyperseksualisering (på åpningsfesten til Oslo Pride inviteres man for eksempel inn i «en dyp, bløt, varm og våt tilstand»), aktivismen i retning av polygami og sexsalg, normaliseringen av kjønns- og seksualitetsoverskridelse (på Oslo Pride løftes chemsex og BDSM frem). 

For denne læreren handler det ikke minst om å eksponere barn for denne type temaer, som igjen fører til at barna må forholde seg til komplekse problemstillinger upassende tidlig. Og det handler om at det er uklart hva den offentlige skolen egentlig ber barna om å omfavne, når de sammen markerer nettopp Pride. Joda: Selvsagt kan man hevde at disse elementene bare er en liten del av Pride, og at kritikere gjør mye ut av dem. Men jeg tror også Pride-arrangørene selv gjør klokt i å erkjenne at store deler av den offentlige kommunikasjonen fra og uttrykket rundt Pride er såpass preget av dette ganske seksualiserte språket og i noen grad av disse politiske synspunktene at man må ha en viss forståelse for om foreldre (og andre) tenker at den beste måten å unngå slik eksponering på, er ved ikke å være der. (For dem som vil ha et eksempel: denne informasjonsfilmen fra Oslo Pride om plastavfall er absolutt humoristisk for målgruppen – men er kanskje ikke for alle.)

Når deler av Pride-bevegelsen hører slike innvendinger, ropes det varsku om det «innpakkede hatet», som VG-kommentator Selma Moren nylig kalte det. Også i VG skriver to aktivister: «Det at foreldre ber om fritak fra å lære sine barn om Pride på skolen og mennesker sprer konspirasjonsteorier om propaganda og ideologi, er farlig» – helt uten å forholde seg til at nå avdøde Pål Surén ved Folkehelseinstituttet mente at nettopp slike typer undervisningsopplegg – og da særlig det som arrangør av Oslo Pride, Foreningen FRI, har utviklet – kan være «giftig» for barn.

«Vi har alle et ansvar for å ta et oppgjør og bruke vår stemme. Ingen er fri før alle er fri, og vi har – fremdeles – en lang vei å gå», fortsetter aktivistene, og skaper samtidig et litt beklemmende inntrykk av at grensene for hvem «alle» er og hva «frihet» består i, er deres egen navle: Den strekker seg i alle fall ikke til disse foreldrene, eller lærerne for den saks skyld. Eller til FHI-forskere. Spørsmålet er egentlig om det finnes noe rom for debatt om spørsmål som vi vet at splitter offentligheten, som disse aktivistene regner som legitimt overhodet. Hvis svaret er nei, gjør Pride-aktivister det tydelig at offentligheten ikke er et rom for alle identiteter; Pride har blitt til fienden som den selv har kjempet mot.

Det store gapet

Det vi aner er altså et voldsomt gap mellom det Pride-bevegelsen på mange måter i en periode var og offentlig hevder fortsatt å være – nemlig en forsvarer av rommet for å være den man vil være – og det Pride viser seg å være, nemlig et betydelig snevrere politisk prosjekt. Det er et prosjekt som handler om å normalisere en viss virkelighetsforståelse der overskridelse av normer og kategorien innenfor kjønn og seksualitet anses som godt, og de som er kritiske hatefulle.

Det finnes selvsagt argumenter for at Pride skal være en kamporganisasjon. Det var jo også bakgrunnen for de opprinnelige Pride-markeringene. Pride var svært kontroversielt også den gang det politiske budskapet som lød sterkest, handlet om partnerskapslov eller likekjønnet ekteskapslov. Det er lov å mene at «kampen fortsetter», og at dagens politiske temaer er en fortsettelse av datidens.

Men et Pride som er en kamporganisasjon, kan per definisjon ikke romme alle. Da er det absurd å insistere på et sosialt krav om oppslutning; det grenser til det autoritære – og nettopp derfor må man vente motstand. Å kreve at folk kler seg i et flagg som ikke representerer det de tror i sitt hjerte, er også et ganske merkelig endepunkt for Pride.

Noe av denne spenningen handler kanskje om at Pride – eller de som arrangerer, deltar i og slutter opp om Pride – ikke selv helt har bestemt seg for hva de egentlig mener at Pride er eller bør være. En tilsvarende spenning ser vi i 8.-marstog: Et etterlatt inntrykk av debatten om 8. mars de siste årene kan være omtrent: Kom og vær med på en universell feiring av kvinnen og hennes frigjøring fra patriarkalske strukturer, men pell deg til helvete vekk om du mener at kvinner med penis ikke er kvinner! Eller: Alle bør feire kvinners selvbestemmelse (og gjør du det ikke, er du en mørkemann) – men hvis du foreslår å tone ned motstanden mot sexkjøpsloven, kan du «suge pikk ti ganger om dagen». Iblant er det to ulike deler av bevegelsen som står for de ulike forståelsene – Kari Jaquesson, som står bak sitatet i foregående setning, ville kanskje ikke mene at alle bør markere 8. mars. Men ganske ofte er det som om de to budskapene formuleres nesten simultant. Og for en del av bevegelsen, er det som at man ikke enser det infantile og inkoherente over dette – man er så ruset på egen selvgodhet, og ikke minst blodet til de onde man vil ta knekken på, at man mister bakkekontakt.

En typisk innvending er at man ikke må støtte alt i Pride for å delta i den og feire inkludering og mangfold. Det er kanskje sant i teorien, men det er mer komplisert i praksis. For de som vil være noe annet enn Pride legger opp til, men samtidig respektere andres mulighetsrom for det samme, altså bli den man vil være, opplever ofte at de fordømmes ofte så ettertrykkelig at det ikke gir mening for dem å være en del av Pride. Ville Oslo Pride for eksempel selv ønske J.K. Rowling velkommen i feiringen? Hun mener at alle man kunne kle seg som de vil, kalle seg hva de vil og ha sex med de samtykkende menneskene man vil – men som er kritisk til deler av tankegodset og de politiske kravene i transbevegelsen. Det etterlatte inntrykket er definitivt at hun er uønsket. Skal alle de – og det er mange! – som mener omtrent det samme som henne, likevel presses til å heise regnbueflagget i juni?

Og apropos trans: Hva med det økende antallet personer som går igjennom detransisasjon og stiller seg uhyre kritisk til virkelighetsforståelsen som ledet dem til å gjøre inngrep i kroppen sin, og som preger Pride? Hør bare den smertefulle fortellingen til norske Alexander, som går hardt ut mot Esben Esther Pirelli Benestad, som nylig mistet autorisasjonen som lege. Benestad får samtidig full støtte fra Foreningen FRI, som altså arrangerer Pride i Oslo. Er det plass til Alexander i den feiringen? Hva er det han i så fall flagger for eller ikke flagger for? Har også hans perspektiv blitt farlig – når det ikke bekrefter det Pride står og kjemper for?

Kort fortalt: I likhet med 8.-marstoget er Pride – i hvert fall for tiden – gjennomsyret av et politisk prosjekt. Innenfor rammene av et liberalt demokrati er det et helt legitimt prosjekt, men det er også et prosjekt som det er helt legitimt å være uenig med. Og det prosjektet handler ikke lenger bare om verne om et rom for alle til å være den man vil være; det kommer også med krav ikke bare om å støtte andre personers valg innenfor dette mulighetsrommet, men også om å støtte politiske endringer og språklige endringer og endringer i selve forståelsen av kjønn og identitet som kan gå på bekostning av både ens egne virkelighetsforståelse, interesser og endog identitet.

Thons jakt på gullet i enden av regnbuen

Det leder oss omsider til Thon; for det er mot denne bakgrunn at vi kan forstå fadesen om flaggene. Offentligheten rakk såvidt å få kjennskap til at Thon ikke kom til å flagge Pride på sine hoteller før mediestormen (og i særdeleshet en VG-dekning som aller mest minnet om en kampanje mot Thons beslutning) regelrett tvang Thon til å snu.

Noe av kritikken var selvsagt forståelig: Når hotellkjeden først skulle velge et år for å slutte å flagge Pride, var dette året – med terrorangrepet så ferskt i minne – det verst tenkelige. Selv om det er et falskt premiss at man må heise Pride-flagget for å minnes ofrene og ta avstand fra dette helt reelle hatet, burde Thon-hotellene i det minste kommunisert noe forståelig rundt akkurat det aspektet ved beslutningen. Det var likevel noe befriende over beslutningen i en næringslivkontekst der rosavasking brer stadig mer om seg. DNB, for eksempel, samarbeider med Oslo Pride – en beslutning som synes å bunne mer i markedsføringslogikk enn i idealisme, i hvert fall hvis vi skal dømme etter kunnskapsnivået banken la for dagen om homokampen for et par år siden.

Men hvordan skal vi forstå Thons valg? Hva lå bak? Det er selvsagt mulig at ledelsen i Thon faktisk selv er kritiske til det de forbinder med Pride. Men ofte har slike beslutninger også en profesjonell, ikke bare en personlig, side. Det blir spekulasjoner, selvsagt – men en grunn kan plausibelt være hensynet til egne ansatte. Mange hotellansatte er innvandrere som oftere bærer med seg mer sosialkonservative holdninger til kjønn og seksualitet. Det kan nemlig være sant samtidig som konserntillitsvalgt i Thon Hoteller gikk ut mot beslutningen. I så fall var det ansatte som ikke ville få en virkelighetsoppfatning som de mener er feil tredd ned over ørene sine, i likhet med de armenske mødrene i California og lærerne i Drammen.

Et annet hensyn kan ha vært til kundene: Kanskje er vi kommet til det punktet at støtte til Pride av mange vanlige norske eller utenlandske hotellreisende turister oppleves som et spesifikt, og omstridt, politisk budskap. Hvis det er slik, er det noe Pride-arrangørene selv må ta på alvor – og enten akseptere at det er slik eller endre tilnærming – snarere enn å kjefte på dem som er uenige.

Og er det ikke helt legitimt ikke å ville få tredd andres virkelighetsoppfatninger ned over ørene sine? At transpersoner kan få leve i sin identitet og kristne og muslimer i sin, side om side, uten at man skal bruke sosial, politisk eller økonomisk makt til å tvinge den andre til å være noe annet enn personen selv vil?

Reaksjonene på Thons opprinnelige beslutning viste at det foreløpig er alt annet legitimt i norsk offentlighet – i hvert fall ifølge en rekke profiler. «Da kan alle konservative troll krype tilbake til kjellerleilighetene sine og klappe igjen», kvitret for eksempel TV2-programleder Niklas Baarli: Heldigvis vant kjærligheten over hatet, var hans vurdering av situasjonen. Og noen lurer på hvorfor nesten halvparten av unge, ifølge en Norstat-undersøkelse, ikke tør å si hva de mener – i frykt for reaksjonene? 

Pride har i Norge i stor grad vunnet frem med sin historisk sett viktigste kampsak: Det er en dominerende konsensus i landet om at det skal være et større rom for folk til å være den de vil være. Men nå har Pride gått til angrep på denne saken; de er i ferd med å presse andre til å være noe annet enn det de er. Da blir Pride ikke bare Thons, men sin egen fiende.

*  Det ble opprinnelig referert til en tweet som nå er fjernet fra saken, da Minerva har fått grunner til å tro at «verified»-brukeren ikke er ekte.