Mobbes ikke-binære i skolen?

Den ferske elevundersøkelsen viser at det blir mer mobbing i norske skoler. I VGs kortversjon av funnene er dette viktige poenget gjemt bort som et siste punkt: «Skoler rapporterer også generelt økt mobbing og dårligere trivsel», kan vi lese i avisen.

Hele saken er i stedet vinklet på ett område, mobbing av elever med «annen kjønnskategori»: «Hele 33 prosent av rundt 9000 elever som oppgir at de er i en annen kjønnskategori – opplever at de blir mobbet.» Disse elevene utgjør omtrent to prosent av hele utvalget. Det er rett nok før det VG omtaler som «alle som er identifisert som useriøse» er ekskludert. Vi får ikke vite hvor mange dette er.

Det er første gang denne undersøkelsen, som publiseres i dag, rapporterer funn for elever med «annen kjønnskategori» enn gutt eller jente. Som Utdanningsforbundet skrev i sitt høringssvar til Utdanningsdirektoratet, trengtes en tredje kategori:

«Det er foreløpig ingen undersøkelser av levekår for barn eller unge med kjønnsinkongruens, kun for voksne. Funnene i den siste fra 2020 viser at transpersoner opplever mer mobbing og hets enn homofile og lesbiske.»

Mer mobbing

Tidligere elevundersøkelser viser at andelen som rapporterer at de opplever mobbing, har økt siden pandemiåret 2020. Trenden VG melder om er altså en fortsettelse av denne utviklingen.

Om den ferske rapporten skriver VG: «Elever som krysser av for annen kjønnskategori, rapporterer i mye større grad om mobbing enn øvrige elever, skriver forskerne som har analysert Elevundersøkelsen for siste skoleår, Christian Wendelborg og Thomas Dahl ved NTNU Samfunnsforskning».

Tallene viser at det er snakk om tre ganger så mange som i de to ordinære kjønnskategoriene.

La meg først slå fast: Det er alvorlig at barn mobbes i skolen – generelt, og spesielt om det handler om hvem de er. Det er absolutt plausibelt at mange ikke-binære mobbes fordi de er ikke-binære. Det er uakseptabelt og alvorlig, og skolen og samfunnet bør gjøre hva vi kan for å hindre det.

Men et spørsmål som står igjen etter å ha lest VGs dekning, er likevel hva denne undersøkelsen egentlig forteller oss.

Flere kjønnsinkongruente

Det er utfordringer ved undersøkelser som baserer seg på selvrapportering. Både omfang og utvikling over tid kan påvirkes av endringer i andre forhold, slik som tilbøyelighet til å svare i bestemte retninger. Det er urovekkende om enkelte elevgrupper rapporterer om vesentlig mer mobbing enn andre; men undersøkelsen hjelper oss likevel ikke direkte med å identifisere årsakene til ulik rapportering om mobbing mellom grupper.

En forsker som skal forklare årsakssammenhenger, vil alltid være opptatt av om det finnes bakenforliggende forhold som kan samvariere med variablene vi er opptatt av. Og en stor utfordring med spørsmålet vi diskuterer her, er at vi vet at det finnes mange slike forhold som kan tenkes å være relevante for svarene som gis.

For eksempel viser forskning en stor samvariasjon mellom kjønnsinkongruens og andre tilstander som autisme. Det gjør ikke mobbing det minste mer akseptabelt, men det gjør det vanskeligere å knytte årsaken til mobbingen til ett forhold, som kjønnskategori. Vi vet at barn og unge med autisme oftere oppgir at de mobbes. Men mekanismene handler da om helt andre forhold enn fordommer mot skeive. Autisme er en utviklingsforstyrrelse som nettopp påvirker gjensidige sosiale relasjoner. Det kan føre til at andre barn oppfører seg ufint – og det kan føre til misforståelser som skaper situasjoner som er vanskelig for barn og unge å navigere. Autister kan også oftere oppleve situasjoner som mobbing enn andre.

Og autisme er bare et slikt mulig bakenforliggende forhold som potensielt kan være med på å forklare tallene. For denne undersøkelsen gjør ingen forsøk på å kontrollere for alle forhold som kan påvirke både faktisk mobbeadferd og opplevelsen av andres adferd.

Hva bør gjøres?

Spiller det noen rolle, da, vil noen innvende. Hvis 33 prosent opplever at de mobbes, og hvis vi uansett har grunn til å tro at skeive er særlig utsatt, må vil vel gjøre noe?

Joda – men manglende kunnskap om årsakssammenhenger gjør det også vanskeligere å foreskrive de riktige tiltakene. For eksempel: Hvis en del av mobbingen skyldes utfordringer i de sosiale relasjonene for eksempel knyttet til autisme, må løsningene også adressere det. Hvis en del av forskjellen i rapportering skyldes ulik opplevelse av adferd, må vi tenke gjennom hvordan vi kan snakke klokt om det.

Men VGs dekning gir ingen muligheter for den typen samtaler. Avisen intervjuer lederen i Elevorganisasjonen, Madelen Kloster, som mener elever i annen kjønnskategori er forsømt. Hun mener økt seksualundervisning og samtaler i klassen vil øke bevisstheten om at «det er helt greit å ikke tilhøre de mest vanlige kjønnskategoriene». Kloster viser også til at de fleste skoler i dag har kvinne- og herretoalett, kvinne- og herregarderober, noe som tilsynelatende øker fordommene mot annen kjønnsidentitet.

Kommer med en kostnad

Slike tiltak er basert på antagelsen om at det er skolemiljøet for øvrig som må endres, og at mobbingen er et uttrykk for kjønnsidentiteten alene. Det passer inn i dagens progressive narrativer, men det er langt fra klart at det vil løse noe problem.

Og tiltakene kan også komme med en kostnad. Hvis garderober og toaletter skal bli kjønnsnøytrale, har det en kostnad for dem som i dag opplever kjønnede garderober som en trygghet; og hvis skolene i stedet skal bygge nye toaletter i tillegg, har det en økonomisk omkostning i en skole der det allerede mangler midler til mange viktige oppgaver.

Stor økning

Seksualundervisning og undervisning om kjønnsmangfold skal vi selvsagt ha. Men også her finnes utfordringer med å forstå mobbetallene utelukkende som en konsekvens av for lite kunnskap eller gale holdninger. For også denne undervisningen må kunne snakke om kompleksiteten og usikkerheten som finnes på dette feltet. Det har vært en markant økning – opp mot en tidobling – i registrert antall unge som opplever kjønnsinkongruens i Norge (og andre vestlige land). Økningen er i stor grad konsentrert om de siste femten årene. I siste elevundersøkelse opplyses det at hele 9000 elever oppgir at de befinner seg i en annen kjønnskategori. Vi vet ikke hva denne økningen skyldes. Statens undersøkelseskommisjon for helse (UKOM) skriver at «Det er ukjent hvorfor det er en stor økning i antallet barn og unge som søker eller blir henvist til medisinsk behandling» for kjønnsinkongruens.

Kan handle om andre forhold

Noen ser for seg at økningen skyldes at det er blitt lettere å stå frem, og reflekterer en slags «sann» forekomst. Men en annen tilnærming er å tenke at hvorvidt folk opplever seg som eller identifiserer seg som ikke-binære eller transkjønnede handler om komplekse sosiale samspill, av og til i kombinasjon med for eksempel autisme. Da er det ikke slik at folk helt enkelt endelig «kommer ut» og står frem som «den de er»; i stedet blir de formet til sine identiteter av omstendighetene. I så fall er det ikke åpenbart at økningen i antallet som rapporterer om kjønnsdysfori, eller som identifiserer seg som ikke-binære, betyr at disse menneskene også er blitt mer seg selv eller har fått det bedre. Og det kan også være et hensyn å ta når undervisningen skal utformes.

Det er uakseptabelt om mennesker mobbes for sin kjønnsidentitet i norske skoler. Det er viktig å forsøke å motvirke det. Men det er viktig å huske at mobbing kan handle om mange forhold. Og det er uakseptabelt å mobbe av andre grunner enn fordommer om seksualitet og kjønn også. VGs oppslag om mobbeundersøkelsen hjelper oss dessverre hverken til å forstå eller motvirke de høye tallene for folk i andre kjønnskategorier, eller til å gjøre noe med mobbing i skolen mer allment.