Litt for åpenbart

Etter det litterære gjennombruddet i 2000, som kom med romanen Flommen, leverte kritikerroste Jonny Halberg bøker jevnt og trutt frem til 2014. Så ble det stille, i snaue ti år. Men i år er Halberg tilbake – med romanen Johannes’ åpenbaring. Og dersom det har tatt et tiår å skrive denne boken, er det kanskje greit at Halberg finner tilbake til sitt gamle tempo igjen – for Johannes’ åpenbaring er ikke så interessant at det gjør noe: Den forsøker å si noe universelt og viktig og nært, men sier litt for mye, og ender derfor opp med ikke å si så mye når alt kommer til alt.

I romanen følger vi jeg-perspektivet til Johannes Kaupang – en bortkommen sønn fra Skatøy på Vestlandet. Kaupang har attpåtil begått et slags fadermord: I sin ambisiøse higen etter å bryte igjennom som noe mer enn en middelmådig standupkomiker, som en seriøs (så å si) komiker, har Johannes hentet materiale fra eget liv – og velger å latterliggjøre sin egen far, som også heter Johannes.

Det vil si, fra perspektivet til Johannes den yngre, var det ikke egentlig han som latterliggjorde faren: Han bare fortalte om sine barndomserfaringer. Om noen hadde latterliggjort faren, var det derfor faren selv – Johannes den yngre bare brakte det latterlige ut for et større publikum slik at han kunne kapitalisere på det.