Markedsliberal pragmatisme

Vi lever i en tid som gjør det vanskelig å unngå å støte på navnet John Maynard Keynes.

Når basisrenten i Bank of England nå er satt ned til 1,5 prosent, det laveste nivået siden sentralbanken ble etablert i 1694, er det temmelig ekstraordinært. Likevel overgås dette desperat lave rentenivået  av både Japan og USA. Her ligger styringsrentene nå på rundt null prosent, og underskuddet på det amerikanske statsbudsjettet for 2009 tegner til å komme opp i hele 10 prosent av brutto nasjonalprodukt. Slike fakta kan med rette kalles ekstreme. De taler også sitt eget språk som symboler på en alvorlig krise i verdensøkonomien, som i 2009 ventes å resultere i sterk økende arbeidsløshet og negativ realvekst for hele OECD-området — og i verste fall også for hele verden sett under ett. Stadig færre er lenger i tvil om at vi snakker om en verdensomspennende resesjon, som i mange land vil bli dyp og vare lenger enn et par kvartaler. Noen har også tatt i bruk begrepet depresjon, selv om det vel er få som tror vi kommer til å oppleve noe som kan sammenlignes med 30-årene. Mellom 1929 og 1932 sank BNP med 30 prosent i USA, og arbeidsløsheten kom opp i over 20 prosent.

Hvis proteksjonismen ikke får lov til å herje på nytt, og så lenge vi slipper å oppleve en markedsøkonomisk demontering i toneangivende land, er det svært lite sannsynlig at vi trenger å sammenligne vår tid med 30-årene. En annen grunn er, ikke minst takket være Keynes, at verdens ledere, sentralbanker og økonomer har lært så mye mer om nødvendigheten av å sette inn penge- og finanspolitiske mottiltak for å avverge de mest negative følgene av en finansiell kollaps.