– Rødts solidaritet er mer nasjonalistisk enn global

Høstens valg kan resultere i en ny partipolitisk æra i landets nasjonalforsamling. På måling etter måling har småpartiene Rødt og Miljøpartiet De Grønne ligget over sperregrensen. Forutsetningene for at Bjørnar Moxnes og Une Bastholm vil gå fra å være ensomme representanter til å lede faktiske stortingsgrupper ser med andre ord gode ut. Det gjør også forutsetningene for samarbeid i en rekke saker. De to partiene samarbeider i dag i 49 av landets kommuner, ifølge Poll of polls.

Men det er også viktige forskjeller mellom de to. I hvert fall hvis man skal tro MDGs sosialpolitiske talsperson og førstekandidat til Stortinget i Finnmark Farid Shariati.

– Solidariteten stopper ved grensen

Shariati forteller Minerva at han lenge har vært frustrert over det han beskriver som en solidaritet som stopper ved Norges landegrenser. Han mener Rødt, og spesielt partiets førstekandidat i Rogaland Mímir Kristjánsson, står for et proteksjonistisk syn som bryter med hva man legger i begrepet solidaritet.

– Mímir Kristjánsson er mer opptatt av å bevare norske oljearbeidsplasser enn å sette seg ned og ta til orde for en kontrollert utfasing av olje og gass i Norge. Han var blant dem som sto i spissen for at Rødt ikke skulle ha alternativer til olje- og gassvirksomhet.

Det er nemlig utsatte mennesker i fattige land som vil rammes verst av klimakrisen, og en fortsettelse av norsk olje- og gassproduksjon påvirker disse direkte, fremholder Shariati. Her mener han Rødt ikke har noen gode svar på hvem man er solidarisk med.

– Det er i hvert fall ikke klimastreikerne som krever en bedre fremtid, ei heller flyktningene som rømmer fra katastrofe. Rødts solidaritet er mer nasjonalistisk enn global, sier han

Shariati fortsetter med å peke på at klimakrisen ødelegger folks livsgrunnlag på andre deler av kloden og skaper voldelig konflikt om knappe ressurser. Derfor mener han det er paradoksalt at man ikke vil hjelpe folk utenlands samtidig som det settes verdensrekord i mennesker på flukt. Han peker på at Rødts arbeidsprogram fra 2017 gikk inn for at Norge skulle ta imot minst 20 000 kvoteflyktninger årlig, mens partiet i år har redusert tallet til 5000 flyktninger.

– Det er et svik, slår han fast.

Farid Shariati flyktet til Sverige fra Iran som barn. I 2008 bosatte han seg i Finnmark. Han kunne selv vært rammet av en innsnevring av antall flyktninger som tas imot, forklarer han.

– Vårt forbruk og vår livsstil er bygget på ryggene til mennesker utenfor våre landegrenser. Når man ønsker videre olje- og gassvirksomhet, en fortsatt klimafiendtlig politikk og dessuten ikke er villig til å ta imot flere i nød, lurer jeg på hva man legger i begrepet solidaritet.

– Men Mímir Kristjánsson er vel tross alt en norsk politiker hvis ansvar primært er å sørge for å ivareta Norges og norske innbyggeres interesser?

– Dersom Rødt og Mímir skal ha noen troverdighet når de snakker om solidaritet, må de være åpne om hva de legger i begrepet. Det handler om å vise solidaritet med mennesker som er ekstra sårbare. Disse befinner seg utenfor Norges grenser, og vil rammes stadig hardere hvis ikke vi gjør drastiske endringer, enten det gjelder flyktningpolitikk eller olje- og gassutvinning. Kristjánssons budskap er en forenklet versjon av Trumps «USA først»-linje. Det er Norge først som gjelder.

– Rødt har tidligere kritisert ditt parti for å være usolidariske, bl.a. når det kommer til bruk av bompengene Lan Marie Berg kunne fortelle at MDG elsker. På Rødts nettsider står det f.eks. at «Bompenger er en flat avgift som ikke tar hensyn til inntekten til de som betaler».

– Sosial utjevning gjøres ikke på bilens premisser. Folk som bor i sosioøkonomisk belastede områder har lenger reisetid, mindre praktiske samferdselsløsninger og færre avganger i kollektivtrafikken. Det spiller en stor rolle. Når Rødt mener det er usolidarisk å beskatte privatbilisme og heller satse på kollektivtransport til alles gode, er det et stort paradoks for noen som sier de vil satse på felles løsninger.

Men Shariati har også en høne å plukke med Rødts mest kjente vestlandspolitiker på et annet punkt, nærmere bestemt rusreform. I VGs valgomat kommenterer Kristjánsson bl.a. at «en generell avkriminalisering av narkotika vil også innebære et frislipp for de som ikke har rusproblemer. Det er jeg skeptisk til».

– Mímirs uttalelser plasserer ham på linje med den skandaliserte Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF). Faktum er at dagens ruspolitikk er nedarvet direkte fra rasistiske og klassefiendtlige strukturer. Mímir sier han syns regimet er feil, men tviholder likevel på et system som helt uforholdsmessig har rammet de svakeste og mest undertrykte i samfunnet hardest – folk han hevder å ville forsvare. Det er ikke særlig solidarisk å kaste seg inn med Robin Kåss (Ap) og Jan Bøhler (Sp).

– Med respekt å melde til Mímir Kristjánsson er ikke dette solidarisk politikk, heller navlebeskuende, og det er en farlig form for populisme som jeg vil advare mot, sier Shariati.

– Svak gjengivelse av Rødts standpunkter

Det er en overrasket og smått oppgitt Mímir Kristjánsson som ringer Minerva etter å ha blitt presentert Shariatis kommentarer.

– Først av alt vil jeg si at dersom Shariati ikke kan se forskjell på Rødt og Trump, er det han som har et problem. Den slags skremselspropaganda forventer vi fra Civita, men jeg skulle tro at MDG, som samarbeider med oss i kommuner over hele landet, holdt seg for gode for det.

Kristjánsson mener Shariati forsøker å klistre ham og hans parti til fæle mennesker, men understreker at MDG-politikeren gir en svært svak gjengivelse av Rødts standpunkter.

– Hverken jeg eller Rødt er imot alternativer til olje og gass. Det er en ren faktafeil. Rødt går inn for å stoppe all oljeleting på norsk sokkel, i likhet med SV og Venstre. Det er et standpunkt jeg regnet med at MDG og Shariati skulle bejuble.

Det Rødt derimot går imot, forklarer Kristjánsson, er en urealistisk dato for full stans i norsk olje- og gassvirksomhet. Det gjør også samtlige andre partier i Stortinget, unntatt MDG.

– Det kan godt hende MDG mener alle andre enn dem selv – 95 prosent av Norge – er trumpister, men da bør de gjøre noe med sitt eget selvbilde. Mener Farid Shariati at Audun Lysbakken eller Guri Melby er noen slags «Trump light»? Er Venstre og SVs velgere og medlemmer det?

Kristjánsson slår videre fast at Rødt ønsker å liberalisere norsk flyktningpolitikk, ikke innskrenke den.

– Hvorfor MDG og Shariati ser et behov for å angripe Rødt her, skjønner jeg ikke, men i en valgkamp er det tydeligvis mer opportunt å angripe de som står deg nær enn de som befinner seg helt på den andre siden.

Kristjánssons personlige skepsis til generell avkriminalisering av narkotika kan Shariati ta med knusende ro, bedyrer Rødt-politikeren. Partiet er for rusreform, og Kristjánsson er bundet av programmet dersom han havner på Stortinget til høsten.

– Det er ofte sunt for politikere å tvile seg frem til standpunkter fremfor å være bastant i alle saker de kommer over. Men det skal visst ikke mer til enn som så for å bli beskyldt for å tilhøre NNPF.

Kristjánsson og Shariati er sine respektive partiers førstekandidater i henholdsvis Rogaland og Finnmark valgkrets. Det er mulig de blir stortingskolleger til høsten. Uavhengig om landets statsminister da vil hete Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre (eller Trygve Slagsvold Vedum), ligger mye til rette for samarbeid i en rekke saker.

– Jeg inviterer gjerne Farid Shariati til en kopp kaffe for å overbevise ham om at jeg ikke er Donald Trump. Jeg tror ikke det vil ta mer enn én kopp før han forstår det, avslutter Kristjánsson.

– Norge er del av den ene prosenten

Farid Shariati er uenig i at kritikken bommer.

– Det jeg kritiserer ved Rødt, er politikken Mímir har stått på barrikadene for, svarer han.

Han forklarer at de to partienes veier skilles ved at MDGs solidaritet ifølge ham selv ikke stopper ved landegrenser.

– Når man ser på forskjellene som øker i Norge, reagerer Mímir og Rødt, og det er bra. Men Norge, med under en promille av verdens innbyggere, representerer den ene prosenten man ellers liker å kritisere. Men når man påpeker det, blir det fort taust. Det er der «Norge først»-mentaliteten gjør seg synlig.

Han er likevel positiv til Kristjánssons initiativ til å diskutere over en kopp kaffe.

– Kaffen Mímir inviterer til, tar jeg gjerne over en debatt, for å diskutere sosiale strukturer som undertrykker mennesker og en troverdig miljøpolitikk, avslutter han.