Miljøpartiet de Woke

Noe av det som har fascinert meg med MDG, er partiets rise to power. I absolutte termer, er selvsagt «rise to power» en overdrivelse. Men tatt betraktning at partiet for snaut 15 år siden, i stortingsvalget i 2009, fikk 0,3 prosent oppslutning, er det oppsiktsvekkende at det var et nederlag at partiet ikke kom seg over sperregrensen i 2021-valget, fremfor en seier at man mer enn tidoblet oppslutningen siden 2009.

Men en skuffelse var det: I lokalvalget i 2019 fikk MDG en oppslutning som på landsbasis utgjorde 6,8 prosent, og legger du til det faktum at MDGs vekst siden 2009 altså har vært nærmest eksponensiell, virket det sikkert som banken at partiet ville havne over sperregrensen.

Drømmen om et grønt folkeparti

Jeg tror den viktigste forklaringen på MDGs vekst handler om at partiet har forstått sin nisje – og har hatt jerngrep om. Det har gjort at MDG paradoksalt nok har greid å favne relativt bredt; partiet har overbevist om at en stemme til MDG er en stemme til klima og miljø – kanskje på godt og vondt, tenker kanskje den tvilende velgeren, men er det ikke bra med et opprørsparti som setter nye standarder for klima- og miljøpolitikk?

Mange av oss har derfor vært tilbøyelig til å ha en viss sympati for partiets tidvis klønete forsøk på å være blokknøytralt. Som Eivind Trædal sa til meg, en gang jeg intervjuet ham for Minerva:

«For MDG er det vekst-vern-aksen som er den viktigste. Det betyr at man er villig til å gjøre tilpasninger langs høyre-venstre-aksen for å oppnå seire langs vekst-vern-aksen. [...] Det er ikke utenkelig at Høyre kan forhandle bedre med MDG enn for eksempel Ap på sikt, dersom for eksempel LOs industrifløy vinner frem i Ap og Heggelund-fløyen vinner frem i Høyre.»

Problemet er at partiet i stadig større grad har mistet fokus på denne nisjen. Dette ble tydelig under helgens landsmøte, da partiet bestemte seg for å revidere prinsipprogrammet: Det er nå «et interseksjonelt feministisk og anti-rasistisk parti». Det er bare ett år siden partiet gikk ut og sa de ville være et «grønt folkeparti» – men nå trekker partiet altså klima- og miljøsaken ned i de dypeste, mørkeste skyttergravene av kulturkrigen.

Gjør det noe, da?

Men hvor mange bryr seg om formuleringen i prinsipprogrammet? Velgere flest bryr seg stort sett lite om ideologi. Og – vil mange i MDG innvende – er ikke antirasismen og den interseksjonelle feminismen egentlig grunnleggende for det store flertallet av befolkningen?

Problemet for MDG er at akkurat det faktisk er ganske mange som er bevisst på avarter av denne ideologien – og at de ikke vil fremme den. Spesielt «interseksjonalistisk feminisme» er begrep som har fått spesifikke betydninger. Og sammen med «antirasisme», som i en slik kontekst antyder en spesifikk kontroversiell type antirasisme, peker de to ordene mot klare posisjoner i svært omstridte debatter – som nærmer seg det som på folkemunne kalles «woke». Og det er debatter der folk som er opptatt av klima og miljø ikke alltid har samme syn.

Og disse ideologiske formuleringene vil ikke kunne begrenses til prinsipprogrammet: De vil måtte komme til uttrykk på en eller annen måte – og de uttrykkene vil velgerne få med seg.

Ett av de uttrykkene ble allerede tydelig under det samme landsmøtet, da man bestemte seg for å trekke Esben Esther Pirelli Benestad opp på scenen og gi hen stående applaus. Det skjer altså samtidig som Benestad er fratatt legelisensen sin. Saken er til behandling hos Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Hyllesten som ble Benestad til del, handler selvsagt ikke først og fremst om forholdene som har ført til tap av legelisens. Men de er beslektet, og timingen her er i beste fall uvanlig for politiske partier, som generelt er varsomme med å tråkke inn i saker som er til forvaltningsmessig behandling.

Og ikke minst: Det fremstår som en tydelig stillingstagen til både faglige og etiske kontroverser i spørsmålet om tilnærming til transkjønn og behandling av kjønnsinkongruens. Dermed er det selvfølgelig også kontroversielt – på et område som ikke har noe å gjøre med klima og miljø.

Aktivister, salt og sår

Sett utenfra fremstår dermed MDG-landsmøtes tilsynelatende omfavnelse av wokeposisjoner knyttet til den interseksjonalistiske feminismens og antirasismen som taktisk uklok.

Når den omfavnelsen likevel skjer, kan det delvis skyldes at landsmøtedelegater – heldigvis, får man kanskje si – ikke bare tenker på hva som er taktisk klokt, men også på hva de faktisk mener. Men det kan også være slik at landsmøtedelegatene tror at det er klokt. En årsak til at de kan tro det, er at det trolig typisk er slik at folk som er opptatt av klimasaken, er mer tilbøyelige til å støtte interseksjonell feminisme og antirasisme. Det er nettopp denne korrelasjonen av synspunkter som fanges i den såkalte GAL-TAN-aksen, der grønne, alternative og liberale verdier står mot de tradisjonelle, autoritetstro og nasjonale.

Og trolig er denne korrelasjonen av synspunkter ekstra sterk blant tillitsvalgte MDGere – og blant tillitsvalgte i partiene de konkurrerer med. Dermed kan det fremstå for dem som om disse ganske radikale posisjonene både er svært utbredte og at fravær av en tydelig interseksjonalistisk politikk er en viktig barriere for at folk skal stemme MDG.

Det finnes sikkert en og annen SV-velger som kan bite på også. For min del tror jeg ikke MDG skjønner hvor mye salt de strør i egne sår fra 2021: For at folk flest – altså folk utenfor den harde kjernen – i det hele tatt skal være villig til å vurdere radikal klimapolitikk, må det være et tett forhold mellom klimapolitikken og etablert vitenskap. Den posisjonen som MDG inntar i kulturkrigen nå – med en tydelig politisk stillingstagen til det som er omstridte og krevende faglige spørsmål – undergraver dette forholdet. Og for at folk utenfor den harde kjerne skal stemme på et klimaparti av MDGs type, er det nærmest en forutsetning at partiet ikke inntar posisjoner på andre felt som er uspiselige for dem.

Og nettopp dette har da også vært MDGs hovedstrategi frem til nå. Etter landsmøtet fremstår partiet i stedet ikke bare som et aktivistisk klimaparti, men som et parti for aktivister på alle mulige felt. Det gjør det svært å bredde seg ut. Utover de som allerede er enige med partiet, sier noen velgere «hva var det vi sa» og andre «var det ikke det vi fryktet».

For «Heggelund-fløyen» i Høyre er det derimot selvsagt en lykkelig posisjon: Når MDG følger Venstre og vil «fuck [...] TERFs», kan Høyre ta posisjonen som det eneste klimapartiet som ikke også går full woke.