Et ubehagelig museum

Den lange, demokratiske prosessen saken har vært gjennom, tilsier flytting. Dagens debatt trekker Nasjonalmuseet bare lenger ned i søla. Faren er at det i ny bygning ikke reiser seg som Fugl Føniks.

Debatten om samling av Nasjonalmuseet på Vestbanen flyr av gårde som aldri før, senest med interpellasjon i Stortinget torsdag (det var jo blitt en stund siden forrige gang opposisjonen utfordret kulturminister Anniken Huitfeldt på temaet).

Det finnes mange gode argumenter for flytting, men de hører man sjelden i debatten. Større deler av samlingen kan vises. Kunsthistoriske linjer kan trekkes og det kan etableres klarere kontinuitet mellom eldre og helt ny kunst. Flere rom, fleksibel inndeling og bedre plass vil gi mer frihet. Ikke minst: Et moderne museum, med alt av moderne teknologi, er bedre for kunsten.

Like fullt finnes det mange gode grunner for å la den historiske kunsten være i Nasjonalgalleriet: Bygningen har en stolt og sentral tradisjon. En deling vil gi samtidskunsten større boltreplass på Vestbanen. Et tydelig organisasjonsskille vil gi ulike fagmiljøer mer frihet til å forme egne profiler — en frihet sammenslåingen i 2003 har gjort sitt beste for å temme.

Argumentene må altså avveies, diskusjonen er vanskelig. Og dette har allerede vært en lang prosess med beslutninger og vurderinger som også må tas hensyn til.

Tilsynelatende har vi en kulturminister som virker lite interessert i nyanser. I Morgenbladets intervju formulerer hun målet med det nye museet: Mer publikum. Og hun refererer til Den Norske Opera. Det er nok en lite heldig sammenligning, all den tid et samtidskunstmuseum ikke bør ha altfor mye til felles med en institusjon som svært sjelden setter opp samtidige (eller norske) verk.

Riktignok er det ikke samtidskunsten, men i hovedsak den historiske kunsten, som skal være publikumsmagnet, ifølge Huitfeldt. Slik har det jo vært på Nasjonalmuseet de siste årene. Operaens dyre oppsetninger og ønske om fulle saler har gjort nåløyet smalere for de unge og nye. Hinter dette om en mulig prioritering for det nye Nasjonalmuseet?

Huitfeldt kunne tenke helt annerledes. Internasjonalt kan hun finne mange eksempler på at også samtid vekker interesse. Og et nytt, ambisiøst samtidskunstmuseum på Vestbanen har alle muligheter. Det kan koble seg på dagens svært levende kunstmiljø. Kreative løsninger kan luftes: Samarbeid med andre gallerier, utlån av visningsrom eller eksperimentering med ulike måter å kuratere på. Som for eksempel Astrup Fearnley gjør, og Kunsthall Oslo i mindre format.

Det er ingen overraskelse at Huitfeldt er monomant opptatt av mer publikum. Men i stedet for å snakke optimistisk og ambisiøst om samtidskunstens muligheter, på egne premisser, i nytt museum, vil hun at Munch skal være lokkemiddelet, og: ”den grunnleggende tanken vår er at de som drar og ser Munch også skal få se samtidskunsten.”

Huitfeldt anerkjenner på den andre siden ønsket om å bevare Nasjonalgalleriet som visningsrom for historisk kunst, men avviser det kategorisk: ”Det nye bygget vil ikke bli like godt og ha den tiltrekningskraften vi mener det kan få, dersom ikke også kunst fra tidligere tidsepoker er med.”

Men å bevare Nasjonalmuseet som et visningsrom for historisk kunst, betyr ikke at det nye museet ikke kan være det samme. Historisk kunst kan brukes også der, stilt sammen med nyere kunst og i tematiske, midlertidige utstillinger. Nasjonalmuseet har stor nok samling til å klare begge deler: Ifølge Jean-Yves Gallardo, kommunikasjonsdirektør, har dagens bygning plass til 7 prosent av samlingen, den nye vil kunne vise 25 prosent.

Slike argumenter hjelper selvfølgelig ikke: Samling har vært premisset hele tiden: Uten historisk kunst, ikke noe nytt museum på Vestbanen. Man kan selvfølgelig spekulere i om dette er grunnen til at Nasjonalmuseet fint føyer seg inn og aksepterer kulturministerens beslutning. Ulf Grønvold, seniorkurator ved Nasjonalmuseet, gjør det: ”Hovedgrunnen til at Nasjonalmuseet advarer mot en delt løsning er at dette gir usikkerhet for et Nasjonalmuseum på Vestbanen.”. Det er klart — med pisk og gulrot blir kanskje argumentene mindre viktige.

Men når Nasjonalmuseets Audun Eckhoff og Nils Ohlsen argumenterer for flytting, gjør de det med overbevisning og gode argumenter. Tenker de slik bare fordi de må?

Selv om det er gøy å kritisere Huitfeldt (i Morgenbladets sikkert meget velvillige fremstilling), kommer mange av kritikerne like dårlig ut. Det er ikke et godt argument, VG-kommentator Yngve Kvistad, at bare fordi ”alle” mener det, må også Huitfeldt mene det. Og nei, Anine Kierulf og Rune Slagstad, dere får ikke mer innflytelse når dere kaller Ap demokratiforaktere, Huitfeldt ignorant og hele flyttingen for nasjonaltyveri.

Et tilbakevendende argument, ikke minst fra opposisjonen, er at flyttingen ikke har vært behandlet i Stortinget og lider av demokratisk underskudd. I juni i for foreslo opposisjonen at: ”Stortinget snarest blir forelagt en helhetlig sak.” Men bare én måned tidligere, i Revidert nasjonalbudsjett for 2009, var det lagt frem en etter mitt skjønn grundig fremstilling om temaet (klippet inn i et dokument her).

Det er relativt klart at samlingen av Nasjonalmuseet på Vestbanen har vært gjenstand for en lang prosess i demokratiske organer.

Det kan være vanskelig å vurdere hvem av partene som har erstattet argumenter med patosfylte forenklinger. Men når kritikere av flyttingen insisterer på opphauset polemikk, er det fort gjort å anse dem som ensporet bygningskonservative i stedet for å ta dem på alvor. Til tross for gode argumenter mot, tilsier nok den demokratiske prosessen saken har vært gjennom, flytting.

I stedet for nyanser og respekt for gode argumenter, tilspisses kampen. Leirene sementeres. Polemikken gires opp. Situasjonen er ikke komisk. Den bidrar til å forlenge usikkerheten som har preget Nasjonalmuseet siden sammenslåingen i 2003 og som har svekket evnen til å prege samtiden, samtidig som resultatet i hvert fall ikke har vært økonomisk effektivisering. Og den gjør at andre — private — institusjoner gradvis overtar.

Det bygges opp fiendebilder og mistillit som kan få konsekvenser på lengre sikt. Faren er at det nye bygget ikke blir seiersfanen over kollektivt, samlet og positivt arbeid, som Den Norske Opera & Ballet (tross alt) er, men en gravstein over alle drømmene som brast.