Lav kronekurs truer stabiliteten i norsk økonomi

Med unntak av finanskrisen i 2008, ligger krona på det svakeste nivået på to tiår, med euroen på 10-tallet og dollaren på 9-tallet. Til tross for store svingninger, har oljeprisen doblet seg siden bunnpunktet i januar 2016, da prisen falt til under 30 dollar fatet. Likevel fortsatte kronekursen fallet mot nøkkelvalutaer.

Det er ingen enkle årsaksforklaringer på den lave kronekursen, men kronen er sårbar for global usikkerhet fordi Norge er en liten, handelsdrevet økonomi. Uavhengig av årsaken, vil vedvarende lav kronekurs ha store utslag for norsk økonomi. Dette er regjeringen og sentralbanken nødt til å ta på større alvor.

Norge har gjort en historisk god jobb med å forvalte oljepengene på en måte som øker det generelle velstandsnivået. Fordelingen av energiinntektene gir nordmenn råd til å kjøpe flere produkter fra hele verden. Dette har, på godt og vondt, gjort norsk fastlandsøkonomi forbruksdrevet. Enhver som tar seg en tur på et kjøpesenter, vil bemerke at de fleste produktene er importerte. Norge har likevel en positiv handelsbalanse, ettersom energivirksomheten, hovedsakelig olje og gass, utgjør nesten 70% av total eksport.

Økte kostnader

Høy offentlig pengebruk, muliggjort av oljeinntektene, har gjort Norge til et høykostnadsland, noe som fastsetter utgiftsnivået til norske bedrifter. Kostnadsnivået er spesielt utfordrende for eksportbedrifter i en intens global konkurranse, men det bidrar også til at lokale butikker er avhengig av et høyt salgsvolum for å dekke sine basiskostnader, spesielt høye lønninger.

Bedriftenes utgiftsnivå øker i takt med at lønningene presses oppover, noe som igjen øker behovet for høyere omsetning. Oljeinntektene har bidratt til å kompensere for dette gjennom å øke det økonomiske aktivitetsnivået. Staten subsidierer innlandskonsum via høy offentlig sysselsetningsgrad, pensjoner, trygdeordninger og kjøp av varer og tjenester, og indirekte når disse pengene distribueres videre i markedet.

Denne stabiliteten trues av kroneraset. Norske bedrifter har de senere årene sett importkostnadene sine øke med 20-30 %. Denne kostnaden påfaller forbrukerne; når konsumentene får lavere kjøpekraft, synker bedriftenes profittmargin.

Magre fordeler

Politisk har den lave kronekursen, i kombinasjon med lave renter, blitt omtalt med positive undertoner for dets angivelige næringsvennlige effekter. Dette er forståelig: den lave kronekursen øker verdien av oljen, og kompenserer for at oljeprisen fremdeles er tre ganger lavere enn toppunktet i 2008. Kronekursens viktigste bidrag er likevel at det styrker norske produsenter i konkurranse med tilsvarende importvarer.

Norsk eksport har også fått et økt konkurransefortrinn, men forestillingen om at den svake kronekursen er bra for eksportbedrifter er en overforenkling, ettersom samtlige norske eksportører avhenger av importerte ressurser og teknologi for å kunne produsere et ferdig produkt.

Det er begrenset hvor mye vi kan – og hvor mye det lønner seg – å produsere i Norge. Mye av norsk økonomisk suksess er å adoptere teknologiske fremskritt fra kapitalsterke økonomier og bruke det formålsrettet, både i privat og offentlig sektor. Det kommer ikke til å bli produsert Tesla eller T-banevogner i Norge med det første. Det lønner seg sjeldent å ha en svak valuta fordi det reduserer effekten av komparative fortrinn. Det er en mager trøst at vi får mer for oljen dersom prisstigningen spiser opp gevinsten.

En kommende resesjon?

Det kan ta tid før effektene viser seg i konsumprisindeksen, men kronefallet vil påvirke bedrifters kostnadsnivå og nordmenns kjøpekraft. Med nesten 400.000 nordmenn ansatt i varehandelen vil konsekvensene av lavere forbruk bli store for norsk økonomi som helhet, spesielt sett i sammenheng med den høye private gjeldsgraden og renteøkninger.

På sikt må norsk økonomi innovere; oljeaktiviteten er midlertidig og pengene vil bli spist opp av fremtidige pensjonsforpliktelser. Stadig mer av BNP vil gå til bevilgninger fremfor investeringer. For å overholde fremtidige budsjettforpliktelser, og unngå gjeldspiralen som preger flere andre europeiske velferdsstater, må Norge utnytte oljeproduksjonen maksimalt. For å løse budsjettutfordringene, samtidig som oljenæringen går en mer usikker fremtid i møte, er vi minst like avhengig av høy investeringsgrad i ny energi- og teknologiproduksjon, og da er stabilitet en forutsetning.

Den svake kronekursen kan bidra til omstilling mot mer produksjon og eksport, men dersom det samtidig legger kimen for flere konkurser, høyere arbeidsledighet og fallende inntjening i norske bedrifter vil de strukturelle konsekvensene prege Norges økonomiske framtidsutsikter.