Religionskritikk, frihet og toleranse

Det bør ikke overraske at islamister av Islam Nets type fornekter kvinneundertrykkingen i islam. Vi andre må kritisere og fordømme, men samtidig tolerere så lenge man ikke undertrykker andre enn seg selv.

Les Minervas kulturredaktør Kristian Meisingsets kommentar i forkant av debatten i regi av Islam Net, og hans kritikk av Lars Gule i etterkant.

Det har vakt betydelig oppsikt at Islam Net nylig inviterte undertegnede til debatt om guds eksistens (referat hos fritanke.no). Men så var da dette også et historisk møte i en norsk sammenheng. En slik offentlig debatt har ikke blitt organisert før.

Det var kanskje noe slikt som 400 til stede. Salen var i all hovedsak kjønns-segregert.

En lang rekke unge kvinner og menn, de fleste medlemmer av eller sympatisører med Islam Net, hadde funnet veien til møtet. Det var kanskje noe slikt som 400 til stede. Salen var i all hovedsak kjønnssegregert. Da jeg ankom i selskap med en mann og to kvinner og drosjen stoppet ved kvinneinngangen, ble vi stoppet. Imidlertid kom en av arrangørene raskt til og geleidet meg og mitt følge inn i mannsdelen av salen. Også noen andre ikke-muslimske par fikk sitte sammen i mannsdelen av salen.

Det kan kanskje ha noe å gjøre med at når det først skal være galt, så er det likevel mindre belastende for muslimske menn å sitte ved siden av ikke-muslimske kvinner enn det er for muslimske kvinner å sitte ved siden av ikke-muslimske menn? Ikke godt å si.

Frihet og undertrykkelse Det interessante er at mange muslimske kvinner vil insistere på at en slik kjønnssegregering øker deres frihet. Kan dette være riktig? Paradoksalt nok kan det være det.

Jeg tenker ikke først og fremst på den subjektive opplevelsen av frihet, kanskje knyttet til fraværet av mannens blikk og tilnærmelser, solidariteten i et kvinnefellesskap og lignende. Slike subjektive opplevelser kan være viktige nok, men er neppe uttrykk for noen reell frihet i betydningen mulighet til å gjøre egne valg og det å få en økt handlefrihet — kort sagt: det å få sine grunnleggende rettigheter respektert.

Siden frihet (eller rettigheter) sjelden er et spørsmål om enten/eller, men som regel om mer/mindre, kan også kjønnssegregering gi mulighet for større frihet.

Men siden frihet (eller rettigheter) sjelden er et spørsmål om enten/eller, men som regel om mer/mindre, kan også kjønnssegregering gi mulighet for større frihet. Eksemplene er mange. I en rekke muslimske land vil mange religiøse, konservative og/eller tradisjonelle familier være ytterst skeptiske til å sende kvinnene ut av huset uten anstand. Dette kan blant annet gjøre det vanskelig for jenter å få utdanning.

Hvis de så lover å gå med segregeringssymbolet hijab, kan de likevel få gå ut — og på skole. Og hvis det dreier seg om å reise bort for å ta høyere utdanning ved et universitet, kan denne muligheten være lukket om det ikke finnes kjønnssegregerte studentboliger/internat. I en slik situasjon kan altså kjønnssegregering øke jenters og kvinners frihet og muligheter.

I vår del av verden burde likevel en slik kjønnssegregering være unødvendig. Jenter og kvinner har rett til å gå ut, til å skaffe seg utdanning, til å fungere i yrkeslivet. Og samtidig har de rett til å praktisere sin religion på den måten de selv finner riktig (dersom dette ikke skader andre). Dette innebærer også retten til å diskriminere seg selv, til å underordne seg mannen, til å bli satt på bakerste benk også videre. Igjen, dette er også en paradoksal frihet — nemlig friheten til å innskrenke sin egen frihet. (Se også mitt essay ”Retten til å diskriminere”.)

Vi andre behøver ikke å akseptere en slik praksis i taushet. Vi kan og bør protestere, vi bør kritisere og fordømme en slik holdning. Men den må også tolereres så lenge man ikke skader andre enn seg selv.

Den faktiske undertrykkelsen I en rekke muslimske land vil altså kjønnssegregering kunne innebære en økt frihet for noen kvinner. Men dette er nettopp fordi den generelle kvinneundertrykkingen er så omfattende. For forsvarere av menneskerettigheter og likestillingsidealer er det klart at slik undertrykking er forkastelig og må fordømmes på det sterkeste.

I mange muslimske land har undertrykkingen en religiøse — altså islamsk — legitimering. Det vises til vers i Koranen og til profetens utsagn og praksis (hadith).

I mange muslimske land mangler kvinner grunnleggende rettigheter, som rett til å velge ektefelle, til å bevege seg utenfor hjemmets fire vegger, til utdanning og arbeid også videre. Svært mye av undertrykkingen har en religiøse — altså islamsk — legitimering. Det vises til vers i Koranen og til profetens utsagn og praksis (hadith).

I slike kvinneundertrykkende kulturer er også fysiske overgrep mot kvinner svært vanlige, igjen med mer eller mindre god begrunnelse i hellige tekster. Fysisk juling, straff for å ha blitt voldtatt og æresdrap er dessverre så alt for vanlig.

I tillegg kommer negative konsekvenser av kjønnssegregeringen — nemlig seksuelle overgrep i nær familie, et fenomen og problem man (akkurat som i Norge i tidligere tider) ikke vil snakke om. Men det er all grunn til å tro at dette problemet i dag er større i mange tradisjonelle muslimske samfunn enn i Vesten.

Virkelighetsfornektelsen Når mange muslimer, menn som kvinner, benekter disse forholdene, er det et uttrykk for en religiøs og ideologisk virkelighetsfordreining. De avviser det som finnes av både enkelthistorier i bøtter og spann. De avviser forskning som dokumenterer et uhyggelig omfang av kvinneundertrykkingen. Og de fornekter debatten om undertrykkingen som har pågått i over 100 år, ikke minst drevet fram av muslimske feminister.

Det er ganske vanlig at sterkt ideologiske (inklusive religiøse) bevegelser ”skaper” en verden i sitt bilde.

At slik virkelighetsfornekting ikke er uvanlig, vet vi fra en rekke sammenhenger. Det er tvert imot ganske vanlig at sterkt ideologiske (inklusive religiøse) bevegelser ”skaper” en verden i sitt bilde. Dette kan vi kjenne igjen fra deler av venstresidens beskrivelse av det norske samfunn som ”et sosialdemokratisk helvete” på 1970-tallet, til nasjonalisters fornektelse av kulturelt mangfold innenfor egen stat i tidligere tider og en rekke religiøse gruppers fornektelse av den virkelighet som ikke passer med hellige tekster.

Det bør derfor ikke overraske at islamister av Islam Nets type fornekter kvinneunder-trykkingen i islam. Fornektelsen er todelt. På den ene siden avvises beskrivelsen av situasjonen i muslimske land. Fordi dette ikke bør være sant, kan det heller ikke være sant.

Når dokumentasjonen blir uimotsigelig, trer den andre virkelighetsfornektelsen inn — for da påstås det at undertrykkelsen ikke har noe med islam å gjøre. Det skyldes kolonialisme, imperialisme, Vestens innflytelse (som er noen av Islam Nets favorittbortforklaringer) og at det finnes dårlige muslimer.

Dessuten er det angivelig mye verre i Vesten. Den siste påstanden er nok et eksempel på manglende virkelighetsforståelse, for her antar man at fordi man har en (mer) åpen debatt om problemene i Vesten, så må også problemet være større. Virkeligheten er jo at gjennom den mer åpne debatten har problemer blitt identifisert, kartlagt og forsøkt løst.

Altså i motsetning til situasjonen i mange muslimske land, hvor man av ”moralske” (!?) grunner stikker hodet i sanden og benekter at problemene finnes.

Fordømmelse vs. dialog — eller dialog og fordømmelse? Kvinneundertrykking og all annen undertrykkelse i islams navn skal kritiseres og fordømmes. Fra et humanistisk og religionskritisk ståsted er dette en selvfølge. Men man kan alltid spørre om hvordan fordømmelsen skal skje. Det er ikke likegyldig i forhold til den effekten man ønsker å oppnå, nemlig slutt på undertrykkelsen.

Alle har krav på respekt for sine grunnleggende rett til å tro det de vil, men ingen har krav på respekt for det man tror på.

Dette innebærer at det er nødvendig å vurdere mange forhold. For meg gjelder følgende prinsipp: Alle har krav på respekt for sine grunnleggende rett til å tro det de vil, men ingen har krav på respekt for det man tror på.

Dette innebærer at toleranse er nødvendig. Det innebærer at vi ikke bare må leve med de av andres oppfatninger, ytringer, holdninger og praksiser som vi selv er sterkt uenige i eller blir provosert av. Vi må faktisk forsvare retten til å gjøre akkurat det vi er uenige i.

Med andre ord: Når Islam Net praktiserer kjønnssegregering på sine arrangementer i sine egne lokaler, må vi forsvare deres rett til å gjøre dette. Samtidig som vi — selvsagt — kritiserer og fordømmer praksisen. Dette innebærer imidlertid ikke rett til å gjennomføre en slik kvinneundertrykkelse i sammenhenger og lokaler hvor slikt er uakseptabelt. For eksempel hadde Høgskolen i Oslo likestilling og likebehandling som grunnleggende verdi. (Og det har jo også den nye Høgskolen i Oslo og Akershus). Da kunne ikke HiO la Islam Nets studentforening ved høyskolen få låne lokaler hvor det ble gjennomført opplegg i strid med HiOs eget verdigrunnlag.

Dette innebærer å ha minst to tanker i hodet på en gang. Men det krever toleransens prinsipp av oss. Og med en slik tilnærming til Islam Net og andre religiøse grupper med praksiser vi vil fordømme, kan tilhengerne av disse religioner og grupper føle seg trygge på at det er lov til å være muslim, kristen, jøde eller hva det måtte være, i all hovedsak på den måten de selv ønsker å være det.

Og vi religionskritikere kan gjennomføre vår religionskritikk uten samtidig å undertrykke våre meningsmotstandere.

• Lars Gule (f. 1955) er dr. art. i filosofi fra Universitetet i Bergen. For tiden er han postdoktorstipendiat ved Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo og Akershus, der han blant annet arbeider med islamsk politisk tenkning og profesjonsutøvelse i det flerkulturelle samfunn.