Skammen ved å bli "nullet"
Når forfattere blir nullet, klager de alltid over innkjøpsordningens kompetanse. Men ordningen er ikke til for dem, den er til for norsk litteratur.
Hvert år, omtrent på samme tidspunkt, kommer debatten om ”nulling” i norsk litteratur. På nyåret kommer Kulturrådets dom over hvilke litterære verk fra fjoråret som vil inngå i bibliotekenes innkjøpsordning. I år, som alltid, vekker valgene oppmerksomhet og setter i gang en debatt om prosessen bak utvelgelsen.
Det interessante med debatten er at den alltid dreier seg om mer enn prosessen tilknyttet Kulturrådet og innkjøpsordningen. Den reiser også andre, mer generelle spørsmål om norsk litteratur og kulturpolitikk. I årets debatt har det handlet om lyrikken (hvorfor blir så mange diktsamlinger fra etablerte forlag underkjent, eller nullet på folkemunne, men bare én roman?), men underveis i diskusjonene utvikler den seg til å bli en metadebatt om litteraturkritikken selv.
Skamfølelsen veier tyngst
La oss først starte med debatten om Kulturrådets praksis. Der er det fire vurderingsutvalg som jobber med forskjellige sjangre; i utvalget for lyrikk sitter det fire fagfolk, og det er disse som avgjør hvilke diktsamlinger som blir kjøpt inn til norske biblioteker. Ordningen, som vi har hatt i Norge siden 1964, er unik i verdenssammenheng. Den gjør det mindre risikabelt for forlagene å satse på nye forfatterskap og formidler verkene til landets biblioteker. Kravet for å bli med i denne eksklusive ordningen? Litterær kvalitet. Kulturrådet hjelper fram talentfulle forfattere. Så hva innebærer det for unge forfattere å bli nullet?
Det ene er selvfølgelig at man taper en del penger (nærmere bestemt 72 000 kroner i lyrikernes tilfelle) ved ikke å bli kjøpt inn til alle landets biblioteker, selv om dette nok ikke er det mest tungtveiende. Vilde Heggem, som ble nullet for sin diktsamling ”Kjolen” (Oktober forlag) sier til Klassekampen at ”det er en viss skam knyttet til å bli nullet”. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at denne skamfølelsen veier tyngst. Min egen erfaring fra litterære kretser har vist meg stoltheten knyttet til det å skrive, og å skrive av høy kvalitet. Som Lars Haga Raavand selvironisk kommenterte under Litteratur på Blås debatt om innkjøpsordningen 7. februar: alle forfattere mener selv at de er veldig gode, akkurat som 7 av 10 sjåfører mener de er flinkere til å kjøre bil enn de fleste andre. Når Norges øverste litterære ”råd” mener noe annet er det selvfølgelig en stor skuffelse.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her