To prosent til forsvaret? Glem det

Jeg har ikke sjekket veldig grundig, men så vidt jeg vet finnes det to poster på statsbudsjettet som må ha blitt utsatt for en eller annen forbannelse. Den ene av disse er barnetrygden. Den andre er forsvaret.

For mens skattebetalerne og oljefondets utgifter til alle andre gode formål eser ut i ukontrollert omfang, har disse to på mystisk vis blitt liggende stabilt. Så siden jeg er skeptisk til fullstendig tøylesløs vekst i offentlige utgifter, vil jeg derfor rette en takk til byråkratene som kastet forbannelsen over barnetrygden i 1996, slik at den i motsetning til alle andre trygdeytelser av en eller annen grunn ble pekt ut til ikke å vokse lenger.

Gratispassasjeren Norge

Når det kommer til forsvarsutgiftene er jeg ikke fullt så takknemlig. Det virker litt utrygt å holde seg med et forsvar som bare er i stand til å forsvare én bydel i Oslo, slik tidligere hærsjef Robert Mood en gang uttalte. Mens vi på sekstitallet brukte rundt 15 prosent av statsbudsjettet på forsvarssektoren, bruker vi nå under en tredjedel av dette. Pengebruken går riktignok ikke nedover lenger, slik den gjorde på nittitallet. Men samtidig som statsbudsjettet har mangedoblet seg, har utgiftene til forsvaret altså utgjort en stadig mindre andel.

Denne utviklingen gjelder ikke alle vestlige land i samme grad som Norge. Hvis man slår opp i en oversikt over de forskjellige NATO-partnernes forsvarsbudsjett, er det tydelig at noen av dem, deriblant Norge, har latt seg friste til å bli gratispassasjerer. For et lite land vil det samlede bidraget til alliansen nemlig være av liten verdi uansett hvor mange ressurser man setter inn.