Vi er akkurat nå veldig opptatt av å forhindre et folkemord

Nils August Andresen skriver fra redaktørplass at vi trenger en antirasistisk bevegelse som tar antisemittisme aktivt på alvor. I en tabloid overskrift hevder han at at vi organiserte antirasister er mer opptatt av mikroaggresjoner enn jødehat.

Dette gir et feilaktig bilde av at den antirasistiske bevegelsen ikke bryr seg om antisemittisme. Når det gjelder Andresen sitt harselas med mikroaggresjoner, er det nødvendig å minne om at nettopp mikroaggresjoner er en utbredt form for antisemittisme som jøder opplever på daglig basis. Å sette opp et kunstig motsetningsforhold mellom mikroaggresjoner og antisemittisme er både ulogisk og ganske dumt.

Mikroaggresjoner er tvert imot svært viktig for å forstå hvordan nåtidig antisemittisme kan manifestere seg. Konsekvensen av mikroaggresjoner er alvorlig. Hele 71 prosent av norske jøder oppgir å noen ganger unngå å vise sin religiøse tilhørighet av frykt for negative holdninger. Den siste undersøkelsen fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) viser også at det er et flertall blant både norske jøder og norske muslimer som mener at jøder og muslimer har felles erfaringer som minoriteter i Norge, dette har økt siden forrige undersøkelse i 2017. 

Å se på rasisme og diskriminering med en interseksjonell linse, er også et av de mest fremtredende trekkende med moderne antirasisme, som Andresen synes kritisk til. Da er det verdt å merke seg at fremtredende eksperter på nåtidig antisemittisme, som Linda Maizels, argumenterer for å nettopp forstå antisemittisme interseksjonelt, for å bedre forstå dybden og kompleksiteten. Så er det videre viktig å understreke det åpenbare: det er mange uenigheter og ulike perspektiver både blant antirasister og blant mennesker som utsettes for antisemittisme og andre former for rasisme. Det bør heller ikke være vanskelig å ha forståelse for at mennesker med tilhørighet til Israel og Palestina opplever det vanskelig å være sammen akkurat nå, uten at det betyr at det er hat eller neglisjering av hat mot hverandre. De vanvittige grusomhetene vi ser utspille seg i Midtøsten er forhåpentligvis en unntakstilstand. 

Under normale omstendigheter må kritisk, saklig og åpen dialog om ulike former for definisjoner av rasisme og teoretiske rammeverk for å analysere, identifisere og bekjempe rasisme være et ideal for oss alle, uavhengig av politisk eller annen tilhørighet.

Kampen mot antisemittiisme er sentral

I Minervas artikkel blir Minotenk og undertegnede løftet frem som eksempel på organisert antirasisme som ikke bryr seg nok om jødehat. Dette er et feilaktig inntrykk det er svært viktig for oss å tilbakevise, først og fremst for at norske jøder ikke skal føle seg sviktet av den antirasistiske bevegelsen, samt å vise helt konkrete eksempler på hvordan det jobbes mot antisemittisme fra antirasistisk hold. Vi er selvfølgelig også alltid åpne for kritiske innspill og råd til forbedring.

I Norge får antirasistiske organisasjoner som Minotenk og Antirasistisk Senter offentlige tilskudd over såkalte integreringsmidler. Det betyr at myndighetene ber oss om å jobbe for å øke tillit og tilhørighet blant innvandrere og deres barn, samt øke deltakelse og representasjon blant innvandrere og bedre kunnskapen om integreringen i befolkningen for øvrig.

I både Minotenk og Antirasistisk senter har vi likevel alltid inkludert rasisme mot og diskriminering av nasjonale minoriteter og utenlandsadopterte i vårt antirasistiske arbeid, i tillegg til grupper med innvandrerbakgrunn. Noe annet ville vært fullstendig uholdbart. Det er like fullt verdt å merke seg at det først og fremst er integrering myndighetene ber oss rapportere på. Derfor jobber vi parallelt politisk for å styrke og utvide det antirasistiske fagfeltet i Norge.

Les også:

Pluss

Jødehat? Sorry, vi er opptatt med mikroaggresjoner

Jødehatet er tilbake i Norge, men den organiserte antirasismen har forbløffende lite å si om det.

Nils August Andresen

For dem som ikke kjenner så godt til Minotenk, vokste vi frem i kjølvannet av opptøyene mot krigen i Gaza vinteren 2009. Som medgrunnlegger og leder av Minotenk, har bekjempelse av antisemittisme vært en hjertesak siden vi startet opp.

Det som ofte blir referert til som «Midtøsten-konflikten» er noe som engasjerer svært mange med innvandrerbakgrunn i Norge. I forbindelse med demonstrasjoner og opptøyer mot Israels krig i Gaza, ble om lag 200 personer arrestert. Flesteparten var unge voksne med innvandrerbakgrunn, uten rulleblad fra før. Dette glødende engasjementet mente vi det var viktig å ta tak i og kanalisere i konstruktive former. Samfunnsengasjement blant unge med minoritetsbakgrunn fortjente gode plattformer. Derfor ble Minotenk stiftet, med Abid Raja i spissen.

Økningen av antisemittisk retorikk og symbolikk i forbindelse med markeringer mot Israel og Palestina var noe som bekymret oss sterkt. Dette tok vi også opp spesifikt på våre dialogmøter på Litteraturhuset, og det er grunnen til at vi alltid har hatt som et punkt i våre vedtekter at vi ikke bare jobber mot diskriminering fra storsamfunnet mot minoriteter, men også mot diskriminering minoriteter imellom.

Gode bånd med Det mosaiske trossamfund

Videre har fremveksten av ekstremisme blant norske muslimer, inspirert av terrorgrupper som Al Qaeda og ISIS, preget veldig mye av vårt arbeid. Disse terrorgruppenes ideologi utgjør en alvorlig fare for blant annet jøder. Derfor var Minotenk aktive bidragsytere til å mobilisere for og støtte opp om initiativet Fredens Ring i 2015, hvor norsk-muslimske aktivister slo ring rundt synagogen i Oslo i solidaritet med norske jøder etter flere terroranslag mot jødiske mål i Europa.

I 2017 ble det publisert en befolkningsundersøkelse fra HL-senteret som bekreftet det vi allerede var dypt bekymret for: muslimfiendtlige holdninger i Norge er svært utbredt, og like utbredt som islamofobi var i storsamfunnet er antisemittiske holdninger blant muslimer.

Umiddelbart etter denne undersøkelsen satte vi ned en større, tverrfaglig arbeidsgruppe for å jobbe bredt og systematisk både mot muslimfiendtlighet og islamofobi i samfunnet generelt og antisemittisme blant muslimer spesielt.

Dette førte til gode dialogbånd med representanter fra både Det mosaiske trossamfund, Muslimsk dialognettverk (MDN) og Islamsk råd (IRN). Representanter fra DMT ga verdifulle råd og innspill om hvordan jobbe politisk mot muslimfiendtlighet og delte sin erfaring med å jobbe frem en handlingsplan mot antisemittisme. De muslimske miljøene var opptatt av å ta både de negative tallene på muslimfiendtlighet og antisemittisme på alvor. Jeg mener i likhet med markante muslimske stemmer som Sumaya Jirde Ali og Mohammed Abdi, at det er vi muslimer selv som må ta tak i antisemittisme i egne rekker og er mest nærliggende til å skape positive endringer.

På bakgrunn av HL-undersøkelsen arrangerte Minotenk blant annet sammen med Muslimsk dialognettverk to seminarer i 2021 og 2022, med en av Norges største moskeer, Det islamske forbundet, som vertskap. Her tok vi opp antisemittisme i både historisk og nåtidig perspektiv. Vi er veldig takknemlig for at representanter fra Det mosaiske trossamfund bidro til begge seminarene. Muslimer og jøder i Norge har mange felles interesser, og som også den siste HL-rapporten fra i fjor viser, er det stort flertall blant både muslimer og jøder som er interessert i å samarbeide med hverandre. I 2021 ble det inngått en avtale om formell bilateral dialog mellom Det mosaiske trossamfund og Muslimsk dialognettverk. Den norske dialogmodellen som både antirasistiske organisasjoner og trossamfunnene i Norge praktiserer, er all grunn til å være både stolte av og løfte enda mer frem i lyset.

Minotenk og Det Islamske Forbundet startet på samme tid dialogprosjektet «Muslimske veivisere», etter modell av prosjektene med jødiske og samiske veivisere. Vi var særlig interessert i å etablere dialog og erfaringsutveksling med jødiske veivisere, noe de også var veldig positive og støttende til.

Det er ikke nok å ta avstand

For aktivt å kunne gjenkjenne og motarbeide antisemittisme er kunnskap essensielt. Både fenomenkunnskap, men også erfaringskunnskap. Det jødiske miljøet i Norge er svært lite, og jødiske interesseorganisasjoner og kunnskapsinstitusjoner er tilsvarende få. Derfor har jeg over mange år besøkt institusjoner utenlands som gir kompetanseheving både i historisk antisemittisme, men også jøders situasjon i dag. Senest i sommer besøkte jeg jødiske minne- og læringssentre i Budapest. I USA har jeg blant annet besøkt Anti-Defamation League, Sixth & I Historic Synagogue, Institute for Israel and Jewish Studies ved Columbia University, Holocaust Memorial Museum og Center for Jewish History. Jeg har også blitt invitert til flere møter hos den israelske ambassaden, hvor de har ønsket å diskutere mitt engasjement for Palestina og arbeid mot antisemittisme i Norge. Det har til tider vært tungt å møte offisielle representanter for okkupasjonsmakten som påfører min palestinske familie så mye lidelser og frihetsberøvelse, men jeg har valgt likevel å gjøre det fordi jeg er overbevist om at dialog er mest verdifullt nettopp der det er uenighet.

På bakgrunn i mitt engasjement og faglige dypdykk i antisemittisme som både historisk og moderne fenomen, har jeg blitt invitert inn som fagkonsulent for Muslimsk dialognettverk, og forfattet forrige vinter en rapport om organisasjonens studietur til Auschwitz-Birkenau og Srebrenica, og om det pågående arbeidet i moskeene mot antisemittisme. I forbindelse med denne rapporten gjorde jeg enda mer research på antisemittisme i muslimsk og pro-palestinsk kontekst, blant annet ved å delta på seminarer på Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter og kontakte fagpersoner i både inn- og utland med kjennskap til tematikken.

Antirasistisk Senter på sin side har lagt inn mye ressurser på å kartlegge og advare mot fremveksten av ytre høyre, som både har jøder og andre minoritetsgrupper sentralt i sine fiendebilder. Dette utgjør noe av det viktigste arbeidet mot antisemittisme i vår tid. Nettsiden til Antirasistisk senter har flere saker på forsiden som omhandler antisemittiske grupper som Den nordiske motstandsbevegelsen og Alliansen. Antirasistisk senter har i likhet med Minotenk vært tydelige på å advare mot antisemittisme i forbindelse med engasjement mot Israels krigføring og okkupasjon. Minotenk og Antirasistisk Senter utfyller hverandre; hvor Minotenk jobber mest med antisemittisme i muslimsk kontekst og Antirasistisk Senter jobber mest mot antisemittisme fra ytre høyre.

Antisemittisme alltid med

I alle våre foredrag om rasisme på skoler for for andre aktører tar vi spesifikt opp antisemittisme og Norges særdeles mørke antisemittiske historie. Norge trenger ikke å importere eksempler på strukturell og systematisk rasisme fra USA; jødefiendtlighet er på mange måter innvevd i vårt nasjonsbyggingsprosjekt som ledet helt frem til vår direkte medvirkning til det norske Holocaust. Minotenks overbevisning er at hvis du ikke forstår antisemittisme, vil du aldri fullt ut forstå rasisme. Dette mener vi det er uhyre viktig at den oppvoksende generasjon har innsikt i, og bruker derfor mye ressurser på å reise rundt på skoler.

Mange i Norge tror nemlig feilaktig at ved bekjempelsen av nazistene, døde antisemittismen mer eller mindre ut. Men det skjedde ikke. Og det er et av de mest kraftfulle og alvorligste eksemplene på hvor farlig rasistisk tankegods og konspirasjoner er, ikke bare for gruppen det rammer, men for hele samfunnet.

Jeg mener progressiv, moderne antirasistisk tenkning – eller wokeness – som kanskje redaktøren i Minerva vil kalle det, er et meget fruktbart verktøy i kampen mot antisemittisme. Det innebærer å være årvåken – «woke» – og bevisst på sine blindsoner og personlige bindinger, som jeg for eksempel åpenbart har som mor til en norsk-palestinsk jente og familie i flyktningleir på det okkuperte Vestbredden. Dette krever at jeg er ekstra bevisst på forholdet mellom antisemittisme og engasjement for et fritt Palestina.

I refuse to be your enemy

Våren 2011 reiste jeg for første gang til det okkuperte Vestbredden for stolt å introdusere besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn til deres nye familiemedlem, vår nydelige, førstefødte datter. Jeg var mentalt forberedt på at det ville bli tøft, men det som møtte meg av systematisk undertrykkelse, krenkelse og nedverdigelse av palestinere helt åpenlyst, rett foran øynene mine, forandret meg for alltid. Jeg kjente at jeg virkelig måtte jobbe med meg selv for å ikke bli overstrømmet av sinne og aggresjon mot dem som står bak urettferdigheten palestinerne lever under, og legitimerte dette med jøders føderett til min datters families eiendom og jord. Da jeg kom tilbake fra det okkuperte Vestbredden skrev jeg en tekst jeg i dag, med mine «woke-briller» er veldig flau over. Jeg velger likevel å legge den ved her, som et eksempel på hvordan jeg i verste fall kunne leses som et forsøk på å rettferdiggjøre antipatier mot jøder og enda verre ansvarliggjøre norske jøder på en måte som jeg i dag mener er uakseptabelt – takket være det som kan kalles en antirasistisk oppvåkning eller det mange vil kalle at jeg ble mer woke. Et viktig prinsipp for oss progressive antirasister er at det aldri er et offer for rasisme som skal måtte bevise seg verdig. Rasisme er feil uansett om mange i gruppen skulle ha holdninger eller gjøre noe vi er uenig i. Fordi gruppefiendtlighet er giftig og farlig i alle former uansett.

Like etter at jeg hadde publisert denne teksten, som heldigvis ikke fikk noe særlig oppmerksomhet, gikk jeg trilletur med datteren min mot Aker brygge. På veien ble jeg møtt med en fotoutstilling på Rådhusplassen som het «I refuse to be your enemy». Tittelen til utstillingen er fra en svær stein som sperret veien for pansrede militærbiler opp mot gården til familien Nassar utenfor Betlehem. På steinen står det skrevet: jeg nekter å være din fiende.

Budskapet slo meg hardt i magen. Og der og da bestemte jeg meg for at denne tilnærmingen også skulle være en ledesnor i møte med den grove og brutale urettferdigheten som min datter og vår palestinske familie må oppleve bare fordi de er født som palestinere.

Økningen av antisemittisme og islamofobi som følge av krigen i Midtøsten

En rekke undersøkelser viser at når vold og konflikt eskalerer i Israel og Palestina, øker både jøde- og muslimhat betraktelig. Det har vi allerede sett flere forferdelige eksempler de siste ukene, både mot muslimske og jødiske mål. Dyp frykt og uro er en følelse mange jøder og muslimer har til felles nå. Den opphetede og polariserte stemningen i samfunnet bringer tilbake mange vonde minner.

Derfor er det helt avgjørende nå å ikke gjøre motsetningene større enn de faktisk er. I Andresens tekst blir jeg nevnt som et eksempel på en leder for en antirasistisk organisasjon som ifølge Andresen mener fokus på antisemittisme blir en uheldig avledning fra Palestina-saken. Dette baserer han på et Facebook-post der jeg advarer mot å gi de som hengte opp et flagg i israelske farger og hakekors oppmerksomhet. Her blir det faktum at jeg de siste ukene har skrevet og publisert en rekke poster mot antisemittisme ignorert. Dette er langt mer enn å kun ta avstand fra, som jeg mener ikke er nok.

Minotenk utformet i fjor følgende konkrete konkrete punkter for å motvirke og forebygge gruppefiendtlighet mot jøder i engasjement for Palestina: 

•  Alltid skille mellom israelske styresmakter (staten) og jøder som folk

• Aldri bruke antisemittiske troper og symboler i støtten til Palestina

• Ikke sidestille Palestinas situasjon med Holocaust

• Bruke kilder med jødisk og israelsk bakgrunn for støtte jødiske freds- og menneskerettighetsaktivister og for å motarbeide farlig gruppetrening

• Nøye kildekritikk. Unngå alle former for konspirasjonsteorier, og ikke spre falske bilder eller videoer

• Synliggjøre at mange jøder og israelere også er kritiske til okkupasjonen og undertrykkingen av palestinerne

• Si alltid ifra hvis noen tråkker over i antisemittisme

Utover det jeg allerede har redegjort for over av arbeid Minotenk har gjort mot antisemittisme, vil jeg også vise til fire kronikker jeg har skrevet de siste årene som adresserer antisemittisme både i storsamfunnet og blant muslimer: NRKs farlige glemsel i Vårt Land, Antisemittisme må dras opp med roten i Vårt Land, Rasisme blant minoriteter i Dagsavisen, Den norske rasismen i Dagsavisen.

Minotenk har i tillegg vært i direkte kontakt med forskere på antisemittisme og rasisme for å få ytterligere råd og veiledning om hvordan holde kritikken mot Israel på den rette siden av gråsonen som kan gå over i antisemittisme, enten direkte eller som konsekvens. Vi har diskutert med fagfolk de ulike definisjonene av antisemittisme som har stor oppslutning internasjonalt som IHRA-definisjonen og Jerusalem-deklarasjonen, og hvilke implikasjoner det kan ha for den palestinske saken. Vi har fått konkrete råd om å være forsiktig med å bruke sionismebegrepet som et generelt begrep, samt ikke projisere klassiske stereotypier om jøder over på sionismen, for eksempel forestillinger om at sionister styrer ulike deler av samfunnets eliter i det skjulte. Sionisme er som islamisme et uklart begrep som kan bety mye forskjellig. Det er derfor best å være så konkret som mulig.

Avslutningsvis vil jeg rette en bønn om å følge kritisk med på den dramatiske eskaleringen av kansellering, angrep på og innstrammingen av ytringsfriheten til stemmer for et fritt Palestina i store deler av den vestlige verden. Dette burde i langt større grad engasjere alle som har vært bekymret for «kanselleringskultur» og «woke-kultur». Bare ved en konsekvent og selvkritisk tilnærming kan vi alle bli bedre ambassadører for et liberalt og inkluderende samfunn for alle.