Nå skvises også de ideelle aktørene

For to – tre uker siden sto det et oppsiktsvekkende innlegg i Dagens Næringsliv.

Mette Kalager, som er styreleder ved Oslo by steinerskole, skrev at Tonje Brennas «ryddejobb» var i ferd med å føre til en «langsom død for de ideelle skolene».

Det oppsiktsvekkende med innlegget, sett med mine øyne, var ikke at Ap/Sp-regjeringen er i ferd med å ta livet av friskolene.

Det mest oppsiktsvekkende, og svært positive, var at Steinerskolen engasjerte seg i debatten.

Friskolene har aldri fristet en spesielt lukrativ tilværelse. De har alltid fått mindre ressurser fra det offentlige enn de offentlige skolene får, og de har alltid vært uglesett og mistenkeliggjort av mange.

Borgerlige regjeringer har forsøkt å gjøre tilværelsen deres litt bedre, mens venstresiden har strammet inn.

Nå strammes det inn mer enn noen gang før, og det er varslet at det skal bli enda verre.

Friskolene

Færre skoler blir godkjent, den økonomiske støtten trappes ned og lokale politikere gis en veto-lignende rett til å nekte friskoler å etablere seg eller til å ekspandere.

De skolene som bygger på et religiøst verdigrunnlag, har alltid vært mest utsatt. Venstresiden liker dem ikke. For noen år siden vedtok SV å forby dem helt, men vedtaket måtte reverseres. Selv SV har problemer med å føre en politikk som er i strid med menneskerettighetene.

Skoler som «bare» ønsker å profilere seg med en spesiell faglig profil, eller som har tanker og ideer om at noe kan gjøres bedre enn det gjøres i den offentlige skolen, er heller ikke særlig velkomne på venstresiden. Slik venstresiden ser det, kan den offentlige skolen fikse alt selv.

Venstresiden er heller ikke overbegeistret for Montessori-skolen. Gudmund Hernes prøvde å nekte dem godkjenning, fordi han mente at den offentlige skolen allerede hadde lært så mye av Montessori-pedagogikken at det ikke lenger var bruk for dem.

Steinerskolen, derimot, har aldri vært særlig utsatt, kanskje fordi det er der venstresidens egne barn går.

Jeg har aldri hørt noen på venstresiden kritisere Steinerskolen fordi den er privat, og det er i grunnen paradoksalt.

Støre og Steinerskolen

Det mest brukte argumentet mot friskolene er nemlig at de bidrar til økte sosiale skiller mellom elevene. Argumentet er falskt, men er det én skole som kanskje kan bidra til litt økt segregering, er det Steinerskolen. Der har foreldrene, i gjennomsnitt, litt høyere utdanning enn foreldrene i den offentlige skolen har.

Blant dem som har gått på Steinerskolen, er Jens Stoltenberg og barna til Jonas Gahr Støre.

Da Steinerskolen for noen år siden ble utsatt for sterk kritikk, tok Støres kone, Marit Slagsvold, skolen i forsvar. De ønsket fortsatt å ha barna sine på Steinerskolen og syntes det var synd, dersom den sterke kritikken kom til å skremme bort elever.

Ekteparet Slagsvold/Støre mente at Steinerskolen var en trygg og riktig skole for akkurat deres barn, og det har jeg stor respekt for.

Men hvorfor har Støres regjering så liten respekt for alle andre som mener at en alternativ skole kan være riktig for deres barn?

Det er faktisk veldig vanskelig å forstå.

Jeg antar at selv Støre og Tonje Brenna er enige i at friskolene kan være bra for dem som går der.

Myter, fordommer og tomme slagord

Spørsmålet er om de har noen argumenter som kan dokumentere at det er skadelig for norsk skole, sett under ett, eller for alle de andre elevene som går i den offentlige skolen, at de som vil, kan velge å gå på en friskole?

I dag går fire-fem prosent av grunnskoleelevene i Norge på en friskole. På hvilken måte ville det blitt verre, dersom for eksempel 10 prosent av elevene valgte å gå på en friskole?

Det er ingenting som tyder på at Brenna eller regjeringen kan svare på det.

Så langt har regjeringen nøyd seg med å spre myter, fordommer og tomme slagord om konsekvensene av at noen velger en friskole. Politikken som føres, er ikke kunnskapsbasert.

Regjeringen har, etter en avtale med SV og med støtte fra Rødt, nedsatt et offentlig utvalg som skal finne ut hvordan vi kan kvitte oss med alle kommersielle aktører i velferden.

Men regjeringen, SV og Rødt har hele tiden bedyret at det bare er de kommersielle aktørene som skal hives ut, og at det fortsatt skal være plass til de ideelle.

Nå ser vi stadig flere eksempler på at dette ikke er sant.

Ideelle skvises ut

I Oslo ser vi hvordan også de ideelle aktørene skvises ut av helse- og omsorgssektoren. Dagbladet skriver i dag at ingen av de private aktørene som tilbyr hjemmetjenester i Oslo, vil fortsette, dersom de rødgrønne vinner valget.

Hittil har en som trenger hjemmesykepleie i Oslo, kunnet velge mellom tre leverandører: Kommunene selv, en kommersiell tilbyder og en ideell tilbyder.

Men nå er altså rammevilkårene for både de ideelle og de kommersielle tilbyderne så dårlige at de ikke kan fortsette. De er mistenkeliggjort, gjennomregulert og dømt til å gå med tap, og det kan hverken ideelle eller kommersielle aktører gjøre.

I grunnskolen finnes det nesten ingen kommersielle aktører. Så å si alle de private aktørene er ideelle, det vil si det som kalles friskoler. Men nå greier altså regjeringen kanskje å ta livet av dem også.

Det er fascinerende å høre hvordan Arbeiderpartiet nå prøver å få oss til å tro at det valgkampen dreier seg om, er et ønske fra høyresiden om å kommersialisere velferden, som om det er de borgerlige partiene som nå vil forandre alt.

Sannheten er at den store forandringen kommer fra venstre – fra de partiene som vil forlate den velferdsmodellen vi lenge har hatt, og kommunalisere all velferd.

Arbeiderpartiets velferdspolitiske snuoperasjon

I Norge er samtlige partier enige om at det offentlige har ansvaret for at innbyggerne får tilgang til likeverdige velferdstjenester av høy kvalitet, og at de skal være finansiert av det offentlige.

Uenigheten dreier seg om hvorvidt også ideelle og kommersielle aktører skal få være med å produsere og levere tjenestene.

I dag blir 10 – 20 prosent av tjenestene levert av private, hvorav mesteparten av kommersielle. På noen områder, som for eksempel skolen, er innslaget av private svært lite. På andre områder, som for eksempel barnehagen, er det svært stort.

Inntil ganske nylig var denne velferdsmiksen temmelig ukontroversiell i Arbeiderpartiet.

Partiet var langt på vei enig med de borgerlige partiene i at et visst innslag av private øker mangfoldet og gir borgerne valgfrihet, og at det bidrar til innovasjon, fornyelse og forbedring av tjenestene. Arbeiderpartiet har også vært enig i at de private har vært nødvendige for å få opp kapasiteten.

Men nå har Arbeiderpartiet endret syn og sluttet seg til SV og Rødts ambisjon om å hive ut alle kommersielle aktører. Det er forståelig at Rødt trykker valgkampannonser der det står at «Det er vi som stanser velferdsprofitørene».

Noen av oss har fryktet og trodd at det bare var et tidsspørsmål før også de ideelle aktørene ble rammet.

Og der er vi altså nå.

Det brenner på dass.