Nei, det er ikke synd på polakkene

Forlaget Manifest slipper denne uken Ewa Sapieżyńskas bok Jeg er ikke polakken din. Boken fyller et hull: Vi har etter hvert fått en del bøker om hvordan det er å være annerledes i Norge, men som Sapieżyńska påpeker, har vi hørt lite fra polakkene, både i denne og andre samfunnsdebatter.

Det er åpenbart en stor mangel: Etter EU-utvidelsen østover i 2004 etablerte Polen seg raskt som det dominerende avsenderlandet, og allerede i 2008 oppholdt over 2 millioner polakker seg i Vest-Europa. I Norge er polakkene med god margin den største innvandrergruppen i dag.

Sapieżyńska har først og fremst skrevet en bok fra sitt eget personlige perspektiv, en fortelling om seg selv, om fremmedheten og rasismen hun opplever i Norge. På veien sveiper hun også over mer, både hvordan det går med unge, høyt utdannede som har kommet hit, og med de mange flere polske håndverkerne – hele tiden med blikk for fordommer, diskriminering og rasisme. «Det er derfor jeg skriver denne boka, sånn at vi kan bli litt bedre kjent», skriver hun et sted.

Diskriminering og rasisme

Sapieżyńska lykkes godt med prosjektet. Boken er kanskje ikke en sterk, subjektiv stemme i rasismediskusjonen. Forfatteren hopper fra tema til tema og fra sted til sted. Hun intervjuer et høyt antall andre polakker, både unge og eldre, intellektuelle og håndverkere, og samfunnsforskere. Hun kommer med en drøss ulike kulturelle referanser. Slik skriver hun en bok som befinner seg et sted mellom essayet og reportasjen – og lykkes i å gjøre leseren mer kjent med den polske diasporaen.

Bok

Jeg er ikke polakken din

Ewa Sapieżyńska

Forlaget Manifest, 2022

140 sider

Selv om Jeg er ikke polakken din er litt springende og rotete, er den derfor hele tiden interessant. Vi hører om fordommer, som når Aleksandra forteller folk at hun er maler, og de tror hun maler vegger, mens hun faktisk er en høyt utdannet kunstner. Vi hører om diskriminering, som når Zofia fornorsker navnet til Sophia og bytter til skandinavisk etternavn for å komme på leilighetsvisninger.

Vi hører også om rasisme. Sapieżyńska skriver om hvordan «polakk» brukes som skjellsord, og om betydelig diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet. Det er nok en åpen diskusjon hvorvidt alt dette er rasisme. Sapieżyńskas rasismebegrep synes å favne bredt. Jeg har ikke egentlig noen store problemer med det, selv om jeg nok selv ville holdt mye fordomsfull oppførsel utenfor.

«Ja, for det er utfordrende og slitsomt å prøve å forklare rasisme til noen som ikke har blitt

utsatt for den, og det kan være ødeleggende og sårt å få erfaringen din bortforklart av bedrevitere», skriver Sapieżyńska et sted. Det er forståelig. Og hovedpoenget hennes, å vise hvordan polakkene altfor ofte behandles som fremmede i Norge, er høyst troverdig.

Like fullt er det nok en innvending mot boka at man kan få inntrykk av at det er synd på polakkene i Norge. Det er som om alle, både unge og eldre, høyt utdannede hipstere og håndverkere, forskere, kvinner og menn, absolutt alle polakker opplever fordommer, diskriminering og rasisme som et definerende trekk ved sin tilværelse i Norge. Et sted går Sapieżyńskas assosiasjoner til Dantes reise gjennom helvete, et annet sted tenker hun på en som jobber mot diskriminering i arbeidslivet, som en erkeengel «som kjemper mot djevelen».

Det gode står altså imot det onde. Det gode er god moral og polakker. Det onde er det norske samfunnet og måten vi møter polakkene på.

Perspektivet er ikke uforståelig. Fordommer, diskriminering og rasisme er viktige temaer. Måten polakkene møtes på i Norge, påvirker trivsel og levestandard, og, som Sapieżyńska skriver om, den psykiske helsen. Selvfølgelig må folk likebehandles, selvfølgelig er diskriminering og rasisme feil. Og det trengs sterkere handling fra flere aktører for å rydde opp i norsk arbeidsliv.

Dro til Norge for å tjene penger

Men det aller viktigste spørsmålet stilles ikke i Sapieżyńskas bok: Hvorfor kommer polakkene til Norge likevel, og hvorfor blir mange – til tross for alt sammen – værende her?

I en FAFO-rapport fra 2010 behandles dette temaet. Jon Horgen Friberg og Line Eldring undersøker polakkenes motiver for å reise til Norge, og finner (selvfølgelig) at økonomiske motiver var det viktigste. Blant menn svarte 73 prosent at de reiste fra Polen for å finne jobb eller tjene mer penger. Blant kvinner var det mer delt, 44 prosent dro for å gjenforenes med partner eller familie.

Den viktigste årsaken til at de valgte akkurat Norge, var for 37 prosent av mennene det norske lønnsnivået, og for 25 prosent at de allerede hadde venner eller familie her. Igjen var det annerledes for kvinner, der 65 prosent valgte Norge fordi de hadde venner eller familie her.

I hvilken grad nådde de målene? Det er i hvert fall liten tvil om at sysselsettingsgrad og lønnsnivå i Norge har ligget langt over det polske nivået. Friberg og Eldring skriver at selv om polakkene i Norge tjente lite sammenlignet med norske arbeidstakere, så «er deres lønninger her mange ganger høyere» enn lønningene de hadde i Polen.

Like fullt var det mange som undervurderte utfordringene med økonomisk migrasjon, slik Friberg beskriver nærmere i en annen artikkel. Det gjelder for eksempel konkurranse på arbeidsmarkedet og høye levekostnader i Norge. Beslutningen om å bli værende kommer ofte gradvis, og henger gjerne sammen med at familien gjenforenes i Norge eller utviklingen av nye, sosiale bånd her.

Poenget er at polakkene søker lykken i Norge. Å søke lykken kan bety mye. Man kan gjøre det på mange måter, og det kan være vellykket eller mislykket. Men det å ha muligheten til å dra ut for å søke lykken, er en frihet av voldsomme proporsjoner. Det skriver ikke Sapieżyńska om.

Frihet til å søke lykken

Et sted i Jeg er ikke polakken din beskriver Sapieżyńska murene rundt Europa: «I Europa finnes det i dag rundt 1000 kilometer med murer som skal holde flyktninger og migranter ute.»

Som grunnleggende liberaler er jeg skeptisk til murer. Men som liberaler ser jeg også hva som skjedde i 2004: Da ble murene mellom Polen og andre land revet ned. Da ble det mulig for polakker å migrere vestover og nordover. Det ble mulig for dem å søke lykken et annet sted. Og vi vet hvor mange som benyttet seg av denne enorme nye friheten.

Vi vet også at mange lykkes i Norge, noe Sapieżyńska også forteller om. De etablerer seg – tross fordommer – i ulike deler av arbeidslivet og kulturlivet. De blir forskere. De blir akademikere og debattanter som utfordrer rådende oppfatninger i norsk kultur. En av mine personlige favoritter, som Sapieżyńska også intervjuer i boken, er Nina Witoszek. Witoszek er for meg et bilde på hva polakker kan tilføre den norske mykheten: frekkhet, ærlighet, direktehet, kompromissløshet.

I dag er det 121 406 polakker i Norge. Stadig flere står rot og stifter familie her. Hvis vi ser stort på det, har det norske samfunnet vært imponerende åpne og interesserte i å inkludere dem i fellesskapet sitt. Vi gir dem muligheten til å komme hit, til å søke lykken. Selv om «vi» noen ganger behandler «dem» dårlig, bygger vi ingen mur for å holde dem ute.

Tvert imot er det stadig bred støtte i befolkningen til EØS-avtalen, og til arbeidsinnvandringen. Og det til tross for at innvandringen medfører utfordringer for mange i det norske arbeidsmarkedet – særlig blant dem som kanskje allerede hadde vanskeligst for å komme inn i det. Slik sett er det overhodet ikke synd på polakkene: De har fått en spennende mulighet – og de utnytter den.

Hvorfor er ikke Sapieżyńska interessert i denne inkluderingen? En mulig forklaring er Sapieżyńskas politiske slagside: Det skinner nemlig gjennom at hun befinner seg på den radikale venstresiden. Et sted forteller hun at hun en periode jobbet for Hugo Chávez i Venezuela. Et annet et sted siterer hun Lenin på sympatisk vis ( «– Hva må gjøres? spør jeg som Lenin i hans berømte pamflett.)

I boken er hun også mange steder sterkt sympatisk til fagbevegelsens arbeid blant arbeidsmigranter. I forkant av EU-utvidelsen og den økte arbeidsinnvandringen fra 2004 var fagbevegelsen som kjent skeptisk. Den gangen fryktet de økt arbeidsledighet blant norske arbeidstakere og sosial dumping, og de frykter fortsatt arbeidsledighet og sosial dumping – nå har LO fått gjennomslag for at EØS-avtalen skal utredes. Sett fra perspektivet til oss liberalere, er det faktisk fagbevegelsen som denne sammenhengen vil bygge murer, som vil svekke millioner av østeuropeeres mulighet til å migrere vestover og nordover, til å søke lykken.

Dette skriver Sapieżyńska ingenting om. Så det er ett spørsmål jeg gjerne skulle stilt henne: Vil du opprettholde muligheten til å søke lykken på tvers i Europa, eller vil du bygge murer?