– Kjønnsidentitetsideologien tåler ikke kritisk motstand. Derfor er det eneste de kan gjøre å skape frykt.

Jeg møter Maya Forstater på en restaurant like ved Tinghuset i Bergen. Det er mars, og byen er tung av tåke og regn. Forstater har tatt turen fra London til Bergen for å vitne i arbeidsrettssaken mellom den ideelle organisasjonen Papillon og deres tidligere ansatte, Rianne Vogels. Papillon beskriver seg selv som «en frivillig organisasjon av og for mennesker med krysskulturell bakgrunn, som jobber med å forebygge negativ sosial kontroll». Vogels, som var med på å bygge opp Papillon fra starten, fikk sparken etter å ha ytret seg «kjønnsidentitetskritisk» på Twitter. Konflikten mellom Vogels og Papillon ble utløst av en anonym e-post som stemplet Vogels ytringer på Twitter som transfobiske og hatefulle. Maya Forstater opplevde noe lignende i 2018.

Den konservative britiske regjeringen vurderte på dette tidspunktet en reform av «the Gender Recognition Act». Dette ville gjort selv-identifikasjon til det eneste kriteriet som skulle til for å endre juridisk kjønn i England og Wales. Maya Forstater mente lovforslaget var dårlig utredet og ønsket å delta i debatten om det. Hun begynte derfor å ytre seg kritisk om lovforslaget på Twitter. Enkelte kollegaer, som ikke delte hennes bekymringer, klaget til arbeidsgiveren. De mente ytringene hennes var transfobiske og hatefulle. Kort tid etter ble hun oppsagt. Forstater saksøkte den ideelle organisasjonen hun var ansatt i som skatteekspert, for diskriminering basert på livssyn.

Dette var første gang den nokså utbredte oppfatningen om at menn er menn og kvinner er kvinner, ble rettslig vurdert med hensyn til om det er en oppfatning som fortjener respekt og beskyttelse i et demokratisk samfunn. Forstater tapte saken. Dagen etter tvitret J.K Rowling om Forstaters sak, og ga henne sin fulle støtte. Rowling brukte hashtaggen #IStandWithMaya, og skrev: «Dress however you please. Call yourself whatever you like. Sleep with any consenting adult who’ll have you. Live your best life in peace and security. But force women out of their jobs for stating that sex is real?» Reaksjonene på Rowlings tweet var eksplosiv, og saken fikk dermed stor internasjonal oppmerksomhet. Forstater anket saken og vant til slutt i andre instans. Dommen i ankesaken falt 10. juni 2021.

Maya Forstaters sak handlet primært om arbeidsrett og diskrimineringslovgivning. Forstater hevdet at hun var blitt diskriminert på grunn av sitt livssyn, i dette tilfellet hennes tro på at kjønn er biologisk og uforanderlig. Ifølge britisk lov er det ulovlig å diskriminere en person basert på deres religiøse eller filosofiske overbevisninger på arbeidsplassen. I ankeprosessen ble det slått fast at Forstaters syn på kjønn faktisk er en filosofisk overbevisning som fortjente beskyttelse under britisk lov, og at hennes oppsigelse dermed var diskriminerende og ulovlig. Hun mener saken har vært viktig.

– Min sak var viktig i et ytringsfrihets- og trosfrihetsperspektiv, fordi avgjørelsen ble tatt på grunnlag av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Vi antok og håpet at det ville komme flere lignende saker i Europa, basert på de samme prinsippene. Derfor, da jeg hørte om en tilsvarende sak i Norge og ble bedt om å vitne, visste jeg at jeg måtte komme, forteller hun.

Forstater ser mange likheter mellom sin egen sak og Rianne Vogels sak.

– Vi jobbet begge for ideelle organisasjoner, noe jeg anser som betydningsfullt. Det ser ut til at det er organisasjoner som har som mål å gjøre verden bedre, som er mest sårbare for denne ideologien, og det virker som de har en tendens til å overreagere. Jeg hadde ingen kjennskap til Rianne før hun tok kontakt med meg, men jeg la merke til at en av de første tweetene hun fikk klager for, var om en artikkel jeg hadde skrevet. Så dette har gjenklang over hele verden, sier hun.

Maya Forstater leder i dag organisasjonen Sex Matters, som kjemper for kvinners kjønnsbaserte rettigheter. Hun forteller at de ser det samme igjen og igjen i mange organisasjoner.

– De overreagerer og handler uklokt, drevet av frykt for reaksjoner fra omverdenen. De behandler ikke sine ansatte rettferdig, og de bryter reglene. Tusenvis av kvinner rapporterer om lignende erfaringer som Rianne. Dette er ikke et fenomen begrenset til denne ene organisasjonen, sier hun.

Forstater mener arbeidsgivere må forstå at deres ansatte har rett til ytringsfrihet.

– Arbeidsgivere skal ikke påtvinge sine ansatte synspunkter. De skal respektere menneskerettighetene deres – det er de nødt til å forstå. Saker som denne tror jeg også vil skape ringvirkninger, fordi andre arbeidsgivere vil se at man ikke ustraffet kan slippe unna med å trakassere og diskriminere sine ansatte, sier hun.

Da Forstater tapte sin sak i første rettsrunde, åpnet det opp for diskriminering av personer med «kjønnsidentitetskritiske» synspunkter. De som hevder at kjønn er en biologisk realitet, kunne nå risikere å miste jobben og bli presset ut fra arbeidsplassen. Men da Forstater vant ankesaken, ble dette snudd på hodet.

– Dette innebar at disse individene fikk beskyttelse på jobben mot trakassering og diskriminering, på lik linje med andre grupper, enten de er kristne, ateister, eller har andre livssyn. Vi anerkjenner at folk på arbeidsplassen kan ha forskjellige overbevisninger og utøve ytringsfriheten sin uten å bli trakassert og diskriminert. Likevel, de som ønsker å anerkjenne biologisk kjønn som en realitet, eller ønsker å diskutere feminisme, har ofte følt seg utrygge på arbeidsplassen, mener hun.

Jeg spør Forstater hva hun tror det er som gjør at nettopp spørsmål knyttet til kjønn og kjønnsidentitet skaper så mye konflikt og frykt?

– Kjønn er så fundamentalt for vår identitet og våre rettigheter, og kjønnsidentitetsideologien forsøker å underminere dette. Denne ideologien tåler ikke kritisk motstand, og fordi den ikke tåler kritisk motstand, er det eneste de kan gjøre å skape frykt, for å skremme mennesker fra å diskutere emnet. Men alvorlige ting skjer når åpen debatt undertrykkes. Spesielt når barn endrer kjønn og begynner på pubertetsblokkere, kjønnshormoner og tar irreversible avgjørelser som kan skade kroppene deres livet ut. Medisinsk behandling må baseres på evidens, og slik evidens mangler i dette tilfellet. Dermed er frykt det eneste som kan stoppe folk fra å uttale seg, sier hun.

Storbritannia har lenge vært i forkant av transdebatten, noe den nedsettende merkelappen «TERF island» vitner om. Men det kan se ut som om ting er i ferd med å snu i retning «Team TERF». Tavistock, den største klinikken i Storbritannia for barn og unge som sliter med kjønnsdysfori, ble bedt å stenge dørene av NHS (National Health Service) etter en uavhengig gjennomgang av klinikkens arbeid ledet av Dr. Hilary Cass – en anerkjent barnelege. Hennes gjennomgang konkluderte med at aktiviteten ved klinikken måtte stanses, fordi den modellen for omsorg de arbeidet etter satte unge mennesker i «betydelig risiko», og at klinikken ikke var et «trygt eller levedyktig langsiktig alternativ» for barn og ungdom med kjønnsidentitetsproblemer. Den endelige beslutningen om å stenge klinikken ble tatt i juli 2022.

I Skottland havnet den tidligere allmektige lederen for det skotske nasjonalpartiet (Scottish National Party, SNP), og førsteminister siden 2014, Nicola Sturgeon, i problemer da hun ville tvinge gjennom en lov om selvidentifisering som ville gitt kvinnerettigheter til alle som ønsket seg dem. Dette bidro til hennes fall som førsteminister. Sturgeon mente motstanderne av lovforslaget hennes var fordomsfulle fanatikere, som brukte kvinners rettigheter som et «skalkeskjul» for transfobi, kvinnehat, homofobi og rasisme. Sturgeon overså det faktum at disse menneskene utgjorde omtrent to tredjedeler av den skotske befolkningen. Da en transkvinne dømt for voldtekt før hun ble kvinne ble plassert i et kvinnefengsel, klarte ikke Sturgeon å begrunne hvorfor kravet om å sone kvinnefengsel ikke skulle innfris likevel. Hun feilvurderte stemningen blant velgerne, og måtte til slutt ta konsekvensene av det. Hun trakk seg som førsteminister og leder av SNP i mars 2023. Jeg spør Forstater om vi skal lese nedleggelsen av Tavistock og Sturgeons avgang som et tegn på at situasjonen er i ferd med å endre seg i Storbritannia?

– Jeg kommer fra «TERF island», ja, og jeg tror virkelig at vinden er i ferd med å snu. Det er fire år siden jeg mistet jobben min, og rommet for å diskutere dette problemet har endret seg betydelig siden da. Tavistock-klinikken, som var den ledende barneklinikken for kjønnsdysfori, stenges fordi det kom frem at det manglet evidens for praksisen deres. Dette har ført til at NHS nå revurderer sin tilnærming. I Skottland prøvde de å innføre selvidentifikasjon i loven, men dette ble stoppet på grunn av offentlig debatt. Ingenting av dette ville ha vært mulig for fire år siden. Jeg tror det stemmer at Storbritannia leder an i denne kampen, og at den nå sprer seg. Det at min sak kan hjelpe Rianne her i Norge, er fantastisk, sier hun.

Maya Forstater berømmer J.K Rowling for å ha bidratt til å skape en større forståelse for «kjønnsidentitetskritiske» perspektiver, og dermed åpnet rommet for debatt.

– Rowling har absolutt bidratt til å endre debatten. Jeg hadde ingen anelse om at hun fulgte saken min, og det var en total overraskelse da hun tvitret om den. Hun har skrevet to essays, hun har møtt meg, og hun har åpnet et kvinnesenter i Edinburgh som bare er for biologiske kvinner. Til tross for all trakasseringen hun har måttet tåle, har hun bare fortsatt å ytre seg og forsøkt å skape et større rom for debatt om denne saken, sier hun.

Jeg forteller Forstater at jeg nettopp er ferdig med å lese boken Time to Think: The Inside Story of the Collapse of the Tavistock's Gender Service for Children. Boken er skrevet av den anerkjente BBC-journalisten Hanna Barnes og har høstet begeistrede og anerkjennende omtaler i nesten alle medier – både til høyre og venstre i det politiske landskapet, og på begge sider av Atlanteren. Boken er en rystende gjennomgang av aktiviteten ved klinikken, den beskriver knallharde interne ideologiske konflikter, og hvordan klinikken til slutt mistet kontrollen som følge av en eksponentiell økning i pasienter. De fleste av dem jenter i puberteten som ikke hadde vist noe tegn på kjønnsdysfori tidligere. I løpet av ti år, fra 2011 til 2021, økte antallet henvisninger fra 250 til over 5000 i året. Jeg sier til Forstater at det, etter å ha lest boken, er vanskelig ikke å tenke at vi har å gjøre med en medisinsk skandale. Hun sier seg enig.

– Det er definitivt en medisinsk skandale. J.K. Rowling sa dette i 2021 etter at en menneskerettighetspris ble fratatt henne, og jeg tror hun hadde helt rett. Jeg er redd for at barn, spesielt jenter, men også gutter, blir presset til å endre kjønn. Forhåpentligvis er dette en trend som vil avta. Dette har skjedd uten medisinsk evidens, og barn blir sterilisert. Dette er definisjonen på en medisinsk skandale, og jeg tror vi bare ser begynnelsen på den. Det vil komme flere søksmål i fremtiden. Denne saken handler om ansettelse og ytringsfrihet, men det vil komme søksmål som angår barn, avslutter Maya Forstater.

Den 9. mai falt dommen i saken mellom Rianne Vogels og Papillon i Hordaland tingrett. I rettens bemerkning fremheves det at Vogels ytringer i kjønnsdebatten må anses som stort sett saklige. Retten mente heller ikke at de var transfobiske. Vogels kritiske kommentarer på Twitter ble av retten vurdert som godt innenfor ytringsfrihetens grenser. Retten konkluderte derfor med at oppsigelsen av Vogels var usaklig. Rianne Vogels ble tildelt en oppreisningserstatning på 60 000 kroner. I tillegg til oppreisningserstatningen, ble Papillon dømt til å dekke Vogels sakskostnader, som beløp seg til totalt 537 514 kroner. Papillon har ikke anket dommen. Det er et åpent spørsmål om organisasjonen vil bli tvunget til å legge ned virksomheten.

Intervjuet fant sted i Bergen 28. mars 2023.