Arendt, Eichmann og Breivik

Den politiske tenkeren Hannah Arendt er på kinolerretene over det ganske land. For nordmenn bør de autentiske klippene av Eichmann trigge minner om Breivik-rettssaken, hvor ondskapen igjen fikk et ansikt.

Hun la seg ut med alle, til høyre og venstre, bokstavelig talt. Feminister kunne ikke fordra Hannah Arendt (1906-1975), antirasistene raste da hun kritiserte de svartes krav om å få gå på hvite skoler i USA. Hun stemplet kapitalismen som den første ekspropriatør, og blant jødene, hennes egne, vakte det raseri over at hun også rettet pekefingeren mot dem i Holocaust-oppgjøret. Likevel anerkjennes hun som en av det 20. århundrets største politiske tenkere, og tankegodset hennes er like aktuelt i dag som etter krigen.

Arendt ble født inn i en jødisk familie i dagens Polen, datidens Tyskland i Königsberg, hvor også Immanuel Kant holdt til i sin tid. Hun studerte siden under Martin Heidegger, i Freiburg, som siden meldte seg inn nazistpartiet for å beholde rektorposisjonen ved universitetet. På grunn av en affære med Heidegger, som var gift, flyttet hun etter hvert til universitetet i Heidelberg, hvor hun avla doktorgraden om Augustins nestekjærlighetsbegrep under veieldning av en annen berømt filosof, Karl Jaspers. Da mørket senket seg over Tyskland, emigrerte hun til Frankrike hvorfra hun flyktet til USA i 1941 etter å ha blitt statsløs som følge av at jødene kollektivt ble fratatt statsborgerskapet. De følgende statsløse år, til 1950, da hun ble amerikansk statsborger, skulle komme til å prege Arendts tenkning, og hun var særlig opptatt av retten til å ha politiske rettigheter, som hun mente menneskerettighetstenkningen hoppet bukk over.