En langefinger til publikum

Babylon er satt til første halvdel av 1900-tallet i Hollywood: Vi følger en rekke personligheter i overgangen fra filmindustriens ville, stumme begynnelse, til introduksjonen av lydfilmen, og dens umiddelbare dominans. Det er for mange en brutal overgang: De som brillierte under stumfilmens betingelser, blir som bambi på isen når de plutselig skal snakke og synge.

Vi følger først stjernenes kamp for å komme seg inn i rampelyset og deretter deres fånyttes kaving for å holde seg der når deres skjebnegitte tid har rent ut. Det er denne energien som holder den monstrøse showbusiness’en gående; den nærer seg av disse stjernene som den fortærer, en etter og en.

Så hva er egentlig motivasjonen til disse dømte stjernene?