ESSAY

Den offentlige henrettelsen av morderen William Corder i Storbritannia i 1828 tiltrakk seg en stor folkemengde.

Barbarene kommer

ESSAY: Moralfilosofene blir neppe enige om hvorvidt sadisme er tillært, eller om den må avvennes. Uansett er historien temmelig empirisk overbevisende: Mennesket er ikke bare nestekjærlig.

Publisert

Vår verden lukter ikke særlig godt
Imellom oss og helt privat fortalt:
Vårt liv er sjofelt, skittent og banalt
- Jens Bjørneboe

Gjennom historien har store, nysgjerrige folkemengder latt seg underholde av de mest oppfinnsomme, perverse grusomheter: Brenning, kvelning, flåing, partering, radbrekking, halshugging, henging og skyting.

Offentlige henrettelser har vært en del av bybildet i Europa i flere tusen år. Det ble ansett som folkeforlystelse, gjerne for hele familien. De arme sjelene på skafottet var gjenstand for hån og bespottelse som kunne vare i flere timer.

Som for eksempel i London, den 13. november 1849, da ekteparet Manning ble ført til galgen. De hadde myrdet en venn for pengene hans og deretter gravd ham ned under kjøkkenet. 30 000 møtte opp for å få et glimt av det seige endeliktet. En av dem var forfatteren Charles Dickens. Han likte ikke det han så, og skrev i The Times:

«Jeg var vitne til henrettelsen på Horsemonger Lane i morges ... Jeg tror at et syn så ufattelig forferdelig som ondskapen og lettsindigheten til den enorme folkemengden som ble samlet ved henrettelsen i morges, ikke kan forestilles av noen, og ikke har sin like i noe hedensk land under solen», skrev Dickens: «Galgens redsler og mordernes gjerninger, bleknet» mot det Dickens beskrev som en gedigen fyllefest. «Tyver, lavprostituerte, skurker og vagabonder ... lettsindige kvinner med uordnede kjoler av alle slag» var ved «galgebakken, med all slags støtende og stygg oppførsel ... Da de to elendige skapningene som tiltrakk seg alt dette grufulle spetakkelet rundt seg, ble vendt skjelvende opp i luften, fantes ingen medlidenhet ...»

Dickens avsky mot massenes barbari var ikke unikt i tiden. Det var et artikulert borgerskap som krevde en slutt på offentlige henrettelser. Å bivåne offentlig blodig seigpining hadde gått av moten hos et tiltagende kultivert og forfinet borgerskap. Som med Dickens var det ikke dødsstraff i seg selv de var så sterkt mot, men heller at henrettelser foran allmuen antok så forrående former. Mange gode borgere var nok også skremt av hemningsløse folkemasser i en revolusjonær tidsperiode. Motstanden mot barbariet kom ikke uten protester fra allmuen, som for harde livet ikke ville gå glipp av sirkuset. Moralfilosofene blir neppe enige om hvorvidt sadisme er tillært, eller om den må avvennes. Uansett er historien temmelig empirisk overbevisende: Mennesket er ikke bare nestekjærlig.

I vår del av verden henger vi ikke lenger folk til allmenn forlystelse. Folk flest er lovlydige, moderate, ganske hyggelige skapninger. Det lille Ola Nordmann har igjen av schadenfreude får utløp i sosiale medier. Her slår flokkmentaliteten til gjengjeld ut i så full blomst som lovlig er. Det yngler av forakt, dårlig tenking, konspirasjonsteorier, raske slutninger, folkedomstoler, fordommer og krav om straff, utestengelse, sosial utstøtelse, av det man i gamle dager kalte ostrakisme. For mange er dette unektelig en form for underholdning.

Twitter og Facebook er på sett og vis sosiale eksperimenter i den liberale tidsalder. De fremste optimistene så for seg at verden og menneskene kom nærmere hverandre, at vi alle vokste av å utveksle tanker og ideer. Det gikk i det minste ikke bare slik. Vi fikk også en oppvisning i hva som skjer når mennesker blir fanget opp av gruppetenkingens sentrifugalkraft.

Hvor mange av de mest kompromissløse flokkdyrene på sosiale medier ville straffet sine meningsmotstandere på ekte hvis de fikk muligheten til det? Se det er også et spørsmål.

Folkets vilje, vil vi det?

Mange av oss er bekymret for det kommende amerikanske presidentvalget i 2024. Selv om Trump har fått noen utfordrere, er utsiktene til en ny periode langt fra avblåst. Trump er nemlig populær blant de republikanske velgerne. Det mange av oss frykter er ikke bare Trump, men hva velgerne vil finne på. Uten velgerne ville Trump vært relativt ubetydelig.

Vi er minst like opptatt av hva borgerne i Russland vil finne på. Eller rettere, hva de ikke finner på. Det fremstår uvirkelig og grusomt at et folk igjen skal samle seg rundt, eller tolerere, en «Z»vastika, i stedet for å ta til gatene og kreve tyrannens hode på et fat. Mens likene hoper seg opp i Ukraina er det fristende å finne rasjonelle grunner til at den russiske befolkningen forholder seg passive til det historikeren Timothy Snyder beskriver som folkemord. Den vanligste forklaringen er at den russiske statsmakten er så undertrykkende og propagandistisk at folk flest er lamslått av frykt og/eller uvitenhet.

Nå skal det sies at russere flest har god grunn til å frykte sitt eget regime og at dette regimet lyver som besatt. Samtidig har vi i det frie, liberaldemokratiske Vesten vanskelig for å akseptere det faktum at mange mennesker enten vil ha en tyrann, eller ikke finner det bryet verdt å avsette tyrannen. Og det er enda vanskeligere for oss å forestille oss at mange mennesker finner både glede og trøst i å være jævlig mot andre.

Få er så uvitende at de de ikke skjønner grovbildet: For å være herrefolk må du tukte din slave. Når demagogen skjærer grimaser og lager spasmer, skjønner de applauderende hvem det går utover. Selv mennene i Kigali kunne skille mellom rett og galt.

Etter at Donald Trump ble valgt som president, var det ganske mange som mistet trua på det amerikanske folket. En som aldri har hatt det, er den ofte siterte kynikeren H. L. Mencken (1856-80). Særlig ett sitat har blitt trukket frem som nærmest Trump-profetisk:

As democracy is perfected, the office of president represents, more and more closely, the inner soul of the people. On some great and glorious day the plain folks of the land will reach their heart's desire at last and the White House will be adorned by a downright moron.

Mencken var selvfølgelig arrogant (slik han var til det meste). Likevel utviste han en form for folkedypsforakt som ofte forstås som elitistisk og udemokratisk. Man kan for eksempel parere med Brechts kjente (men noen misforståtte) utsagn om at hvis regenten er misfornøyd med folket, så kan han oppløse det og velge seg et nytt.

Men det Mencken forteller oss er egentlig innlysende. De fleste av oss (og særlig politikere) tyr ikke sjelden til det som kalles «argument gjennom folket» (argumentum ad populum). Det er en logisk feilslutning som tilsier at noe er rett fordi mange (eller «folket») mener det. Det er selvfølgelig bare tøys. Selvsagt kan «folket» ta feil. For hundre år siden trodde folk flest at røyking var sunt. Ikke bare det. Folket, eller rettere, mange nok folk, kan stå i første rekke og melde seg til tjeneste til folkemord. Majoriteten kan være et skikkelig, livsfarlig beist. Det samme mente de amerikanske (og norske) grunnlovsfedrene. Maktfordelingsprinsippene var ikke bare ment som oppdemming mot tyrannen, men også mot majoritetstyranniet.

Demninger kan briste. Det er ganske ekkelt å erkjenne, men fascisme og andre farlige ideer er ganske attraktive for mange mennesker. Selvsagt er det slik at mennesker kan søke seg til demagoger i ren sosial og økonomisk avmakt, men det er ingen fullstendig forklaring.

Det handler også om begjær etter å rive ned det man ikke liker. Om å bevege seg frem uten å se seg tilbake, om det kompromissløse, om å gi avkall på samvittighet. Men mest handler det om at vi undervurderer kraften i negative budskap. Enhver som har bladd litt i historieboka, vet at hat og aversjoner ikke bare skaper katastrofale politiske bevegelser, men også indre samhold og solidaritet i massene som driver bevegelsen fremover. Så hva er det vi bør frykte, om ikke folket selv?

Grensedragningen for menneskelig, eller kollektiv galskap, avhenger naturligvis av en lang rekke kulturelle, historiske og sosiale betingelser. Derfor er det for eksempel svært usannsynlig at borgere i et velstående liberalt demokrati plutselig vil gå amok i et inferno av etnisk vold og massedrap. Skjønt gudene skal vite at vi også har opplevd forbløffende hurtige sivilisasjonsfall gjennom historien. At velgere løper til urnene for å stemme frem en despot av Trumps kaliber er muligens et lite varsel om at noe ugreit er i gjære.

Mer enn tre firedeler av verdens innbyggere lever i mer eller mindre ufrie samfunn. Historisk sett er demokrati, og i alle fall liberalt demokrati, kun små blaff på en ganske entydig autoritær tidslinje. Demokratiets største svakhet er at de som vil ødelegge demokratiet har full frihet til å jobbe for det målet. Demokratiets styrke er at vi tillater det – helt opp til den dagen demokratifiendene inntar institusjonene og avvikler demokratiet. Et demokrati kan altså bryte sammen som resultat av «folkeviljen».

Hvis det skjer kan muligens demokratiets politikere skylde på seg selv, for at de har skapt så mange misfornøyde borgere at de slukte demagogenes agn. Men at veldig mange mennesker forestiller seg at en autoritær sterkemann mirakuløst skal fikse problemene deres, er nok bare tilfelle for noen. Snarere er autoritære massebevegelser tiltrukket av akutt og noen ganger kronisk ubetenksomhet, av øyeblikket, av følelser og hevngjerrighet. Av den berusende og uansvarlige følelsen av å gi alle dem man forakter en på tygga. Ti år inn i diktaturet er det ganske få som våkner opp en morgen i evig takknemlighet for alt som er gitt dem av Den store leder. Det burde ikke overraske noen.

Vardøger

Det finnes flust av smarte mennesker som har advart mot det farlige folket.

Den temmelig brutale amerikanske TV-serien Deadwood gir et innblikk i en svært uromantisk lov og ordensproblematikk i Det ville vesten. Her balanserer både sheriff Bullock og hans motstrebende hjelpere helt på kanten av minstekravet for aktverdighet. Moralen i historien er at mennesker i fri dressur er dårlig nytt for oss alle. Når loven kommer til Deadwood, er det ikke for å skape paradis, men for å begrense skadevirkningene av menneskenaturen. Lovens håndhevere i Deadwood-universet er på ingen måte uten synd, men de er mindre syndige enn de verste voldelige. Når den rasende, drita fulle mobben marsjerer til arresten for å henge en kvegtjuv, innser Bullock at han ikke klarer å håndtere den. Derfor henger Bullock kjeltringen i hui og hast på egen hånd: «I’m executing the sentence now, and he’s hanging under color of law!»

Deadwood er en mørk, nesten misantropisk, hobbesiansk fortelling. Det samme kan sies om det meste som serveres av postapokalypse om dagen. Og det er en god del. Siste skudd på stammen er zombieflicken The Last of Us, som «alle» skal se. Som i veldig mange andre lignende fortellinger er zombiene egentlig statister i historier som grunnleggende sett forteller at nesten alle mennesker er drittsekker. For når alt rundt oss ramler sammen, blir vi (atter) voldelige og grusomme og da kan du ikke stole på noen som helst – og aller minst på de som går i flokk. Sivilisasjonen og dets moralske kompass er tynn ferniss på en kjerne av dyrisk galskap, altså.

Selv om vi ikke skal tillegge denne typen underholdning altfor mye filosofisk tyngde, er den i alle fall ikke helt i takt med Rousseaus forestillinger om at full frihet frigjør det gode i mennesket.

For mye frihet?

La oss ta dette med frihet. Kan det bli for mye av den? Det er jo en uhyrlig tanke, men like fullt et paradoks som mange har omtalt og skrevet om. I essayet Flukten fra friheten fra 1945, som først og fremst handler om tyskernes «uforståelige» tilslutning til nazismen, grublet den tyske filosofen og psykologen Erich Fromm over hvordan vi lengter etter frihet, men også strever med den.

Hvis (og når) verden blir for ustabil og komplisert, når vi blir riktig usikre, blir friheten vanskelig å håndtere. Det er da vi søker etter sterkemenn, etter absolutter. Da griper vi etter offerrollen og vi lar oss styre av dem som vil ta på seg foreldrerollen, mente Fromm.

Fromm kan tolkes dit hen at det å gi seg over til det autoritære gir oss en følelse av frihet og lettelse: Frihet fra de vanskelige valgene. Lettelse over en verden som fremstår mye enklere. Og som bonus vil det autoritære også gi oss syndebukker å legge skylda på. Vi slipper å ta personlig ansvar. Og denne bonusen kan bli svært lite pen.

Flokken kommer, søk dekning

Massene har aldri tørstet etter sannheten. De viker fra bevis som ikke er etter deres smak, og foretrekker å idolisere feil, hvis feil forfører dem. Den som kan forsyne dem med illusjoner er lett deres herre; den som prøver å ødelegge deres illusjoner er alltid deres offer.

- Gustave Le Bon, The Crowd: A Study of the Popular Mind

Den franske filosofen Gustave Le Bon skrev det kanskje mest kjente varskuet mot kollektiv, destruktiv adferd, i boka The Crowd: A Study of the Popular Mind (1895). Stikkordet her er i sin enkleste form massesuggesjon. I store grupper legger mennesker villig fra seg sin individualitet, de «mister seg selv», sin moral, sin oppriktighet, mente Le Bon. Massene lar seg forlede, hypnotisere, og mister (all) kritisk sans (propaganda og løgn). De slutter å føle seg ansvarlige for egne handlinger og blir proppfulle av overmot. Store grupper blir rett og slett onde og farlige, skal vi tro Le Bon.

Om Le Bon virkelig fryktet massene eller mer var fascinert av dem, er komplekst. At han fryktet jakobinere av ymse slag, var åpenbart. Selv var han en reaksjonær tenker som ikke var fremmed for å slå hardt ned på dem som truet «den naturgitte orden». I Le Bons forestillingsverden var massenes hypnose og abdisering av det autonome åpent mål for å bli manipulert av en demagog, en lederskikkelse. Sånn sett er det et ganske gedigent paradoks at Le Bon regnes som en av de førfascistiske tenkerne. Det er kjent at både Hitler og Mussolini studerte The Crowd ganske nøye, det samme gjorde visstnok også Lenin. Det var mye å hente der for den som ville lære seg ymse teknikker for å manipulere massene. Sånn kan det gå.

Også liberale har (naturligvis) skrevet mye om den farlige massen. En av de mest kjente er den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr og særlig boka hans Moral Man and Immoral Society (1932). Mens Le Bons frykt for folket bunner i frykten for demokrati og alminneliggjøring, er Niebuhrs bekymringer av en helt annen karakter. Niebuhrs hovedtese er at mennesker, på tross av iboende ondskap, er mer moralske og hensynsfulle som individer enn det de er som del av en gruppe. Dette grunner i Niebuhrs teologiske overbevisning om syndefallet, om forholdet mellom det onde og det gode og det han døpte «kristen realisme». Mens det gode har vekstvilkår når mennesker møtes ansikt til ansikt, er grupper egoistiske og kyniske, mente Niebuhr. Gruppe mot gruppe er oppskrift på katastrofe. I større grad enn hos andre teologiske retninger mente Niebuhr derfor at mørke og ondskap er størrelser vi kan motvirke her på jorda og ikke bare i det hinsidige.

Han var altså mer pragmatisk enn de konservative kristne (mennesket som syndefullt inn til roten), men mer pessimistisk enn det rådende liberale syn om menneskers grunnleggende godhet. Niebuhr aksepterte derfor heller ikke den positivistiske forestillingen om at fremskrittets fornuft og godvilje nærmest var en garanti mot urettferdighet, undertrykkelse og (som den teolog Niebuhr var) mot ondskap. Der individer kan nås med fornuft og fellow feeling, ved å appellere til en grunnleggende rettferdighetssans eller moral om du vil, hevdet Niebuhr at slike appeller var temmelig nytteløse når det gjaldt størrelser som nasjoner, selskaper, fagforeninger og ikke minst demagogiske massebevegelser. Slike store kollektiver responderer bare på makt og egennytte, mente han.

Den kanskje viktigste lærdommen fra Niebuhr er likevel at det bare er demokratiet som i all sin ufullkommenhet kan beskytte mennesket fra tyranni og massenes hensynsløshet.

Eller slik han selv formulerte det: «Menneskets evne til rettferdighet gjør demokrati mulig; men menneskets tilbøyelighet til urettferdighet gjør demokrati nødvendig.»

Niebuhrs demokratibudskap er opplagt ikke entydig optimistisk eller positivt. Selv om demokratiet er enkeltmenneskets portvokter mot mørkets krefter, mot tyranni, maktmisbruk og mobben, er demokratiet et sårbart system. I befolkningen finnes det krefter som river og sliter i ulike retninger, og det destruktive, viljen til å ødelegge og brenne ned, kan miste alle hemninger i form av en gruppe. Naturligvis ligger det her en temmelig eksplisitt advarsel mot populisme, som igjen hviler på ideen om en slags allmenn vilje, om Det egentlige folket. Altså forestillinger som ikke bare er totalt ulogiske (et folk kan verken ha en egen vilje og enda mindre en felles vilje), men som åpner opp for demagogiske brannstiftere.

Moral Man and Immoral Society kom ut i 1932. Med det historiske bakteppet i mente, gikk det som det måtte gå. I noen år ble Niebuhr mye lest, men også heftig kritisert, men med fremveksten av det rabiate folkeforføreriet i Nazi-Tyskland fikk pipa en annen lyd. Niebuhr ble løftet frem som en av USAs fremste intellektuelle. Mot slutten av 1930-tallet hadde den liberale Niebuhr havnet i konflikt med den teologiske, pasifistiske «venstresiden», som sammen med ytre høyre, mange av dem reinhekla nazister, utgjorde den svært så uhellige isolasjonistiske America First-alliansen.

En naturlig følge av Niebuhrs «kristne realisme» ble at han oppfordret USA til å gå inn i krigen mot Hitler. Pasifisme kan ikke forsvares som et dogme, mente Niebuhr. Å velge fred fremfor krig, selv om denne freden involverte Hitlers underkastelse av Europa, var ikke nøytralitet, men ekstrem uansvarlighet. Nytestamentlig ortodoksi gjør ute av stand til å ta relative beslutninger over relative goder, hevdet han. Det var en unnlatelsessynd, til og med «kjetteri», mente Niebuhr, når man, blendet av individuell pietisme, ikke var rustet til å oppdage ondskap og tvang i alle ledd av menneskelig eksistens, i åpenlys eller skjult form. Mer enkelt og kortfattet: Niebuhr mente at synden og det onde (også) manifesterte seg i det reelle, i det politiske, i det historiske. Nazismen var overtydelig i så måte, og ble målbåret av massesuggesjonens kollektive blindhet og moralske fordervelse som Niebuhr så intenst advarte mot.

Frykten for massenes idioti

Tanken om epistokrati, et samfunn der kun de kloke har stemmerett, er kjent fra Platons tid. I nyere tid mener for eksempel den amerikanske filosofen Jason Brennan i boka Against Democracy at de fleste velgerne er for dumme eller uinteresserte til å ha ansvar for styre og stell. Det gir oss dårlig politikk og dårlige ledere, mener Brennan. Han har åpenbart et poeng, det skal han ha, men det er unektelig også udemokratisk. Dessuten er det en kjensgjerning at dømmekraft ikke er synonymt med utdannelse eller sosial status. Intellektuelle er heller ikke fremmede for å kolportere autoritært, vanvittig tankegods.

Epistokratiet har lenge vært ansett som en styreform få i Vesten tok på egentlig alvor. Men tidene skifter. Stadig flere er bekymret for at demokratiene våre ikke makter å ta nødvendige grep for å løse store utfordringer, som for eksempel innvandring eller klimakrise.

Dessverre er det snille diktaturet ren myte. Unntakstilstanden må forvaltes der også. Rettigheter må innsnevres og ufriheter må håndteres. Et autoritært regime krever hårda bud, politisk politi og et betydelig strafferegime. Du får aldri det måltid som sto på menyen.

Demokratier kan være tåpelige, urettferdige og rotete, men faktum er at alle alternativer til demokrati er dårligere enn demokrati. Mye dårligere.

Et hvilket som helst autoritært, eller semiautoritært regime, helt uavhengig av ideologi, formål eller ymse idealismer, ender i nepotisme, undertrykkelse og banaliteter, for til slutt å implodere i krig, sult og førsteklasses elendighet. Fordi, som det heter, makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Det er nedfelt i menneskenaturen, så pass deg for flokken!

Powered by Labrador CMS