For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPALTIST
Terror virker – et tilbakeblikk på karikaturstriden
Vebjørn Selbekk ble ofret av pressen, regjeringen og Kirken fordi han var liten og ubetydelig, og fordi hans kritikere brukte vold.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er en spalte fra en av Minervas faste spaltister. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Odd Isungsets nye bok om karikaturstriden i 2005-06 og etterdønningene – Dei fordømte karikaturane – og maktspelet bak Muhammed-krisa – har gitt oss en ny runde med debatt rundt emnet. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk har gjentatt sin kritikk mot behandlingen han fikk, særlig av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre.
Det er det god grunn til. Støre har riktignok tatt litt selvkritikk gjennom årene, men halvhjertet og begrenset. Isungsets bok, som med sine 435 sier før kilder er i lengste laget, dokumenterer selvsagt dette. Men mot slutten skriver han også at «Støre urettmessig har fått mesteparten av kritikken. De religiøse lederne og mediene har gått fri».
Bok
Dei fordømte karikaturane – og maktspelet bak Muhammed-krisa
Odd Isungset
Aschehoug, 2025
435 sider
I pressen var kritikken mot Selbekk massiv. Den norske PEN-klubben, som angivelig skulle være opptatt av ytringsfrihet, gikk blant annet hardt ut. Det var noen få unntak, som John Olav Egeland i Dagbladet, og generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, som sto last og brast med Selbekk, i den grad at han selv ble utsatt for drapstrusler.
I debatten rundt boka er det flere i pressen som har tatt selvkritikk. Det gjelder blant annet forfatter og tidligere justisminister Anne Holt, og Arne Jensen i Norsk Redaktørforening.
Kirken og diplomatene
Men da jeg leste Isungset slo det meg særlig, noe han også legger vekt på, hvor samlet Den norske kirke og dens organer sto i «solidaritet» med rasende muslimer, og mot «misbruk av» ytringsfriheten. De fikk følge av sine allierte i Kristelig Folkeparti, med Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten i spissen.
Kirkens Nødhjelp var raskt på ballen og tok sterk avstand: «Avisen sårer og provoserer våre muslimske brødre og søstre med vitende og vilje.» Assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, Vebjørn Horsfjord sa at «publiseringen er en ren provokasjon». Hans sjef, Olav Fykse Tveit, som nå er biskop og preses i Den norske kirke, fulgte opp på lignende vis – Selbekk oppnådde ikke noe annet enn å krenke andres religiøse følelser. Senere sa han at «ingen ansvarlig kirkeleder kan støtte det Magazinet har gjort». Tidligere Senterparti-leder og nå Oslo-biskop Gunnar Stålsett omtalte publiseringen som «hets mot islam».
En annen gruppe som kommer dårlig ut er ambassadørene i Midtøsten. Isungset har fått innsyn i nedgraderte dokumenter fra den diplomatiske korrespondansen. Ambassadørene i Jordan, Tyrkia, og Saudi-Arabia presset Støre for å få han til å ta avstand fra og beklage det Selbekk hadde gjort. Dette skjedde vel å merke i god tid før angrepene på ambassadene i Syria og Iran.
UD sendte en melding til alle ambassadene 24. januar 2006 med talepunkter de skulle bruke. Der poengteres det at Magazinet er et perifert medium og feilaktig at ingen andre norske medier har gjengitt tegningene. Publiseringen skal omtales som «uheldig og beklagelig». Det understrekes at islam har rett på vår respekt. Støre, som hadde godkjent meldingen, har siden forsøkt å legge skylden for formuleringene på embetsverket.
Ambassadør Jan Bugge-Mahrt i Saudi-Arabia reagerte negativt på at talepunktene også inneholdt et punkt om at ytringsfriheten «innebærer toleranse for meninger som ikke alle kan slutte seg til». Dette mente ambassadøren «nullet ut» budskapet.
Sivilisasjonskrig
Jyllands-Posten publiserte sine karikaturer 30. september 2005. Men her hjemme tok debatten av for alvor først etter at Selbekk republiserte dem 6. januar 2006. Selbekks motiv lignet Jyllands-Postens. Den danske avisen ville illustrere hvor vanskelig det var å få noen til å illustrere barnebøker om islam, og mer generelt redselen for å krenke. Selbekk ble irritert over tegneren Finn Graff, som ofte hadde gjort narr av kristne, Gud og Jesus, men åpent erkjente at han ikke torde utfordre islam.
Etter Magazinets publisering hengte norske muslimer seg på sine danske åndsbrødres organiserte kampanje mot Jyllands-Posten. Også internasjonalt ble de to koblet sammen, og der var det ikke bare islamistiske organisasjoner som Hamas, Hizbollah og den muslimske lærde Yusuf al-Qaradawi som gjorde det hele til en sivilisasjonskamp. Mer sekulære regimer, blant annet i Egypt og Syria brukte den til å styrke sin religiøse troverdighet og avspore fra andre problemer, og de store muslimske organisasjonene, som Organisasjonen for muslimsk samarbeid (OIC) og Gulf Cooperation Council sluttet seg til.
Isungset legger etter mitt syn for mye vekt på at saken ble brukt av regimene. Det er ingen tvil om at karikaturene traff en nerve blant mange muslimer, og at initiativet til protestene kom spontant og «nedenfra».
Både danske og norske myndigheter måtte derfor håndtere fysiske trusler, ikke bare mot journalister som Selbekk, Jyllands-Posten og tegneren Kurt Westergaard, som sto bak det mest ikoniske bidraget – «Muhammed» med bomben i turbanen, men mot egne utenriksstasjoner. Den norske ambassaden i Syria ble stormet og stukket i brann, ambassaden i Teheran ble angrepet og det samme skjedde med en norsk militærleir i Afghanistan.
I Sverige grep justisministeren direkte inn og godkjente forhåndssensur, og måtte senere gå av fordi hun løy om dette. Det var aldri aktuelt for danske og norske myndigheter å straffe de som hadde publisert, selv om Norge hadde en blasfemiparagraf som kunne ha vært benyttet.
Kravet om beklagelse
Nei, kjernen i striden handlet for det første om hvorvidt myndighetene skulle beklage det som hadde skjedd overfor muslimer i Norge, Danmark og i utlandet. Og skulle budskapet være at selv om publisering ikke var ulovlig eller burde være ulovlig, burde den ikke ha skjedd, altså at myndighetene skulle ha en tydelig mening om innholdet i det pressen publiserte.
Stoltenberg-regjeringen gjorde begge deler, om enn med ulike formuleringer og styrke. Støres statssekretær Kjetil Skogrand sa i debatt med Selbekk hos TV 2 at «Selbekk har opptrådd smakløst og ufornuftig. Publiseringen har bidratt til strid og til å fremme hat mellom religioner og kulturer».
Klarest var Støre i intervjuet med Al Arabiya 6. februar: Regjeringen beklaget at karikaturene ble trykket. Da han ble konfrontert med dette, forsøkte han seg med at han mente at «vi beklager at folk har opplevd at de har blitt krenket», men rotet seg bort i støresk tåketale om at han hadde sagt det samme hele tiden, men «ordene kommer ikke alltid i samme rekkefølge».
Selbekk-affæren kulminerte med at redaktøren ga en beklagelse til lederen av Islamsk råd i Norge. Dette fikk en offisiell innramming, ved at dette møtet skjedde på kontoret til arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. Det var derfor lett å konkludere med at beklagelsen var en følge av regjeringens innblanding, og slik var det nok også ment. Her må det nevnes at det var Selbekk selv som hadde forlangt at en representant fra regjeringen skulle være med på møtet.
Provokasjoner, og ekstremister på begge sider
Isungset var på denne tiden leder for Pressens Faglige Utvalg (PFU), som behandlet Selbekk-saken i april 2006, etter en klage fra Sosialistisk Ungdom i Agder. I likhet med de aller fleste som var engasjert i saken hadde han ikke sett de fire sidene i den lille papiravisen på forhånd. Han ble overrasket over hvor moderat teksten som ledsaget den var, og skriver at reportasjen like gjerne kunne stått i Dagbladet, Aftenposten eller VG. PFU-kjennelsen ble da også en ren frifinnelse for Magazinet, og oppslaget kalles «saklig» og uten provoserende form.
Det sto i kontrast til mange uttalelser som spekulerte i, og gjerne konkluderte om Selbekks motiver. Den tyngste av disse var at Støre ved to anledninger, hos CNN og Al Arabiya, snakket om «ekstremister på begge sider», noe jeg kritiserte i Dagbladet 10. februar 2006. Dette er en moralsk relativisering, som legger like mye av skylden på offer og gjerningsmann.
Støre har riktignok senere påstått at det ikke var Selbekk han siktet til, men høyreekstremister som ville utnytte situasjonen. I så fall burde han vært mer spesifikk. Denne støreske tilbøyeligheten til å utydeliggjøre ansvar kom også frem i et intervju med Dagsrevyen 8. februar, etter at danske Ekstra Bladet hadde avslørt at danske imamer på propagandareise i Midtøsten hadde vist frem falske karikaturer. Dette måtte man ta «ansvar for på begge sider», mente Støre.
Attentatet mot Westergaard
Minerva er også nevnt i boken, i forbindelse med mordforsøket på Kurt Westergaard første nyttårsdag 2010. Vi republiserte karikaturene den 5. januar, men var ikke først ute. Det var Bergens Tidende 3. januar, redigert av dagens Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen. Redaktør Nils August Andresen skrev en lang begrunnelse den gang.
Isungset nevner at Aftenposten noen dager senere også publiserte. Men det var et mellomspill her. Først ville de ikke, og jeg satt selv på NRKs Kulturnytt og debatterte dette med redaktør Hilde Haugsgjerd. Isungset siterer noe jeg sa i debatten med Haugsgjerd: «Er ikke et drapsforsøk på tegneren, knyttet til tegningen, en tilstrekkelig konkret nyhetshendelse til å trykke?»
Dette inngår i en større fortelling om pressen, som Isungset dokumenterer i detalj. Den norske regjeringens talepunkter i 2006 var at det bare var en ubetydelig liten kristen avis som hadde publisert tegningene.
En blank løgn, siden både Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad hadde vist dem i faksimile i oktober 2005. Når Støre blir presset på dette, innrømmer han at også andre har trykket «faksimiler av faksimiler av faksimiler». (Han kunne nødt seg med «faksimiler», som også Magazinet trykket). Støres halmstrå er at disse andre avisene ikke ville trykke tidlig i 2006.
Andres publisering hadde tidligere skapt null problemer. Det gjelder for øvrig også alle andre ganger karikaturene er blitt publisert i ettertid. Det er bare Selbekks publisering som ble blåst opp og skapte voldsomme reaksjoner. Isungset, som jobbet i TV 2, trekker frem at da de laget et program om saken i 2006, og viste karikaturene, var det ingen som reagerte, selv om de nådde langt flere enn Selbekk kunne drømme om.
Støre har senere beklaget at han selv, og hans statssekretær Raymond Johansen, trakk frem at det var en liten kristen avis som sto bak. Men de har ikke beklaget at de underslo at også store norske aviser hadde trykket faksimile av karikaturene.
Ville ikke «provosere»
Kringkastingssjef John G. Bernander, tidligere Høyre-topp, sa i 2006 at de ikke så noen redaksjonell grunn til å publisere dem. NRK viste dem ikke før i et innkjøpt program 7. oktober 2007. Det skjedde i stillhet og uten at noen gjorde noe poeng av det.
Aftenposten feiget ut da ble bråk i 2006, og karikaturene forble skjult for Aftenpostens lesere helt frem til etter Westergaard-attentatet. Mediene fant alltid et påskudd om at det ikke var nyhetsrelevant, slik Haugsgjerd forsøkte seg med i 2010, eller at de ikke ville provosere.
De fleste medier var tilbakeholdne også etter attentatet mot Westergaard. Nettavisen, som tidligere hadde publisert karikaturene, ville ikke gjøre det i 2010. Det vil si, de gjorde det først, men da redaktør Gunnar Stavrum, som var på fjellet, oppdaget dette, fikk han dem fjernet. VGs redaktør Bernt Olufsen kunne ikke fatte hvorfor det var relevant å vise karikaturene Westergaard nesten ble myrdet for.
Kampen om blasfemiparagrafen
Flere partier ville ikke nøye seg med å oppfordre folket til ikke å «misbruke» ytringsfriheten, altså ytre noe de styrende ikke likte.
Mot slutten av 2008 forsøkte Stoltenberg-regjeringen å revitalisere det sovende forbudet mot blasfemi, etter initiativ fra Senterpartiet. Selve paragrafen ble foreslått fjernet, men isteden ville de «utvide § 185 om hatefulle ytringer («rasismeparagrafen») slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn».
Jeg var den første som skrev om dette i større medier, i min faste spalte i Dagsavisen 5. januar 2009. I overskriften stiller jeg spørsmål om regjeringen nå vil forby Bibelen, fordi «dødsstraff for gudløse og frafalne finner vi både i Mosebøkene og hadithene. Kan det finnes en mer ‘kvalifisert hatefull ytring’ enn dette, særlig når vi vet at islamsk straffelov og frilans islamister følger opp den dag i dag?»
Jeg benyttet også anledningen til å teste hvor grensen skulle gå, og skrev blant annet dette:
«Mange muslimer vil mene at det er hatefullt når jeg trekker frem at deres religionsstifter ikke bare giftet seg og flyttet sammen med 9-årige Aisha, men også hadde sex med henne, i henhold til Bukhari og andre hadith-samlinger. Noen forskere og liberale muslimer mener Aisha var eldre, men skal det være forbudt å kalle Muhammed pedofil? Ayatollah Khomeinys forsvar for sex med 9-åringer var nettopp begrunnet i Muhammeds livsførsel, og det er ikke tilfeldig at nedre grense for giftemål i Iran er 9 år.»
Denne spalten ble etter hvert borte fra Dagsavisens arkiv – ikke vet jeg hvorfor. Det er kanskje derfor Isungset ikke nevner den.
Etter hvert våknet opinionen, særlig gjennom det kjendisopprop 18. januar som Isungset viser til. I starten av februar så regjeringen seg nødt til å trekke forslaget.
Respekt og toleranse
Karikaturstriden handler mye om at religiøse forestillinger skal møtes med en særlig respekt, som ikke andre forestillinger fortjener. Særlig var dette sentralt da Kristelig Folkeparti tok avstand fra Selbekk. Som tidligere tilhenger av blasfemiparagrafen møtte Selbekk unektelig seg selv i døra, og trakk den riktige konklusjonen av det.
Selbekk og andre viste til at kristne over lang tid har måttet tåle karikaturer og latterliggjøring, uten at noen ville ha rettferdiggjort voldelige motreaksjoner. Når en annen logikk er blitt gjeldende for muslimer har det en enkelt forklaring: Den respekt vi skal møte andres overbevisninger med er tydeligvis proporsjonal med deres vilje til å drepe dem de er uenige med.
I 2009 formulerte jeg i en annen kommentar i Dagsavisen dette om respekt. «I et sivilisert, liberalt samfunn har vi rett til å ha, praktisere og argumentere for våre overbevisninger, enten de er religiøse eller ikke. Innholdet i disse overbevisningene kan vi ikke kreve respekt for. Jeg har respekt for det å søke sannheten. Det betyr ikke at jeg har respekt for svarene. Vestlige sekulære og liberalere tolererer også det intolerante, inntil en viss grense. Men respektere intoleransen? Aldri.»
Lars Gule skrev noe lignende i Minerva i 2011: «Alle har krav på respekt for sin grunnleggende rett til å tro det de vil, men ingen har krav på respekt for det man tror på.»
I 2017 vendte jeg tilbake til dette i Minerva, etter at Erna Solberg i partilederdebatten formanet oss alle om at «vi må ha en større respekt for det å tro i vårt samfunn.» Året før hadde hun varslet tiltak mot hatytringer: «I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes.»
Nei, i et liberalt samfunn kan vi ikke beskytte alle krenkbare for ytringer de misliker. Vi bør ikke tilby «respekt» for alle slags ytringer, bare fordi de er kledd i religiøse drakter. Det vi tilbyr er toleranse.
Jeg finner ingen grunn til å tro at Solberg hadde oppført seg mer aktverdig enn Stoltenberg og Støre dersom hun hadde vært statsminister i 2006. Som Isungset skriver, roste Erna Solberg regjeringen etter kapitulasjonsmøtet hos Bjarne Håkon Hanssen. Tonen ble riktignok skjerpet etter et hovedstyremøte der blant annet Michael Tetzschner og Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen kom med kraftig kritikk.
Ekstremistene vant
Flere steder i boken viser Isungset til uttalelser om at terroristene har vunnet, blant annet fra Selbekk og Jyllands-Postens Fleming Rose. Selv om karikaturene fra Jyllands-Posten av og til vises i forbindelse med omtalen av saken, og det samme skjer med dem som fikk 12 journalister i Charlie Hebdo myrdet av terrorister, er det ingen som tegner nye lenger.
Vi fikk en illustrasjon nylig, da regjeringen la frem sin ytringsfrihetsstrategi. Forfatteren Erle Marie Sørheim holdt innledning, og viste blant annet Muhammed-karikaturer. Det var det bare de i salen som fikk se, ikke de som fulgte den direkte strømmingen.
Sørheim kom selv i et dilemma da hun ga ut boken Karikaturenes historie – fra hulemalerier til Charlie Hebdo i 2021. Hun tok ut Jyllands-Postens karikaturer og de fra Carlie Hebdo, av hensyn til egen sikkerhet. Da hadde en fransk lærer nettopp blitt drept for å ha vist Charlie-tegningene i klassen.
Siden har hun vist dem i sine foredrag, fordi hun mener hun har bedre kontroll på en slik setting enn når en bok spres for alle vinder. Jeg har stor forståelse for dette.
Da Kurt Westergaard døde i 2021, ble han i all stillhet lagt i en umerket fellesgrav. De etterlatte var redde for at muslimske fundamentalister skulle vandalisere graven.
Terror virker.
