MDG må ta et valg i sitt alternative budsjett

For noen uker siden kunne vi på Politisk kvarter høre MDGs nasjonale talsperson, Une Bastholm, presentere partiets alternative budsjett. De beveger seg langt inn på Aps territorium ved å fronte en tilsynelatende storstilt plan mot ulikheter og fattigdom. Intensjonen er nok god, men det er åpenbart at MDGs alternativ består av mer retorikk enn politikk. Det er selvsagt begrenset hvor helhetlig et statsbudsjett på 25 sider kan være på, men det burde i det minste ha en viss sammenheng med virkeligheten.

Innvandring og ulikhet

Det oppsynsvekkende i intervjuet er at Bastholm avviser at innvandring fra fattige land er hovedårsaken til økte ulikheter i Norge. Det er nemlig en sterk samvariasjon mellom innvandring og antall mennesker som lever med vedvarende lav inntekt. Det er egentlig ikke så rart. Norge er et av verdens rikeste land. Ergo vil enhver ny borger uten norskkunnskaper, relevant kompetanse eller utdanning med stor sannsynlighet starte lavt på den sosiale rangstigen. Det store spørsmålet handler om hvordan vi kan sikre sosial mobilitet, slik at flere kan klatre oppover i samfunnet, ved hjelp av egen innsats og evner.

Det er derfor paradoksalt at Bastholm i det samme intervjuet hevder at omfordelende beskatning er mye viktigere for å bekjempe ulikhet enn å redusere antallet kvoteflyktninger Norge tar imot. Det er simpelthen ikke riktig, og går ikke opp i opp med deres mål om å bekjempe ulikheter. Dersom skattesystemet skulle kompensert for kostnadene av innvandring, ville det krevd et skattenivå som kun partiet Rødt drømmer om.

En nylig publisert rapport fra SSB viser at barn i lavinntektsgruppen har økt betraktelig de siste årene. Dette skyldes først og fremst det økte innslaget av barn med innvandrerbakgrunn, ifølge SSB. En annen rapport viser at innvandrere opplever en større grad av økonomiske vansker og dårlige boforhold. Også dette rammer mange barn. Innvandring er en stor bidragsyter til de økte forskjellene som MDG ønsker å bekjempe.

Det som heller er verdt å debattere er hvorfor så mange innvandrere befinner seg blant dem med lavest husholdningsinntekt. Opposisjonen liker å skylde på regjeringen, men det fremstår mer som et blindskudd enn et legitimt poeng. Én faktor er at barn og unge med innvandrerbakgrunn ofte kun har én av foreldrene i arbeid. Mange innvandrere har også fullstendig ulikt utgangspunkt enn det enhver annen norskfødt nordmann har, fordi de må etablere seg på nytt i Norge.

Mange innvandrere, og særlig flyktninger, må finne seg i å forlate eiendom og eiendeler i hjemlandet. Har slekten din bodd i Norge i generasjoner er det også større sjanse for at du kan få hjelp til ditt første boligkjøp i form av egenkapital eller at foreldre stiller som kausjonister. Den luksusen er det mange som ikke har. Vi kan heller ikke forvente at samfunnet skal kompensere for dette.

Det vi derimot kan er å tilrettelegge for at innvandrere skal kunne få god utdannelse og gode jobber, slik at de kan forsørge seg og sine familier. Samtidig må vi anerkjenne at det tar tid å bygge seg ressurser når man flytter til et nytt land. Og vi må tåle at dette ser dårlig ut på statistikken. Det handler tross alt om mennesker, ikke tall.

Lite innovasjon

Foruten retorikken er det lite ved MDGs alternative statsbudsjett som overrasker. Kort sagt handler det om å øke barnetrygden og barnetillegget for uføre, innføre småbarnstillegg for aleneforsørgere og gratis barnehage. Det er med andre ord lite politisk innovasjon som MDG kommer med. Tvert imot er det saker som har forankring i partier både på høyre- og venstresiden.

MDG kan vri og vende ulikhetsdebatten som de vil, men at det alltid vil eksistere ulikheter i større eller mindre grad er et faktum. Til tross for at vi har hatt mye innvandring fra fattigere land, og samtidig har mange milliardærer, er ulikheten i Norge blant verdens laveste. I verdenssammenheng er det ganske unikt. Likevel må MDG erkjenne at lavere ulikhet ikke er forenelig med høy grad av innvandring fra fattige land. De får nesten ta et valg.