Dag Sørås’ gale, gale verden er brutalt morsom

Det er nok et underlig valg, men det er ingen tvil om hvilken vits i Dag Sørås’ standupshow Skadefryd jeg synes er aller morsomst: Det er voldtektsvitsen. Jeg skal ikke røpe detaljene, men forklare hvorfor: Sørås vitser her mot sitt publikum, han vet at humoren skaper motstand, likevel gir han bånn pinne på scenen. Men så er han selv utsatt, for innholdet i vitsen er – uten at han egentlig tematiserer det selv – slik at det må gå rett inn i noe sårt og vondt i ham selv. Kanskje er det derfor det blir så morsomt. Morsomt med følelse, med tyngde, med alvor.

Sørås er på turné med Skadefryd, og denne uka spiller han på John Dee i Oslo. Lokalet kler ham: Det er et rufsete kjellerlokale. Publikum sitter tett på simple klappstoler. John Dee er en av mine favorittscener i byen og en skarp kontrast til hovedstadens «humorstorscene» Chat Noir. Og Sørås selv er en skarp kontrast til for eksempel Bård Tufte Johansen, som fortsatt opptrer med Prøver å være positiv i Chat Noirs finsal.

Dag Sørås er ikke fin. Og han prøver ikke å være positiv. Tvert imot. Og der mitt eget kritikerprosjekt er å spørre hva man kan finne av interessante ideer eller budskap i standupen, blir konklusjonen for Skadefryd at her finner jeg INGENTING – i filosofisk forstand.