Dannelse

Norge i 2009 er blitt et samfunn der dannelse er et nesten ukjent begrep.

Dannelse er et annet ord for kultivasjon og foredling, og det forutsetter logisk sett at mennesket kan utvikle seg mot det bedre, og at dette er noe bestemt. På engelsk snakker vi om ”character formation”, på norsk ”karakterutvikling”, selv om dette er mindre vanlig omtale her til lands.

Hva er poenget med dannelse, da? Kan vi ikke like gjerne være vulgære, egosentriske, uvitende, selvnytende og uinteresserte i samfunn og kultur? Det er jo et fritt land, som det heter. Svaret på dette er selvsagt et ja, enhver kan velge og enhver har et personlig ansvar, først og fremst for seg selv. Men problemet i dag er at dannelse ikke lenger holdes opp som normen, som det man bør strebe etter. Før var det faktisk et dannelsesideal, noen ganger kalt den borgerlige dannelse. Det kan høres ut som en ren klassekategori, men var ikke det. Den klassiske dannelse, som var idealet, var det som ble formidlet gjennom utdannelse i den vestlige tradisjon, i fag som historie, filosofi, språk og naturfag. Dette var det universelle dannelsesideal, som riktignok ikke var tilgjengelig for alle før utdannelse var mulig for arbeiderklassen også. Men nettopp denne klassen var spesielt opptatt av folkeopplysning og kunnskap da dette ble en realitet.