Kirkelige beklagelser og stedfortredende dydsposering

For et par uker siden var hovedoppslaget i Dag og Tid at «biskopane bed om orsaking for kampen kyrkja førte mot fela i Noreg.» Dette kan høres noe kryptisk ut, men leder for bispemøtet, Helga Haugland Byfuglien, forklarer saken; «vi er svært leie for uretten mot folkemusikken.»

Jeg stiller meg noe tvilende til at det er veldig mange som i dag er klar over den vonde historien om kirkens kamp mot fela og urett mot folkemusikken. Ja, jeg er sannelig ikke sikker på at det er så mange folkemusikere som i dag har såre følelser for at kirken en gang i tiden fordømte felespeling.

Den formelle unnskyldningen lyder som følger: «Vi erkjenner at det gjennom historia, langt opp til vår tid, har vore ei spenning, uttrykt skepsis og avvisning knytte til ulike kultur- og musikkuttrykk i kyrkja og gudstenesta. Det har også hatt fylgjer for enkeltkunstnarar på ein måte som vi er sterkt leie oss for. Dei fekk ikkje godkjenning frå kyrkja. Felespelarar er mellom dei.»

Biskopenes beklagelsen ovenfor folkemusikken er bare den siste i en rekke kirkelig beklagelser ovenfor tatere, samer, jøder, homofile og ofre for seksuelle overgrep. I vinter vakte biskopenes beklagelse for kirkens rolle i abortkampen også oppsikt og debatt.

Folkemusikken verdsettes i den norske kirke i dag

Den siste i rekken av kirkelige beklagelser vil nok ikke vekke det samme engasjementet. At det har funnes kirkelig motstand mot den folkelige kulturen som felespelinga var en del av, er hevet over enhver tvil, men spørsmålet er om dette er noe som krever en offisiell beklagelse fra kirken.

Det finnes felespelare som har blitt fortalt historier om kirkelig fordømmelse som en del av sin musikalske arv, men det er heller tvilsomt at det finnes nålevende folkemusikere som selv har opplevd denne kirkelig fordømmelsen. Tvert imot er det få musikkarter som verdsettes mer og får større anerkjennelse i den norske kirke i dag, der det feires folkemusikkmesser og brukes liturgisk musikk som er inspirert av folkemusikken.

Å trekke linjen fra fortidens kirkelige motstand mot felespilling, til IS eller Talibans herjinger, slik Spelemann Hallvard T. Bjørgum gjør, er hinsides alle proporsjoner. Selv om det fantes spelemenn som brant felene sine i skam, kan en ikke sammenligne prester som løftet den moralske pekefingeren med IS-krigere som ødelegger tusenårige kulturelle landemerker.

Kan vi be om tilgivelse for noe andre har gjort?

Hvis en likevel skal ta slike offentlige beskyldninger på alvor som fenomen, så må det analysere fra et teologisk, filosofisk og etisk perspektiv.

Å erkjenne sine feil, i relasjon til et annet menneske og å be om unnskyldning eller tilgivelse, er en grunnleggende egenskap, som både handler om selverkjennelse og gjenopprettelse av relasjoner. Dette er en forutsetning for enhver god og varig relasjon, uten evnen til å be om unnskyldning blir samliv mellom mennesker svært vanskelig.

På et kollektivt nivå blir det straks mer komplisert, spørsmålet er det mulig å be om unnskyldning eller tilgivelse til en gruppe mennesker, på vegne av en annen gruppe, som en selv er en del av? Enda mer komplekst blir det når det handler om å be om tilgivelse for fortidens synder, begått av andre mennesker.

Det er et forholdsvis nytt fenomen med offentlige beklagelser for fortidens synder. Noe av det som kjennetegner dem er at de er stedfortredende, det handler om å be om tilgivelse for det noen andre har gjort i fortiden. Dette gjør saksfeltet komplekst. Kan vi be om tilgivelse for noe andre har gjort?

De offentlige beklagelsene er preget av at de skjer på et institusjonelt og kollektivt nivå. Den fremste aktøren er staten og det offentlige Norge, som har bedt om unnskyldning for overgrep mot utsatte grupper gjennom historien. Den norske stat har etterhvert blitt god på å be om unnskyldning for overgrep mot ulike minoriteter og utsatte grupper, men den får god konkurranse av Den norske kirke.

Jesu stedfortredende soning

Spørsmålet om tilgivelse og stedfortredende soning er grunnleggende teologiske temaer, de kan plasseres i sentrum av den kristne tro, med budskapet om Jesu stedfortredende soning for våre synder.

Dette er innholdet i den objektive forsoningslæren, altså at Jesus dør i vårt sted for å sone for våre skylder. I kirken i dag er denne forståelsen problematisert, for hvorfor må Jesus dø for våre synder, gjør det ikke Gud til en himmelsk tyrann som krever offer i form av sin egen sønns blodige død?

Jesu stedfortredende soning kan også problematiseres på i relasjon til denne verdens ondskap, det er noe anstøtelig ved tanken om at en SS-vakt i en konsentrasjonsleir kunne be Gud om tilgivelse for sine synder mot jødene, og bli forsonet ved Jesu blod.

Med dette i tankene er det noe paradoksalt når kirken ber om tilgivelse for fortidens synder, for dette må jo nettopp kalles for en stedfortredende unnskyldning, der kirken i dag soner for fortidens feilsteg.

Det kunne være fristende å avfeie slike unnskyldninger som et patetisk og tåpelig fenomen, som et resultat av vår tids hypersensitivitet og dydsposering. Samtidig er det klart at det i noen tilfeller kan være av stor symbolsk betydning for de som har vært rammet av fordømming eller overgrep.

Slike beklagelser har altså flere aspekter som kan vurderes ulikt; hva er det som beklages, hvem er det som beklager, og hvem er det beklagelsen rettes mot. Det har altså både en objektiv og en subjektiv side. Det handler både om et saksområde, en objektiv side, og den subjektive opplevelsen av dette.

Tydelige og relativt ukontroversielle eksempler er unnskyldninger overfor minoriteter som samer, tatere eller andre grupper som har vært utsatt for maktovergrep, som «tyskertøser», eller homofile og lesbiske.

Dydsposering

Problemene ved slike beklagelser er likevel at de unektelig kan få trekk av dydsposering, selvrettferdighet og moralsk overlegenhet i forhold til fortiden. I tillegg kan de også brukes som et maktmiddel, slik vi så det om diskusjonen omkring likekjønnet ekteskap i kirken.

Å beklage for fortidens synder er en effektiv måte å vise sine progressive dyder, og å vise at en følger med i tiden. For kirken er det en anledning til å demonstrere at den ikke er som fortidens kirkelige mørkemenn og prester som løftet sin moralske pekefinger mot felespelarar og alle andre som ble møtt med kirkelig fordømmelse.

Slik dydsposering bærer i seg en ikke ubetydelig dose selvrettferdighet, gjennom å «tilsynelatende» bøye hodet og bekjenne fortidens synder, så får en demonstrert sin moralske høyverdighet; «takk Gud for at jeg ikke er som den mørkemannen der.»

Selvrettferdighet og dydsposeringen er slik en form for moralsk overlegenhet i forhold til mennesker i tidligere tider. En slik måte å forholde seg til fortiden er ahistorisk, fordi den overser den historiske og kulturelle konteksten, som i stor grad kan forklare hvorfor mennesker tenkte og handlet som de gjorde.

Hvor går grensen?

De mange kirkelige beklagelsene må sies å være et tegn i tiden og på vår kultur, der å være et offer og å påberope seg å være krenket gir moralsk kapital. Det blir på denne måten en uhellig allianse mellom den som beklager, og den beklagelsen rettes mot, der begge vinner moralsk kapital på fortidens krenkelser.

Hva blir så den neste kirkelige beklagelsen, hva med en beklagelse for fortidens fordømmelse av kortspill, dans, kinogang eller hjemmebrenning for den saks skyld? Alt dreier seg jo om folkelig kultur, som har møtt kirkens moralske pekefinger.

Spørsmålet er hvor grensen for slike beklagelser skal trekkes. Når går de fra å være berettigede beklagelser av stor symbolsk og emosjonell betydning for de involverte, til å bli patetisk selvpisking på vegne av andre?

Dette innlegget kommer utvilsomt til å bli opplevd som vondt og krenkende av noen, så vil jeg på forhånd beklage og be om tilgivelse. Slik at noen andre iallefall slipper å be om unnskyldning på mine vegne i etterkant. Maxima mea culpa.