Ytterkanter skremmer

I The Telegraph skriver den konservative professoren Eric Kaufmann om en av Trumps utilsiktede konsekvenser: som ytterkant utgjør han en potensiell skade for høyrepopulister og nasjonalkonservative i andre land.

Påpekningen består av noe som bør være åpenbart: ytterkanter skader mer sentrumsnære varianter av egen ideologi. Islamister er en skade på islams image. Det samme er ultrakonservative evangelister for kristendommen. Det samme er oftest voldelige elementer for ellers ikkevoldelige folkebevegelser.

Ytterkanter skremmer, og de forvrenger ideologier og politiske strømninger som har potensial til å få med seg mange. Uansett om man liker dette eller ikke, er det viktig lærdom å ta av det. I hvert fall for alle som anser seg å være Trumps ideologiske fiender. Som jo heldigvis er de aller fleste, ser det ut til.

Det er jo en grunn til at høyrepopulisters motstandere er så ivrige på å klistre dem til Trump i mange land på kontinentet.

Canadas nyfunne ryggrad

Kaufmann bruker først og fremst det mest åpenbare eksemplet, hvilket er Canada. Landets meget progressive leder Justin Trudeau og hans parti var på vei mot en kjempesmell i valget som kommer i oktober. Det etter å ha ledet landet som en slags politikerprins i mange år. Pierre Poilievre og hans konservative hadde storm i seilene.

Tilbake i januar var forskjellen på de to partiene på hele 24 prosentpoeng (44,5 prosent mot 20,1 prosent.) Poilievre og hans parti hadde da en heller tilbakelent holdning til det hele, noe Poilievre selv fremstår som noe av en ekspert på.

Men så kom Trump 2.0 med sin truende brølapetilnærming overfor sin nabo i nord. Og 12. mars var avstanden nede i 8 prosent. Dette etter at Trudeau hadde fått muligheten til å vise at han virkelig var i besittelse av en ryggrad i møte med Trump. Det skadet heller ikke Trudeaus parti at han etter 12 års ledelse besluttet å tre til side og la noen andre ta roret. Den nye lederen Mark Carney har lært av Trudeau, og kommer til å fortsette å vise ryggrad.

Noe å lære

Denne effekten er noe alle liberale og progressive burde ta som et plaster på sine politiske sår om dagen. Det er en illustrasjon på hvor unikt amerikansk Trump er, og at Vesten i stort ikke er … vel … trumpsk.

Men først og fremst bør man ta lærdom av det som en generell regel. Og det ser det ut til at demokratene er i ferd med å gjøre. Deres egne radikale har blitt mindre og mindre populære internt i partimaskineriet de siste få årene. Det er bra for deres fremtidsutsikter.

Tegnene er imidlertid ikke entydige. I New York Times stilles det spørsmål ved om de skal «stand up to Trump» eller bevege seg mot sentrum. Ordet «eller» bør strykes fra denne misforståtte vurderingen. Å vinne over Trump, fordrer at demokratene går mer mot sentrum enn de har gjort de siste årene.

Den demokratiske senatoren Jon Tester fra Montana sier det enkelt og greit: «Du beveger deg dit folket er. Da kan republikanske velgere som føler seg fremmedgjort av partiet sitt, ha et sted å lande. Fordi de ikke oppfatter det andre partier som sprøtt.»

Tester tapte riktignok gjenvalget sitt i fjor, men oppskriften sikret ham tre perioder i en solid republikansk delstat. Det er altså slik man vinner tilbake valg. Og det er det viktigste akkurat nå.

Det er nesten alltid viktig for fornuftige bevegelser å ta klar og tydelig avstand fra sine radikale ytterkanter. Det er nok noe Poilievre kjenner på om dagen, selv om han selv mildt sagt ikke er noen fan av Trump. Han har i en tiradefylt tale blant annet anklaget Trump for å «dolke sin beste venn i ryggen».

Den kanadiske motstanden mot Trump er det enklest for Det liberale partiet å ta eierskap til. Poilievres motstandere forsøker dessuten å fremstille ham som en Trump-vennlig høyrepolitiker. Han må nok derfor rope veldig høyt for å dra nytte av slik motstand.

Men Europa …

Kaufmann ser imidlertid ut til å dra sin konklusjon noe langt. Han foreslår at trumpismen kan være det brå endepunktet for europeisk høyrevridd populisme. Dette er det grunn til å tvile på. Det er vanskelig å finne «kanadiske» tall for europeiske høyrevridde. Det ser ut til at flere av dem har forstått dynamikken beskrevet ovenfor.

I Frankrike har Marine Le Pens Rassemblement National (RN) holdt seg stødig på rundt 35 prosent siden Trump kom inn. Dette etter å ha vokst noen prosentpoeng siden det siste valget i landet. Men der har det ikke vært klarvær i deres forhold til det republikanske partiet.

I februar var RNs unge stjerneskudd Jordan Bardella på besøk i USA for å tale på Conservative Political Action Conference (CPAC). Men etter at Trumps tidligere strateg Steve Bannon viste en fascisthilsen med et flir, trakk Bardella seg fra sin taletid.

Bannon var ikke imponert. Avhengig av hvilket intervju man bruker, mener han at Bardella enten er «en liten jente og en feiging», eller «en guttunge, ikke en mann». Uansett er han ifølge Bannon «ikke verdig til å lede Frankrike». Bruduljen har nok ikke skadet RN.

De har avvist Bannon tidligere. Da han kom til Europa med sin Movement for å samle nasjonalkonservative partier, endte han opp i et obskurt italiensk herskapshus før han måtte reise hjem med uforurettet sak. Det har den oppblåste taktikeren neppe glemt. 

AfD?

Tyske AfD er kanskje det mest ytterliggående av de europeiske populistene som er en maktfaktor i eget land (muligens med unntak av sitt motstykke i Østerrike). De er tidligere avvist av EU-grupperingen av nasjonalkonservative partier. Det var disse Musk forsøkte å hjelpe ved å holde en fjerntale på deres valgmøte.

Men AfD fikk ikke drahjelp av Musk. Heller er det mange tyskere der ute på kanten som ikke liker USA og deres påvirkning. Kaufmann gir selv mye av grunnen til dette når han sitere en gammel foreleser han hadde, her gjengitt i Alex Iversens oversettelse:

«Nasjonalismens filosofi er at hver nasjon har sin egenart, som den bør beskytte og utvikle, og at en fredelig verdensorden er basert på frie nasjoner.»

For slike passer det dårlig med en rabiat, amerikansk skrullebukks innblanding. 

Normen de siste årene har vært at høyrevridde partier kommer bedre ut i valg enn i meningsmålinger. Det skjedde ikke her. AfDs resultat fulgte målingene, både før og etter at Musk dukket opp på skjermen. Det er vrient å si om Musks tale hadde noen effekt, den ene eller den andre veien, men Jan Arild Snoen argumenterer i Minerva for at innblandingen fra verdens rikeste mann hjalp den ytre venstresiden i Tyskland.

Les også:

Tyskerne sa nei til Musk

Jan Arild Snoen

Engelsk veiving

For Englands populistiske parti Reform er situasjonen noe uavklart. Deres leder Nigel Farage talte på CPAC-konferansen Bardella forlot. Men han har også vært i krangel med Musk om ekskluderingen av den radikale aktivisten Stephen Christopher Yaxley-Lennon, også kjent som Tommy Robinson.

Reform har vokst jevnt og trutt siden det siste valget i landet, og har bare opplevd et fall på omtrent ett poeng siden Trump kom tilbake. Ikke akkurat kritisk, med andre ord.

I Italia ser det ut til at statsminister Giorgia Meloni – også ofte omtalt som en høyrepopulist – vil forsøke å fungere som et mellomledd mellom Trump og Europa. Dette uten å bli hans talerør på kontinentet. Hennes popularitet fortsetter å flyte på rundt 60 prosent.

Her i Norge forsøker noen ganger Frps motstandere å klistre dem til Trump. Med blandet hell. Partiet har tapt oppslutning i det siste, samtidig som Arbeiderpartiet har vokst. Men det er naturlig å legge denne endringen på Jens Stoltenbergs tilbakekomst som finansminister i sittende regjering, ikke på Trumps eksistens.

Trump som skremmende ytterkant er derfor vanskelig å vurdere for partiet.

For Høyre er dette ikke et problem, ettersom deres negative holdning til Trump har vært uttalt klart og tydelig på nesten daglig basis. En av høyresidens viktige historikere, Bård Larsen, er en ivrig tilhenger av at det er nettopp høyresiden som har et ansvar for å ta avstand fra ledere som Trump. Han har utvilsomt et poeng.

Men de er nå heller ikke populister, og således ikke «med» i Kaufmanns undringer.

Hvorfor ikke skade?

Foreløpig ser det altså ut til at Canada er i en særstilling i Kaufmanns påstand. Hva kommer dette av?

Mye av det kommer fordi europeiske populister gjerne tar avstand fra Trumps herjinger, både innenriks og utenriks. De markerer altså avstand fra en ytterkant, som Trump-administrasjonen jo på mange måter er. Dette er åpenbart lurt, og noe deres motstykker på venstresiden bør lære av!

Det er heller ikke sannsynlig at Trumps herjinger vil få varige følger for dem.

Grunnen er enkel: velgere er mindre opptatt av kommunikasjon og retorikk enn politikere og kommentatorer tror de er. De er mer opptatt av sine faktiske erfaringer og opplevelser, og det som kun kan kalles facts on the ground.

Ta en nyhet fra Tyskland som eksempel.

I forrige uke skrev Tyskland-ekspert Asbjørn Svarstad en sak fra sitt oppholdssted i Berlin. I saken inkluderte han historien om en 15 år gammel jente som ble gruppevoldtatt av ti gutter i en park i Hamburg.

Saken ble først mørklagt grunnet de ti guttenes etnisitet. Rettssaken endte stort sett i betingede dommer. Dommerens uttalelser i anledning saken var fullstendig hårreisende. Sammen med dette presenterte Svarstad noen tall, her gjengitt noe klippet:

«Statistikken viser at det i 2023 ble registrert 761 gruppevoldtekter, og at de hovedmistenkte i 47,5 prosent av sakene var folk uten tysk statsborgerskap. Med tanke på at utlendinger utgjør 15,2 av den samlede befolkningen, er dette en vanvittig overrepresentasjon.

Mange mistenkte er også tyske statsborgere med innvandrerbakgrunn. Ofrene er i 80 prosent av sakene tyske statsborgere.»

Det er slikt som dette som fikk det nye statsoverhodet Friedrich Merz til å fastslå at det daglig blir begått gruppevoldtekter av folk fra «asylmiljøer». Dette er den typen saker europeiske populister vokser på. Fordi alle land i Vest-Europa opplever lignende tilstander som de tyske.

Man kan minne om de to siste gruppevoldtektene som har fått pressens oppmerksomhet her i Norge, og hvem som var utøvere i dem.

Dette er sivilisasjonsdype utfordringer og diskurser som eksisterte mange år før Trump i det hele tatt ble politiker. Og de kommer til å fortsette i flere tiår etter at han forsvinner. Med mindre slike ting blir adressert og fikset, vil ingen amerikansk ytterkant oppleves viktig nok til å endre europeiske stemmemønstre over tid.

Spesielt ikke om europeiske ytterkanter uttrykker varig beundring og lojalitet for Trump. Og det kommer de neppe til å gjøre.