De andre fremmedkrigerne

Akkurat nå forsvarer Ukraina seg mot en russisk invasjon. Samtidig er dette egentlig bare en kraftig eskalering av en åtte år lang krig, som begynte da Russland okkuperte Krimhalvøya og opprettet to opprørsrepublikker i Donetsk og Luhansk. I åtte år har krigen tiltrukket flere hundre fremmedkrigere fra Europa og USA.

21. februar 2014 ble Ukrainas president Viktor Janukovytsj avsatt, etter å ha flyktet til Russland. Dette var slutten på en politisk krise som begynte i november 2013, da presidenten vraket en samarbeidsavtale med EU til fordel for en avtale med Russland. Dette utløste store demonstrasjoner, som Janukovytsj forsøkte å slå ned med stadig mer autoritære metoder. I dagene før presidentens flukt, 18.–21. februar, døde 82 mennesker i kamp mot myndighetenes sikkerhetsstyrker, mange skutt og drept av snikskyttere.

Fra Kreml betraktet man dette som et amerikanskstyrt regimeskifte, og et forsøk på å dra Ukraina – et land man betraktet som sin interessesfære og som en historisk del av samme nasjon – bort fra Russland. Dette synet ble delt av flere utenfor Russland.

Bare en uke etter Janukovytsjs flukt tok bevæpnede menn kontroll over parlamentet og regjeringsbygget på Krimhalvøya. Dette var en godt gjennomført russisk hybridoperasjon, der «de grønne mennene» (spesialstyrker i umerkede uniformer) spilte en viktig rolle. 16. mars ble det arrangert en folkeavstemning som fastslo at Krim nå var en del av Russland.

I løpet av få uker brøt det også ut uro i de to fylkene Donetsk og Luhansk, lengst øst i Ukraina. Også her tok væpnede menn kontroll over offentlige bygninger og opprettet to «folkerepublikker». Deler av befolkningen fryktet ukrainsk nasjonalisme, og var i noen tilfeller skremt opp av russisk propaganda om at nasjonalister og fascister hadde tatt makten ved et kupp. Men som på Krim, kom folk over grensen fra Russland for å hjelpe til.

Den væpnede konflikten var et faktum 12. april, da en gruppe menn ledet av den tidligere FSB-agenten – og russiske statsborgeren – Igor Girkin, alias Strelkov, tok kontroll over byen Slavjansk i Donetsk-fylket. Strelkov og mange av dem som var med å ta Slavjansk, var russiske statsborgere og hadde tidligere deltatt i operasjonen på Krim. Ukraina svarte med å starte en «antiterror-operasjon» for å ta tilbake kontrollen over de opprørskontrollerte områdene.

Lekkede e-poster og telefoner viser at flere av president Vladimir Putins nære rådgivere både var tett involvert i finansiering av demonstrasjoner og oppstander i hele Sørøst-Ukraina, og i opprettelsen og administrasjonen av de to opprørsrepublikkene. Opprøret fikk også trolig økonomisk støtte fra den Putin-nære oligarken Konstantin Malofejev, som hadde vært med å organisere den russiske operasjonen på Krim. Ifølge et lekket notat skal Malofejev til og med ha lansert en plan om å løsrive store deler av Sørøst-Ukraina under navnet Novorossija i februar 2014, før Janukovytsj’ flukt. Både Strelkov og Aleksandr Borodai, som ble den første statsministeren i opprørsrepublikken Donetsk, hadde også vært ansatt i et av Malofejevs selskaper.

Sommeren 2014 var ukrainske styrker i ferd med å ta tilbake store områder kontrollert av opprørerne. Dette kunne endt krigen i Øst-Ukraina, hvis det ikke hadde vært for regulære russiske styrker, inkludert tanks, som ble satt inn i august samme år. Russiske styrker deltok også da ukrainske styrker led et nytt, stort nederlag ved Debaltseve i januar 2015. Mens krigen deretter gikk over til en stillingskrig frem til februar i år, ble over 70 ukrainske soldater og enda flere sivile drept ved fronten bare i 2021.

Til tross for dokumentasjon, fortsatte Russland i åtte år å nekte for at det befant seg russiske soldater i Øst-Ukraina. Derfor er det vanskelig å si sikkert hvor mange russiske statsborgere som var innom Ukraina i disse årene. Vanlige anslag ligger mellom 30 000 og 50 000. Dette inkluderer både regulære soldater og frivillige, som ikke var del av de russiske væpnede styrkene.

Disse inkluderte både ideologisk motiverte folk, som i mange tilfeller ble rekruttert fra nasjonalistiske og høyreekstreme miljøer, og folk som ble rekruttert med løfter om penger eller en karriere i russiske leiesoldatselskaper. I en del tilfeller kan dette også ha overlappet med hverandre.

For å gjøre det enda mer komplisert førte konflikten i Ukraina til en splittelse i høyreekstreme miljøer i Russland, mellom dem som sluttet opp rundt Vladimir Putin og de russiskkontrollerte opprørerne, og dem som sympatiserte med Ukraina. Et mindre antall russiske borgere – langt fra alle høyreekstremister eller nasjonalister – vervet seg også i frivillige avdelinger på ukrainsk side.

De som kom langveisfra

I tillegg til russere, kom det snart mange hundre personer fra Vest- og Sentral-Europa, USA og til og med Brasil for å delta i konflikten. Ifølge beregninger har minst 249 fremmedkrigere slåss på den ukrainske siden, mens 378 har slåss for de russiskkontrollerte opprørsrepublikkene. I tillegg kommer flere hundre hviterussere, georgiere og andre.

De vestlige fremmedkrigernes motiver varierte fra det personlige til det ideologiske, og fra sympati med partene til dem som så det som en mulighet til å utkjempe tidligere politiske konflikter på nytt. Og interessant nok ser mange av de høyreekstreme frivillige på begge sider ut til å ha delt mange av de samme holdningene når det gjaldt antisemittisme og respekt for tradisjonelle verdier knyttet til familie og seksualitet. En del ser ut til å ha sett Ukraina som et sted der de kunne delta i væpnet kamp mot det de oppfattet som fienden her.

De to russiskkontrollerte opprørsrepublikkene tiltrakk også fremmedkrigere med venstreradikale sympatier, noe som ikke hindret dem i å slåss side om side med høyreekstreme og til og med nynazister.

Begrenset forståelse av konflikten

Kacper Rekawek er en polskfødt forsker som for tiden er tilknyttet Senter for ekstremismeforsking (C-Rex) i Oslo. Rekawek har studert fremmedkrigerne i Ukraina i flere år, og kaller konflikten «et ideologisk veikryss».

– For en observatør har det vært veldig spesielt å se folk med tilsynelatende helt ulik ideologisk bakgrunn slåss side om side i en «fremmed» krig, for noe jeg ikke er sikkert på at de faktisk har forstått, sier Rekawek.

Pussig nok for en krig som ble startet av Russland for å hindre Ukraina i å bevege seg vestover, ser nemlig de fleste fremmedkrigerne på begge sider ut til å ha delt den samme, negative innstilingen til EU og NATO. Derfor mener Rekawek at det i praksis var tilfeldig hvilken side mange av dem endte opp på. Han mener også at mange tilsynelatende hadde et godt forhold til landsmenn som slåss på den andre siden, både under krigen og etter at de kom hjem.

Ideologi overlappet ofte med behov for spenning og kameratskap, og et ønske om å bygge en CV som kunne brukes som springbrett til å verve seg i andre konflikter, gjerne i private leiesoldatselskaper. Noe få lyktes med, ifølge Rekawek.

– Motivene de har oppgitt, kommer i stor grad an på når de har blitt intervjuet. I gode øyeblikk snakker de om ideologi, i dårlige øyeblikk der de for eksempel lengter hjem, snakker de mer om kameratskap og å skaffe seg trening og erfaring, sier Rekawek.

I neste artikkel skal vi stifte bekjentskap med dem som dro for å slåss for de russiskstøttede separatistene.

Til krig for Russland – mot USA

John Færseth