Sanna: – Er en elskerinne den eneste måten å kjenne at man lever?

Hei Sanna,

Jeg er 57 år, selvstendig næringsdrivende, gift og har tre voksne barn og ett barnebarn. Jeg er så lei at jeg faktisk vurderer å gå fra kona mi. Jeg vet at menn sjelden gjør det med mindre de har en ny dame på lur. Det har ikke jeg, men hadde jeg hatt det, hadde jeg sikkert ikke vært i tvil engang. Nå er jeg i tvil: Å bli eller å gå? 

Det er ikke noe galt med kona mi, tror jeg. Det er bare at vi ikke har noe til felles lenger. Vi lever parallelle liv og sover i samme seng, rygg mot rygg. Det er ikke noe nærhet eller intimitet mellom oss. Jeg kan ikke bare skylde på henne – også jeg har sluttet å ta initiativ til sex, rett og slett fordi jeg ikke har ork og lyst. 

Vi behøver ikke å holde sammen for barnas skyld – de er store, har yrker, jobber og samboere. De klarer seg. Noen ganger tenker jeg at vi bør holde sammen for eiendommenes skyld. Vi har et stort og fint hus i en attraktiv Oslo-nær kommune, en fantastisk hytte ved havet og en nesten like fantastisk hytte på fjellet. Vi har to biler og er generelt økonomisk velstående, takket være gode jobber, litt flaks og en del arvede midler fra begge sider. Vi vil også være velstående etter et eventuelt brudd, men jeg ser for meg at den ene hytta kan bli en gjenstand for krangel og uenighet. Hytta ved havet er veldig kjær for oss begge, og på mange måter en unik eiendom.

Jeg har gått med disse tanker i noen år, men ikke fått «ræva mi i gir». Det har liksom ikke vært ille nok. Når er det ille nok? Jeg skulle ønske at jeg kunne si at vi er gode venner, men jeg vet ikke det. Vi bare er, om du skjønner. Vi eksisterer side ved side. Hun har sine venner og sine hobbyer, jeg har mine. Vi drar på hytteturer sammen fortsatt (tar gjerne med barnebarnet på syv), men driver på med ulike ting når vi er der. Det er ikke noen store uenigheter mellom oss, men det er heller ikke noen fellesnevnere, bortsett fra barn og etternavn. Det er så dødt mellom oss. 

Jeg tror hun deler mine tanker, men ingen av oss har vært modig nok til å ta det opp med hverandre. Og hun er 60 år, så jeg vet ikke hvor ivrig hun er på å ende opp på kjønnsmarkedet i 60-årene.  

Nå vil sikkert du foreslå at vi gjør vårt beste for å finne tilbake til hverandre, men jeg gidder ikke. Men jeg vet ikke om jeg gidder å skilles heller, med alt det innebærer.

Hva skal man da gjøre for å få det bedre? Jeg har forsøkt å skaffe meg en elskerinne, men uten hell. 

Jeg vil kjenne at jeg lever, om du skjønner.

Geir (57)

****

Du Geir, du Geir!

Er en elskerinne den eneste måten å kjenne at man lever? Jeg tenker på alt du har, men kanskje ikke helt klarer å se. 

Men det er ikke meningen å være moralistisk. Eller jo, litt. Men er det virkelig slik at du ikke gidder å finne tilbake til kona di, så respekterer jeg det. Da må du også respektere henne og gå ut av ekteskapet før du lykkes i dine forsøk på å skaffe deg en annen kvinne. Det er mye bedre å skilles uten en tredjepart. Jeg lover mindre bitterhet og hevnlyst fra eksen.  

Når er det ille nok, spør du. Det er jo selve krondilemmaet i mange moderne ekteskap. Når skal man legitimt kunne gå når det ikke er vold, rus eller utroskap i bildet? Holder det å være lei av partneren? 

Tidligere har jeg omtalt begrepet quiet divorcing i denne spalten. Den stille skilsmissen er en slags kompromissløsning der man kobler fra den andre, men fortsetter å bo anstendig og opprettholde et komfortabelt liv, à la den du og dere har. Da var det Brita (67) som lurte på om hun skulle gå fra sin sure gubbe. Jeg anbefalte at hun skulle gi opp ekteskapet i hodet, hjertet og underlivet sitt, senke forventningene og skape sitt eget liv, men forbli gift. 

Med deg tror jeg at den vanlige høylytte skilsmissen er den beste. Det må være bedre å spille med åpne kort enn å drive på med en elskerinne i smug og ende opp med å bli kastet ut.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET:

Lite er mer rørende enn når Norsk Målungdom blir krenket på vegne av skogfinnene

Sanna Sarromaa

Jeg leste tidligere i sommer en overskrift i The New York Times: Older adults are no longer staying in empty shell marriages. Saken handlet om slike som deg og kona di, i hvert fall ut fra beskrivelsen din. Dere mangler både emosjonell og fysisk nærhet, og det er veldig trist når dere tross alt har både barn og barnebarn, og en lang felles historie med opp- og nedturer. Men det høres ut som du har bestemt deg når det gjelder å ikke investere tid og krefter i henne. Men vit at et brudd også tar på.

Jeg tror du er veldig lei av din egen ubeslutsomhet. Jeg er av den mening at et resultat er alltid bedre enn en prosess, så her gjelder det å si høyt og tydelig: «Jeg vil skilles.» Deretter kan dere begynne en samtale om det praktiske, inkludert eiendommene. 

Selv om det skulle virke som kona deler dine tanker om samlivets tilstand, ikke vær så sikker på det. Det er fullt mulig at hun oppfatter ekteskapet annerledes. Vær klar over at hun kan bli sint, sjalu, lei seg, rasende – alle mulige følelser, egentlig. Det er aldri gøy å bli forlatt. Men jeg håper for hennes og deres skyld at hun tar det pent.

Lag og legg frem et forslag til en fornuftig deling av penger og eiendommer som utgangspunkt for forhandlinger. Dere har sikkert også råd til å involvere en advokat om det trengs. 

Og til slutt en liten advarsel: Ikke gå ut fra barna deres tar deres brudd lett og pent. Også voksne barn kan bli utrolig lei seg av at foreldrene skilles. Skilsmisse er ofte vanskelig, uansett hvor gammel man er. Foreldrenes skilsmisse kaster også en skygge over barnas parforhold. Vi vet at skilsmisser går i arv.  Det handler noe så banalt om at du viser til dine barn at dette er måten vi løser problemer i parforholdet. 

Nå gjenstår det bare å se om du får ræva di i gir før du har en dame på si. Lykke til uansett!

Sanna