Bevis at du har rusproblemer!

Regjeringen satte forrige uke ned et nytt utvalg for å løse en floke den har skapt helt selv: Våren 2021 gikk Senterpartiet og Arbeiderpartiet sammen med Fremskrittspartiet for å torpedere Bent Høies rusreform, som ville avkriminalisert bruk av narkotika.

Det var på mange måter paradoksalt. Det hadde lenge vært bred enighet på Stortinget om behovet for en omfattende rusreform – fordi det rett og slett gir lite mening å straffe rusavhengige mennesker for bruk og besittelse av rusmidler. Selv Senterpartiet bedyret at de ikke vil straffe «tunge rusavhengige». Arbeiderpartiet hadde allerede på forhånd programfestet delvis avkriminalisering for tunge rusbrukere.

Problemet var i første omgang at det juridisk ikke er enkelt å skille mellom tunge rusbrukere, rusavhengige og rekreasjonsbrukere. Solberg-regjering hadde nedsatt et rusreformutvalg som blant annet hadde vurdert nettopp det spørsmålet, og funnet det uhensiktsmessig. Derfor var det klart at det å si nei til Solberg-regjeringens forslag ville innebære en stor forsinkelse av et reformarbeid det egentlig var enighet om, uten at utfordringen ved å gjennomføre i praksis det skillet Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsket seg, ville forsvinne.

Nå ser vi konsekvensene: Justisminister Emilie Enger Mehl setter ned et nytt utvalg, med håndplukkede jurister, som skal forsøke å løse problemet for henne. Utvalget har allerede fått berettiget kritikk for å mangle både helsefaglig kompetanse og brukerperspektiv. Man kan dermed spørre seg om dette egentlig er et forsøk på å sikre at tunge rusbrukere får god hjelp, eller bare er et forsøk på å løse en politisk nøtt, hvor man kan si at man har hatt en rusreform, og har sluppet å avkriminalisere.

Hvorfor straffer vi?

Uansett hva som er tilfelle, er det verdt å stoppe opp og reflektere litt over hvorfor et strafferettslig skille mellom tunge brukere og rusavhengige på den ene siden og øvrige rusbrukere på den andre, ikke bare er lite hensiktsmessig, men i praksis nærmer seg det absurde.

Den vanlige begrunnelsen for at samfunnet kriminaliserer og straffer adferd, er at den er til skade for andre. En sjelden gang – og mer omstridt – kriminaliserer vi også adferd som er til skade for utøveren selv. Det har vært den alminnelige begrunnelsen for kriminalisering av narkotika.

Med introduksjonen av et skille mellom problembrukere og andre brukere, blir dette imidlertid snudd på hodet: Nå vil vi ikke straffe rusbrukere som opplever problemer som følge av sin rusbruk.

I stedet synes det som om premisset for å kunne straffe er at påtalemyndigheten kan bevise at den tiltalte ikke har noen som helst problemer med sin rusbruk.

Det fremstår ikke bare som prinsipielt og etisk tvilsomt, men også som et perverst incentiv for enhver tiltalt til å fremstille seg som en tung bruker. Og har ikke egentlig svært mange av oss et eller annet problem med rus iblant? Vi kan se frem mot dommer der det krangles om hvorvidt rusbrukerens problemer er store nok til at hen kan slippe straff. De som har klart å kontrollere forbruket sitt litt, eller som har passet på at rusbruken ikke skal gå ut over jobb og familieliv, kan dermed straffes – hvilket typisk vil gå utover jobb og familieliv – mens de som ikke har tatt slike hensyn, slipper. Og på disse dommene vil da legitimiteten til hele rusregimet hvile.

Sviktende begrunnelse

Dette problemet ved forsøket på å skille juridisk mellom ulike kategorier rusbrukere er fundamentalt – og en av årsakene til at Rusreformutvalget konkluderte som det gjorde. Det er ualminnelig synd at Arbeiderpartiet og Senterpartiet snarere enn å ta dette inn over seg, tilsynelatende forsøkte i stedet å slå politisk mynt på å kunne fremstå som strengere enn daværende regjering.

Likevel: Det er selvsagt mulig å forstå hvorfor man kunne ønske seg et slikt skille: Tanken er da at kriminalisering – også om de som faktisk får problemer ikke straffes – er et viktig bidrag til at færre begynner å bruke rusmidler som i dag er illegale. I noen grad er en slik tilnærming både legitim og forståelig – selv om det er mer tvilsomt om det faktisk rettferdiggjør strafferettslige reaksjoner.

Problemet er at det lenge har vært slik at vi har visst at grad av kriminalisering av narkotiske stoffer bare i beskjeden grad påvirker konsum: Andre trender – som ofte går på tvers av land og er uavhengig av det enkelte lands politikk – er langt viktigere for å forklare utviklingen i rusbruk over tid.

En annen mulig grunn til å ønske kriminalisering uavhengig av skaden rusbruken påfører den enkelte, er at politiet opplever at det gir dem verktøy for å ta bakmenn. Justisminister Mehl var selv inne på nettopp den begrunnelsen i Stortingets spørretime i mars: «Å ønske å hjelpe rusavhengige står ikke i motsetning til å ønske å forebygge at kriminelle gjenger finansierer ulovlig virksomhet gjennom import og salg av narkotika», sa hun der.

I hvert fall for noen typer stoffer er dette tvert i mot egentlig et godt argument for legalisering (særlig aktuelt for cannabis) eller medisinsk utskriving (spesielt heroin). Det er kriminalisering som skaper rommet for ulovlig virksomhet i første omgang – og behovet for å kunne bekjempe narkotikakriminalitet må aldri få lov til å bli et selvstendig argument for kriminalisering. Under alle omstendigheter har krigen mot narkotika – og mot narkotikakriminalitet – vært en gigantisk fiasko i mange tiår. Fiaskoen har en enkel begrunnelse: For hver ikke bare fotsoldat, men også bakmann, politiet tar, vil prisen på varen gå opp. Og alle som kjenner grunnleggende markedsøkonomiske prinsipper, forstår at økte priser også innebærer at stadig nye aktører vil forsøke å fylle markedets etterspørsel.

Men selv om man ikke ønsker å gå hele veien til legalisering nå – og for noen typer stoffer er det trolig også krevende – er det svært vanskelig å opprettholde Mehls begrunnelse i lys av regjeringens tilnærming ellers. Å opprettholde straff utelukkende for brukere uten større rusproblemer, vil nemlig gjøre dette verktøyet enda mye sløvere enn det allerede er. Dette temaet er også behandlet av Rusreformutvalget, som skriver: «Endringer som gjelder kun personer med problematisk bruk eller rusmiddelavhengighet, vil ha betydning for straffansvaret til en mindre andel av befolkningen, men dette er en gruppe som i de fleste land står for en vesentlig del av det samlede antallet narkotikalovbrudd og en vesentlig del av totalkonsumet av narkotika.»

Trassig politikk

Et interessant trekk ved rusdebatten er at store deler av min analyse over egentlig er delt ganske bredt. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet forstår at kriminalisering ikke er hensiktsmessig verktøy for å hindre problematisk rusbruk. Nettopp derfor vil de at tunge rusbrukere skal møtes på en annen måte. Og partiene forstår at en eller annen form for avkriminalisering for denne gruppen – som er tettest innvevet i narkotikakriminalitet – i realiteten ikke spiller så stor rolle for innsatsen mot organisert kriminalitet.

Av en eller annen grunn nekter de to partiene likevel å ta konsekvensene av disse innsiktene. Det fremstår som om kriminalisering er et mål i seg selv, også etter at dens opprinnelige begrunnelser knapt lar seg forsvare. Det fremstår som en form for trass: Vi vil ikke gi etter for urbane rusliberalere, sånn som Bent Høie og Venstre vil! Fra mitt perspektiv fremstår det uansett som en trivialisering av hva det egentlig innebærer å utsette noen for en strafferettslig reaksjon. Regjeringen styrer nå mot en modell som tydeliggjør at vi ikke lenger har tro på at kriminalisering er et særlig målrettet tiltak for noe som helst – men slik likevel vil ha store, konkrete skadevirkninger i livene til dem som rammes av det.

Imens utsettes viktige debatter om hvilke alternative strategier som er egnet både til å regulere konsum og til å redusere negative konsekvenser fra rusbruk. Det er egentlig merkelig – for Norge er et land som har lykkes godt med nettopp regulering av rusmidler som alkohol og tobakk, uten å måtte ty til sløve verktøy som forbud og kriminalisering av bruk, som gir staten minimalt med virkemidler for å påvirke pris, omsetning, åpningstider og aldersgrenser, og som fratar myndighetene viktige kontaktpunkter med brukere som har et rusproblem. I stedet skal vi altså bruke tiden på å straffeforfølge der påtalemyndighetene kan bevise utover enhver rimelig tvil at rusbrukeren ikke har noen problemer.

Om ikke annet vil norske rettssaler fungere som en reklame over hvor uproblematisk rusbruk egentlig kan være. Jeg er usikker på om det egentlig var meningen – eller spesielt klokt.