For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Sløsing og EØS – myter og fakta
To grundige offentlige utredninger har dokumentert at EØS-avtalen tjener norske interesser godt. Den har bred støtte i befolkningen. Men har vi da likevel oversett at EØS-avtalen er den egentlige elefanten i rommet når det gjelder debatten om offentlig sløsing i Norge?
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det er i hvert fall dette Trygve Harlem Losnedahl hevder i sitt innlegg 18. september i Minerva. Han mener vi i Norge altfor ofte overser hvordan EØS-regler skaper unødvendig byråkrati og sløsing. Losnedahl tror videre Høyre, Ap, NHO og LO ikke «tør» være åpne om EØS-avtalens nedsider, hvilket han beskriver som «uærlig».
Etter mitt syn bommer analysen. Losnedahl peker ikke på noen elefant i rommet. Tvert imot. I stedet er innlegget hans en avsporing både av sløseridebatten og EØS-debatten. Her er hvorfor.
EØS-debatten er levende – og ofte overdrevet
EØS-regler debatteres hele tiden. Kostnader og utfordringer med nytt regelverk blir oftere overdrevet enn nedtonet. Norske medier har bred dekning av potensielt krevende regelverk fra EU. Eksempler fra de siste år er blant annet det reviderte avløpsdirektivet, bygningsenergidirektivet og fornybardirektivet.
Det er vanskelig å se dette som noen fortiet elefant. Snarere er det slik at nøkterne fakta kommer i etterkant og får langt mindre oppmerksomhet. For eksempel har det vist seg at handlingsrommet for å gjennomføre avløpsdirektivet til lavere kostnader er langt større enn først antatt. Korrigeringen fikk imidlertid ikke de samme overskriftene som de opprinnelige, mer dramatiske oppslagene.
Fornybardirektivet (den tredje revisjonen fra 2023) er et annet eksempel. Direktivet gjør det enklere å regulere areal til fornybar kraft i såkalte grå arealer – som parkeringsplasser, tak og gamle industriområder. Et viktig mål er å verne urørt natur. Men i norsk debatt har direktivet blitt fremstilt som et verktøy for å bygge vindkraft i nettopp urørt natur. Resultatet? Direktivet er ikke tatt inn i EØS-avtalen, og vi har gått glipp av forenkling og naturvern.
Kostnadene er kjente – og EØS er verdt dem
De administrative kostnadene ved EØS-avtalen er generelt forholdsvis godt kjent og beskrevet. Blant annet er de drøftet i begge grundige offentlige utredninger vi har hatt om EØS-avtalen – Sejersted-utvalget fra 2012 og Eldring-utvalget fra 2024 (hvor jeg deltok som utvalgsmedlem). Det er ingen tvil om at det er administrative byrder ved å delta i EØS-samarbeidet. Men budskapet fra begge utvalg er at EØS-samarbeidet er vel verdt det, og i vesentlig grad tjener norske interesser. Det gjelder ikke bare for næringslivet, men også mange kritiske samfunnsområder som befolkningsutvikling, miljø, forsvar, sikkerhet og beredskap.
Mye av byråkratiet skyldes nasjonal gjennomføring
Store deler av de administrative byrdene knyttet til EØS-avtalen skyldes ikke EØS-reglene i seg selv, men hvordan Norge har valgt å gjennomføre dem. Dette kommer godt frem i begge EØS-utredningene.
Et godt eksempel er anskaffelsesreglene. Norske regler er på flere punkter strengere enn EØS-retten krever, blant annet når det gjelder terskelverdier. Losnedahl peker på at en «rigid anbudsprosedyre» må settes i gang for kaffeavtaler til et offentlig kontor. Men dette stemmer ikke. EØS-reglene gjelder først ved innkjøp over visse beløpsgrenser (ca. 2,5 millioner for kommuner og fylkeskommuner) – langt over det som kreves for kaffe til et kontor.
Norge har derimot valgt lavere beløpsgrenser enn EØS krever, og strengere regler på flere områder – blant annet for erstatningsutmåling, som fører til flere rettssaker mot det offentlige. Ønsker vi forenkling, kan vi gjøre det selv.
Det samme gjelder også kroneksemplet i Losnedahls tekst – det angivelig uforbeholdne kravet om dokumentert internopplæring ved bruk av drill for håndverkere i byggebransjen, som er fastsatt i norsk forskrift. Et slikt krav går mye lengre enn hva det aktuelle EØS-direktivet om arbeidsutstyr faktisk krever.
Norske politikere som vil forenkle på dette området, kan for eksempel se hen til den danske gjennomføringen og veiledningen knyttet til samme direktiv, som er langt slankere og mindre byrdefull enn den norske.
Det er altså ikke slik som Losnedahl hevder at hverken Stortinget eller departementet hadde noe valg ved utformingen av regelverket. Hvis man feilaktig beskriver norske politikere som maktesløse, blir det vanskeligere å finne løsninger. Det norske byråkratiet er på område etter område i stor grad et produkt av nasjonale valg.
Felles regelverk er en forenkling – ikke en byrde
Å vurdere EØS-regelverket isolert gir et misvisende bilde. Det felles europeiske regelverket erstatter 30 ulike nasjonale reguleringer. Det gir betydelige gevinster for verdiskaping og konkurranseevne. Samtidig er det også bred enighet i EU om at det felles regelverket er blitt for omfattende og bør slankes. Arbeidet med dette er allerede i gang.
Hva med løsningene?
Selv om det viktigste forenklingsbehovet i Norge i dag gjelder norske regler, bør det selvsagt ikke utelukkes å se på EØS-regler også. Men på tross av at Losnedahl mener han peker på en elefant i debatten, er han taus om mulige løsninger. Når det gjelder EØS-forenklinger er det imidlertid tre hovedspor man kan følge:
(1) EU-medlemskap og påvirkning innenfra
(2) Reduksjon av etterslepet i EØS-avtalen
(3) Økt bruk av reservasjonsretten eller oppsigelse av EØS-avtalen
Jeg tror de fleste lesere vil oppfatte Losnedahls innlegg som en oppfordring til økt bruk av reservasjonsretten, selv om dette kanskje ikke er tilsiktet. Erfaringene fra Storbritannia viser imidlertid at dette kan gi motsatt effekt. Brexit skulle forenkle, men har gitt økonomiske og samfunnsmessige tilbakeslag. Kun tre av ti briter mener i dag at det var riktig å forlate EU i 2016.
Derimot kan vi forenkle ved å redusere etterslepet i EØS-avtalen. Fornybardirektivet er allerede nevnt. Prosedyreforordningen på statsstøtteområdet er et annet eksempel. Den vil gi ESA mulighet til å henlegge saker langt enklere – og redusere kontrollen fra Brüssel. ESA anslår at halvparten av de pågående sakene mot norske støttegivere kunne vært henlagt om den nye forordningen var tatt inn i EØS-avtalen. Likevel har norske nei-partier så langt sagt nei til å ta denne inn (forordningen er 12 år gammel, og er et av de grelleste eksemplene på norsk etterslep).
Det er mange slike tilfeller av etterslep hvor innlemmelse på ulike måter vil lette hverdagen for forvaltningen.
EU-medlemskap – den egentlige elefanten
Den reelle europeiske elefanten i sløseridebatten er spørsmålet om EU-medlemskap. Det ville gitt en enklere hverdag for forvaltningen, vesentlig enklere rammevilkår for næringslivet grunnet tollunionen – særlig for fiskerisektoren og avansert industri – og også større innflytelse på EUs forenklingsarbeid.
Men med dagens lovgivningskultur i Norge, er det lite som tyder på at vi ville vært en sterk pådriver for akkurat dette med forenkling. Først må vi rydde opp i vår egen lovgivningsiver.
Stig Eidissen er Førsteamanuensis II ved UiT Norges arktiske universitet. Han deltok i utvalget oppnevnt av Utenriksdepartementet som evaluerte Norges erfaringer med EØS-avtalen i perioden 2012 – 2024. Han arbeider i det daglige som advokat i KS Kommunesektorens organisasjon. Han uttaler seg her ikke på vegne av KS.
