KOMMENTAR
I dag er det fire år siden det russiske fullskala-angrepet på Ukraina. De enorme ofrene ukrainere gjør, er verdt prisen fordi de forsvarer et umistelig gode: selvstendigheten.
Fire år etter at Russland mislyktes i å ta Kyiv, raser krigen videre. Noen hadde håpet vestlig militær støtte skulle gi større ukrainsk fremgang. Andre spådde at Russland ganske raskt ville vinne frem og at militær støtte var nytteløst. Så langt har ingen av delene slått til.
En annen måte å si det på er at støtten åpenbart har en effekt. Den holder Ukraina inne i krigen. Hadde den vært mindre, ville russerne rykket raskere frem. Hadde den vært større, ville Ukraina lettere i det minste kunnet stabilisere frontlinjen, og gjøre krigsutsiktene vanskeligere for Putin-regimet.
Det er i dag i all hovedsak europeiske land som finansierer den militære støtten til Ukraina. USA selger – men gir ikke bort – våpen. Og i denne europeiske støtten er Norge viktig: De 70 milliardene kroner Norge har lovet for 2026 utgjør en betydelig andel. (Aftenposten overdriver likevel når de sier at det er 20 prosent av samlet militær støtte – her sammenlignes epler og pærer.)
Spørsmålet da er: Bør vi være fornøyde med oss selv? Har vi gitt nok, eller bør vi gi mer? Mitt svar er: Vi gir nå mye. Derfor bør vi også gi mer. Her er fem gode grunner:
Den første grunnen er at vi faktisk kan utgjøre en forskjell. Det er ikke ofte det spiller en stor geopolitisk rolle hva Norge gjør. I mange storpolitiske situasjoner kunne Norge gitt bort hele oljefondet uten å påvirke problemet nevneverdig.
Men i denne krigen, nå, spiller det en rolle. Ukrainas kampevne avhenger selvsagt av andre forhold – som rekruttering, moral, strategisk, taktisk og teknologisk tilpasning, og tilgang på riktige våpen og ammunisjon. Her har Norge lite å bidra med. Men alle disse forholdene påvirkes også av noe vi har, nemlig penger.
De samlede kostnadene av krigen er store. Ukraina bruker selvsagt en svært stor andel av sin egen økonomi på krigen. Andre land bidrar også. Norske bidrag kommer altså i en situasjon der Ukraina nesten klarer å stabilisere fronten. Og fordi Russlands økonomiske evne ikke er ubegrenset, kan norske økonomiske bidrag være med å påvirke militære utfall. En dobling av norsk støtte har i realiteten lite å si for Norge, men ganske mye å si for Ukrainas krigsinnsats..
Sjelden har et lite land for en så liten andel av sin samlede økonomiske evne kunnet påvirke så mye i en så stor konflikt.
Den andre grunnen er at vi har god anledning til å gi mer, blant annet fordi Norge har tjent enormt mye penger på høye gasspriser som følge av krigen. Det siste anslaget for denne ekstragevinsten er nesten ufattelige 3000 milliarder kroner. Bare en brøkdel er brukt på støtte til Ukraina.
De fleste andre land i Europa strever med sine offentlige finanser. Det gjør det selvsagt langt vanskeligere å finansiere den ukrainske krigsinnsatsen tilstrekkelig. Selv om viljen i utgangspunktet er der både i befolkningen og hos politikerne, må den gi tapt for andre politiske hensyn. Både samlet og enkeltvis har EU-landene strevd med å vedta sine støttepakker.
For Norge er det ikke slik. Selv innenfor handlingsregelen er det rom for mange titallsmilliarder ekstra. Men det skjer ikke noe katastrofalt i norsk økonomi om vi overstiger handlingsregelen med en promille eller to mens krigen raser i Europa.
Å doble støtten er økonomisk enkelt. Det kan være politisk krevende å ta en så synlig plass i den vestlige koalisjonen. Men vi er allerede eksponert, og må i alle tilfeller håndtere hybrid krigføring fra Russland. Økt norsk støtte innenfor rammene av europeisk og transatlantisk samarbeid er definitivt håndterlig.
For det tredje er økt støtte den beste måten å få en fredsavtale på.
Jeg har lenge vært opptatt av at vestlig støtte til Ukraina må komme med en strategi for å avslutte krigen. Ukraina må være forberedt på krevende kompromisser. Selv om militær støtte kan hjelpe Ukraina å stabilisere fronten, er det optimistisk å håpe på noen russisk kollaps. (For en ganske nøktern vurdering av den militære situasjonen kan man for eksempel høre Michael Kofman her.)
Men både sannsynligheten for en avtale, og hvordan en avtale ender opp med å se ut, påvirkes av Ukrainas militære styrke. Så lenge Russland tror landet kan vinne militært, vil Putin fortsette krigen. Men et slikt scenario er ikke bare svært dystert også for Europa; det er heller ikke veldig sannsynlig i dag: Det militære bildet tilsier ikke noen slik ukrainsk kollaps i nær fremtid.
Den mest sannsynlige avtalen ligger dermed i scenarier der Russland forstår at Ukraina er sterke nok til at de ikke kan diktere en avtale. Faren for at Ukraina skal bli for sterke, og derfor si nei til «rimelige» avtaler, er derimot svært små. For det første er det et langt militært sprang fra å stabilisere fronten til å begynne å vinne militært. For det andre har USA fortsatt et avgjørende ord med i laget: Uten tilgang til amerikanske kapabiliteter kan den ukrainske fronten faktisk kollapse.
Et militært sterkere Ukraina vil altså likevel vite at landet ikke kan forfølge maksimalistiske strategiske mål. I stedet vil et slikt Ukraina ha bedre kort på hånden for å skape mulighetsrommet for en avtale.
For det fjerde er økt norsk støtte usedvanlig god engasjementspolitikk. Dette nå ofte utskjelte ordet har vært brukt om alskens prosesser Norge deltar i for å få «en plass rundt bordet». Men i dette tilfellet er norske penger strategisk viktig for Ukraina, for EU og det er nyttig for USA.
Vi kan få et ord med i laget i samtalene om betingelsene for en avtale. Brukt riktig kan vi også få noe igjen fra EU, i en situasjon der geopolitiske spenninger gjør vårt forhold til unionen mer sårbart. Og brukt på riktige amerikanske våpen er det i hvert fall ikke negativt for transatlantiske bånd heller.
Til sist: Vi bør gi økt støtte fordi utfallet av denne krigen er viktig for Norge.
Krigen endrer europeisk sikkerhetsarkitektur for vår overskuelige fremtid. Men akkurat hvor mye og på hvilken måte avhenger av hvordan sluttresultatet ser ut. En avslutning der Ukraina er reelt uavhengig av Moskva og kan forsvare seg mot fornyet aggresjon, etterlater et helt annet Europa enn en krig der Ukraina blir et russisk lydrike. Det siste ville gi Russland bedre evne og større vilje til å forfølge nye og mer ekspansive utenrikspolitiske mål.
Det er et kontinuum av ulike utfall som avhenger av alle detaljer i en eventuell fredsavtale. Å styrke Ukrainas forhandlingssituasjon øker sannsynligheten for en avtale, og for at en eventuell avtale vil være bedre for norsk og europeisk sikkerhet.
Norsk støtte til Ukraina har lenge manglet en klar strategisk forankring. Vi har gitt, for all del, men så langt har vi samlet gitt mindre per innbygger enn for eksempel Danmark, Estland og Litauen. Størrelsen på hva vi har gitt, har handlet om budsjettpolitikk, posisjonering i forhold til andre land og andre forhold. Det har i for liten grad – det er min påstand – vært strategiske beslutninger basert på en erkjennelse av norske handlinger kan ha strategisk betydning.
Men det kan norske handlinger for en gangs skyld ha. Når krigen nå går inn i sitt femte år, ikke viser noen tegn til snarlig slutt, samtidig som forhandlingssporet er i gang, er det enda tydeligere enn før at en styrking av Ukrainas militære posisjon har strategisk betydning.
Norge gir allerede mye, og er allerede en viktig spiller.
Den støtten spiller en rolle. Norge kan bidra. Det øker sannsynligheten for en avtale, og det gir oss en plass rundt bordet, i et spørsmål som også handler tungt om vår egen sikkerhet.
Derfor bør vi gjøre mer.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
