For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Ukrainske landavståelser vil være et sjansespill
Bør Ukraina gi fra seg landområder som Russland til nå ikke har vært i stand til å erobre, og som i verste fall vil kunne tjene som et springbrett for ytterligere russisk aggresjon?
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Toppmøtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin i Alaska 15. august, og de påfølgende møtene i Washington 18. august, mellom Trump, Zelenskyj og andre europeiske ledere, har bidratt til en ny dynamikk i det internasjonale diplomatiet omkring Ukraina. Mange er blitt styrket i troen på at det vil kunne være mulig for Russland og Ukraina å forhandle frem en avtale som begge parter kan leve med, og som kan gi en varig slutt på den største og blodigste krigen vi har hatt i Europa siden andre verdenskrig.
Det angivelige «gjennombruddet» i Alaska, slik det i etterkant ble presentert av Trumps spesialutsending, Steve Witkoff, skal ha bestått i at Putin for første gang hadde stilt seg åpen for at det kunne utstedes «robuste» vestlige sikkerhetsgarantier til Ukraina som del av en fredsløsning. Putin skal videre ha forsikret sin amerikanske kollega om at han ikke hadde til hensikt å (re)invadere Ukraina, eller invadere andre europeiske land, etter en eventuell fredsslutning. Samtidig skal Putin ha gjentatt kravet om at Ukraina må avstå territorium til Russland som del av en fredsløsning.
I likhet med Jan Arild Snoen stusset jeg over en del av formuleringene i Minerva-redaktør Nils August Andresens nylige kommentarartikkel, «En seier for Trump – og Ukraina», der byttehandelen som ble skissert i Alaska, ble omtalt som «en enorm strategisk seier for Ukraina». Det gjenstår fortsatt å se om det blir noen slik avtale, og hvor fordelaktig den eventuelt vil være for Ukraina.
I etterkant av møtet i Alaska har russiske myndigheter, representert ved utenriksminister Sergej Lavrov og departementets pressetalskvinne, Maria Zakharova, tilbakevist påstandene om at Russland er rede til å godta «NATO-aktige» vestlige sikkerhetsgarantier til Ukraina som del av en fredsløsning. Putins pressetalsmann, Dmitrij Peskov, har gjentatt Russlands tidligere avvisning av muligheten for en europeisk styrkedeployering til Ukraina i etterkant av en eventuell våpenhvile eller fredsavtale. Russland fastholder også sitt tidligere krav om at Ukraina må demilitariseres og avstå betydelige deler av sitt territorium, også ut over områdene som Russland rent faktisk kontrollerer, i bytte mot fred.
«Å bli Danmark»
Andresens argument, og sammenligningen med Danmark, kan ved første øyekast synes tilforlatelig: Etter å ha gått på et smertefullt militært og diplomatisk nederlag i krigen mot Preussen og Østerrike i 1864, måtte Danmark avstå hertugdømmene Slesvig og Holstein, som på det aktuelle tidspunktet utgjorde en betydelig del (ca. 40 prosent) av landets samlede territorium. Men «rest-Danmark» beholdt sin selvstendighet og uavhengighet, og har i ettertid fremstått som en politisk og økonomisk suksesshistorie.
Det samme kan sies om Finland, som måtte avstå nærmere 12 prosent av sitt territorium til Sovjetunionen etter nederlaget i Vinterkrigen (1939–1940) og den påfølgende Fortsettelseskrigen (1941–1944). Finland klarte å legge krigene og landavståelsen bak seg, konsoliderte seg innenfor sine nye grenser og har siden utviklet seg til et vellykket og trygt land med svært høy levestandard.
Håpet er naturligvis at Ukraina skal klare det samme som Danmark og Finland har klart, dersom landet, med eller uten amerikansk hjelp, skulle klare å komme til enighet med Russland om en våpenhvile eller fredsløsning. Men, som Snoen, er jeg ikke nødvendigvis enig med Andresen i at «Ukraina både kan og må akseptere å bytte land mot sikkerhetsgarantier». For det første er det ikke opp til oss å fortelle ukrainerne hva de «kan» eller «må» akseptere av territorielle krav fra russisk side. For det andre, er det ikke nødvendigvis gitt at en fredsløsning som innebærer at Ukraina må avgi mer territorium på sikt vil gi landet mer sikkerhet. I verste fall vil en slik løsning kunne gi landet mindre sikkerhet enn hva det har i dag, og øke risikoen for at landet kommer under russisk kontroll.
Det er opp til ukrainerne å ta stilling til om de er villige til å gi etter for Russlands krav om en landavståelse. Sentrale momenter i diskusjonen vil trolig være betingelsene som dette i så fall skal skje under, hvilke og hvor store områder det er tale om, og hvorvidt ukrainerne tror at et slikt tiltak vil føre til en varig stans i kamphandlingene og gi landet mer sikkerhet på lengre sikt.
Det springende punktet vil være hvor «forsvarbart» rest-territoriet vil være, det være seg med eller uten vestlige sikkerhetsgarantier. Vi må huske på at ukrainerne har brukt mye tid og store ressurser på å etablere militære fortifikasjoner (observasjonsposter, skyttergraver, bunkersanlegg, grøfter, minefelt, stridsvognhindre osv.) langs den nåværende frontlinjen. Dette er et arbeid som startet allerede for 11 og et halvt år siden, da Russland okkuperte Krym og invaderte den østlige delen av Donbas-regionen. Skulle Ukraina bli tvunget til å avgi territorium vest for den nåværende frontlinjen, vil «rest-Ukraina» kunne være mer sårbart enn det er i dag, iallfall frem til landet får etablert tilsvarende infrastruktur på vestsiden av den nye frontlinjen.
Russlands mål med fullskalainvasjonen i 2022 var å ta kontroll over hele landet, og innsette et russisk-kontrollert marionettregime i Kyiv. Alt tyder på at dette målet fortsatt ligger fast, selv om tidsperspektivet åpenbart er et annet i dag enn hva det var i 2022. Det vi så i februar 2022, var at Russland brukte de ukrainske områdene som de allerede kontrollerte – Krym og de såkalte folkerepublikkene i Donetsk og Luhansk – som oppmarsjområde og utgangspunkt for en fullskalainvasjon. Vi kan ikke utelukke at det samme eller noe lignede kan skje igjen.
Robuste vestlige sikkerhetsgarantier, om og når de kommer på plass, kan selvsagt bidra til å redusere risikoen for et scenario av den type jeg har beskrevet over. Men som president Zelenskyj flere ganger har påpekt, må sikkerhetsgarantiene være konkrete, forpliktende og troverdige. Garantistene, som mest sannsynlig vil være en «koalisjon av villige», herunder europeiske stormakter, gjerne også USA, må være villige til å sende styrker for å forsvare Ukraina om Russland skulle prøve seg på et nytt fremstøt etter en våpenhvile eller fredsavtale har trådt i kraft. I motsatt fall gir det liten mening for Ukraina å avstå territorium til Russland som del av en fredsløsning.
Krigen handler (også) om territorium
Som forsker har jeg fulgt både krigen og de diplomatiske prosessene i mer enn 11 år. Jeg deler ikke uten videre Andresens konklusjon om at «krigen ikke handler om territorier». Jeg ser poenget om at krigen i siste instans handler om Ukrainas overlevelse som selvstendig og uavhengig stat. Men konflikten har åpenbart også territorielle aspekter, og det er ikke uviktig for ukrainerne hvordan et etterkrigs-Ukraina blir seende ut. Det er heller ikke uviktig for Ukrainas naboland, inkludert kyststatene i Svartehavsregionen.
La oss se nærmere på områdene som Russland gjør krav på: Rent konkret dreier det seg om Krym-halvøya, som har vært under russisk okkupasjon siden 2014, og de østlige og sørøstlige fylkene Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson, som ble erklært innlemmet i Den russiske føderasjon 30. september 2022, til tross for at ingen av dem på dette tidspunktet var under full russisk kontroll. Når det gjelder de to sistnevnte fylkene, Zaporizjzja og Kherson, er det litt uklart om Russland fortsatt krever hele, slik de tidligere har gjort, eller «bare» delene som ligger øst for den nåværende frontlinjen. Basert på erfaringene fra Trump og Witkoffs tidligere dialog med Putin, er det grunn til å gjøre forbehold om det kan være ting de har misforstått.
Områdene som Russland har okkupert i Ukraina siden 2014, utgjør i skrivende stund om lag 20 prosent av landets internasjonalt anerkjente landterritorium. Den 24. februar 2022, da Russlands fullskalainvasjon startet, kontrollerte Russland ca. 7 prosent av Ukraina. Fra det tidspunktet økte Russlands territorielle kontroll i nord, øst og sør. Toppunktet ble nådd allerede en måned etter krigsutbruddet, rundt 22. mars, da Russland kontrollerte ca. 27 prosent av landet. Deretter klarte ukrainerne å gjenvinne betydelige deler av sitt territorium, først i nord, der de russiske styrkene ble tvunget på retrett våren 2022, og siden i nordøst og sørøst. I september 2022 klarte ukrainerne å gjenerobre det meste av Kharkiv fylke, og de gjennomførte senere en vellykket offensiv i Kherson fylke, som kulminerte med gjenerobringen av byen Kherson i november 2022.
Siden november 2022 har en mer enn 1000 kilometer lange frontlinjen i Ukraina vært relativt statisk. Områdene som Russland har klart å erobre på de to årene og åtte månedene som er gått siden da, utgjør rundt 6000 kvadratkilometer, som tilsvarer mindre enn 1 prosent av Ukrainas territorium. Og Russland har måttet betale en svært høy pris for sine erobringer. Enorme mengder militært materiell er gått tapt, og hundretusenvis av solder er blitt drept eller såret. Russlands totale tapstall i denne krigen (drepte, sårede, savnede og tilfangetatte) anslås å ha passert en million. Anslagene for hvor mange soldater som er blitt ofret for hver erobrede kvadratkilometer varierer mellom 50 og 150.
Russland er fortsatt langt unna å oppnå territoriell kontroll over de fire fylkene de offisielt har erklært som annektert. Unntaket er Luhansk fylke lengst i nord, som er rundt 99 prosent kontrollert av russiske styrker. I de tre andre fylkene – Donetsk, Zaporizjzja og Kherson – kontrollerer Ukraina fortsatt mellom 24 og 30 prosent av territoriet. Selv om Russland i senere tid har hatt noe fremgang på slagmarken, er det lite som tyder på at de ukrainsk-kontrollerte delene av fylkene Donetsk, Zaporizjzja og Kherson står i umiddelbar fare for å bli okkupert av russiske styrker.
Hvis vi legger Russlands nåværende fremrykkingsrate til grunn, vil det ta landet minst to til tre år å erobre resten av Donetsk fylke. Og hvis vi tar utgangspunkt i de russiske styrkenes tidligere tapstall i regionen, er det grunn til å tro at vil det koste dem flere hundre tusen soldater å nå frem til fylkets vestgrense, som på det meste ligger om lag 82 kilometer vest for den nåværende frontlinjen. Når det gjelder de to fylkene i sør – Zaporizjzja og Kherson – følger dagens frontlinje i store trekk elva Dnipro ned til Svartehavet. Det å eventuelt krysse Dnipro for å erobre områdene vest for elva, har så langt vist seg å være en formidabel utfordring for de russiske styrkene. Elva utgjør en naturlig forsvarslinje for ukrainerne og naturlig barriere mot videre russisk fremrykking.
Hva taler imot en (større) ukrainsk landavståelse?
Mange vil mene at territorielle konsesjoner til Russland vil kunne være en akseptabel pris å betale for en våpenhvile, dersom et slik skritt samtidig kan utløse «robuste» og «NATO-aktige» sikkerhetsgarantier som kan hindre fremtidig russisk aggresjon. Samtidig er det grunn til å være oppmerksom på risikoen et slikt skritt vil kunne innebære. Ukrainernes skepsis er forståelig. De har i tre og et halvt å slåss mot en tallmessig overlegen invasjonsstyrke, og de har betalt en høy pris for områdene de har frigjort, så vel som områdene de har klart å forsvare. Det gjorde de også i perioden 2014–2022, da krigen var geografisk avgrenset til Donbas-regionen.
Mot alle odds har ukrainerne, med vestlig støtte, klart å forsvare landets selvstendighet, uavhengighet og politiske handlefrihet. De har klart å beholde kontrollen over 80 prosent av sitt territorium. I denne situasjonen sier det seg selv at det vil være smertefullt for dem å oppgi områder som deres landsmenn i en årrekke har kjempet og dødd for å forsvare. Samtidig synes de fleste ukrainere å ha innsett at landet i overskuelig fremtid ikke vil være i stand til å gjenerobre alle områdene som Russland har tatt kontroll over siden 2014. Ifølge Kyiv International Institute of Sociology (KIIS), er en økende andel av landets befolkning – over 40 prosent – åpen for at det kan gis begrensede og de facto territorielle innrømmelser til Russland som del av en fredsløsning.
Når det gjelder spørsmålet om større territorielle avståelser, for eksempel av den type som ble diskutert mellom Trump og Putin i Alaska, og de jure anerkjennelse av den ene eller andre del av Ukraina (for eksempel Krym) som russisk territorium, er motstanden fortsatt stor, både innen Ukrainas politiske elite og i befolkningen som helhet.
Motargumentene kan kort fortalt oppsummeres som følger:
1. Det folkerettslige argumentet: Russlands erobringer er ulovlige
I henhold til Folkeretten har ikke Russland noe legitimt krav på noen del av Ukrainas territorium. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble Ukraina en selvstendig og uavhengig stat innenfor grensene til den tidligere ukrainske sovjetrepublikken. Siden den gang har Russland flere ganger forpliktet seg til å respektere Ukrainas suverenitet og territorielle integritet innenfor nevnte grenser, eksempelvis i forbindelse med det såkalte Budapest-memorandumet i 1994, den russisk-ukrainske vennskaps- og samarbeidsavtalen av 1997 og en russisk-ukrainsk grenseavtale som ble undertegnet av presidentene Vladimir Putin og Leonid Kutsjma i 2003.
Alle disse avtalene er siden blitt brutt av Russland, først i forbindelse med landets okkupasjon og anneksjon av Krymhalvøya i februar–mars 2014, og siden i forbindelse med krigen i Donbas i 2014–2022 og fullskalainvasjonen i februar 2022. Russlands har også brutt FN-paktens artikkel 2(4), som forbyr bruk, og trusler om bruk, av militær makt mot et annet land.
Enhver ukrainsk avståelse av territorium til Russland, fremtvunget gjennom folkerettsstridig militær maktbruk, herunder vedvarende terrorbombing av uskyldige sivile, vil uvegerlig bli oppfattet som en belønning til aggressoren og et knefall for prinsippet om at «makta rår». Det vil også være et svært uheldig signal å sende til andre stater som måtte ønske å underlegge seg hele eller deler av et annet lands territorium. På sikt vil dette kunne bidra til å undergrave den internasjonale rettsordenen og internasjonal fred og stabilitet.
2. Det humanitære argumentet: Hva med menneskene som bor der?
Et poeng som godt kunne vært viet større oppmerksomhet i diskusjonen om ukrainske landavståelser, er at det faktisk bor mennesker, til dels i et betydelig antall, i de russisk-okkuperte delene av Ukraina og i områdene som Russland nå gjør krav på. Deres livssituasjon vil bli sterkt påvirket av krigens utfall og eventuelle «landbytter» som partene måtte bli enige om.
Det bor i dag anslagsvis 3 millioner mennesker i de okkuperte delene av Ukraina. Mange av dem lever under svært vanskelige kår. Menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte områdene er under enhver kritikk. Det minste tilløp til kritikk av, eller motstand mot, okkupasjonsmakten, blir slått knallhard ned på. Det har vært rapporter om drap, tortur og vilkårlig maktutøvelse mot sivile. Millioner av ukrainere har allerede flyktet fra de okkuperte områdene, det være seg til utlandet eller til andre deler av Ukraina, inkludert den vestlige delen av Donbas, og et betydelig antall ukrainere i alle aldre er blitt deportert mot sin vilje til Russland. Særlig problematisk er Russlands bortføring av nærmere 20 000 barn, som åpenbart er en alvorlig krigsforbrytelse.
La oss si at Ukraina skulle gå med på Russlands krav og gi fra seg resten av Donetsk fylke som del av en fremforhandlet fredsløsning. I den vestlige, ukrainsk-kontrollerte delen av fylket, som inkluderer mellomstore byer som Slovjansk og Kramatorsk, bor det ifølge The Economist fortsatt mer enn 250 000 sivile, inkludert 18 000 barn. Dersom disse skulle havne på russisk-kontrollert område etter en ny grensedragning, vil de stå i fare for å lide samme skjebne som sine landsmenn i områdene lenger øst. Mange vil frykte for sine liv eller at barn kan bli bortført, slik de er blitt i den østlige delen av fylket. De færreste vil ønske å leve under et brutalt russisk okkupasjonsregime.
Alternativet vil i mange tilfeller være å flykte videre vestover, enten på eget initiativ eller som del av en organisert masseevakuering. Og i de regjeringskontrollerte delene av Ukraina finnes det allerede 3,7 millioner internt fordrevne, ifølge FNs migrasjonsorganisasjon (IOM).
3. Det militærstrategiske argumentet: Ukraina kan bli mer sårbart
Ukrainerne er også, av forståelige grunner, bekymret for de militærstrategiske konsekvensene av en eventuell fremforhandlet landavståelse av den type som Putin ser for seg. Amerikanske Institute for the Study of War (ISW), som er en god kilde til kunnskap om Ukraina-krigens gang, har nylig publisert et svært lesverdig notat om Ukrainas «festningsbelte» («Ukraine’s fortress belt») i den nordvestlige delen av Donetsk fylke.
Konklusjonen deres er at det ville vært et stort militært nederlag for Ukraina å måtte gi fra seg kontrollen over nevnte område, som har spilt en nøkkelrolle i landets mer enn 11-årige forsvarskamp. Den militære infrastrukturen som Ukraina gjennom flere år har etablert på vestsiden av den nåværende frontlinjen i Donetsk fylke, er svært omfattende. Til tross for stor ressursbruk over lang tid har Russland til nå ikke klart å bryte gjennom de ukrainske forsvarslinjene. Lite tyder på at de vil være i stand til å klare det i tiden som kommer, med mindre de mot formodning skulle klare å komme rundt på flankene.
Skulle Ukraina velge, eller bli tvunget til, å gi fra seg kontrollen over dette strategisk viktige området, vil Russland ha oppnådd en mer fordelaktig posisjon på slagmarken, potensielt også et bedre utgangspunkt for senere fremstøt inn i fylkene Kharkiv og Dnipropetrovsk, som ligger vest for Donetsk. Her er terrenget åpnere, flatere og mindre urbant, og det er færre nord-sør-gående elver. Skulle russerne få kontroll over dette området, vil de, som pensjonert generalløytnant Arne Bård Dalhaug nylig har påpekt, også kunne få kontroll over motorveien videre mot storbyen Dnipro. De vil også befinne seg mindre enn 200 kilometer fra Kharkiv, som er Ukrainas nest største by.
Sagt på en annen måte: En eventuell ny ukrainsk forsvarslinje langs østgrensen av fylkene Kharkiv og Dnipropetriovsk vil være vanskeligere for ukrainerne å holde enn den nåværende, med mindre det blir gjort svært store investeringer i infrastruktur av den typen som allerede finnes der forsvarslinjen går i dag. Eller som ISW formulerer det: «A potential ceasefire along the Donetsk Oblast border would […] require large-scale investment in infrastructure compatible with a large-scale, long-term ceasefire monitoring mission.»
President Zelenskyj har flere ganger påpekt, senest på møtet i Washington, at «dagens frontlinje bør være utgangspunktet for forhandlingene om fred». Dette ståstedet gir mening, gitt tingenes tilstand. Det at Ukraina i dag ikke er i stand til å gjenvinne kontrollen over hele sitt territorium gjennom militær maktbruk, betyr ikke at landet frivillig bør gi fra seg større områder enn de må. Hvorfor skulle ukrainerne frivillig og uten kamp gi fra seg store og strategisk viktige landområder som Russland til nå ikke har vært i stand til å erobre, og som i verste fall vil kunne tjene som et springbrett for ytterligere russisk aggresjon?
