Folkeslag kommer og går

Majoriteter kan bli minoriteter. Og minoriteter kan forsvinne. Det høres dramatisk ut, men behøver ikke være det.

Gitt de mange krisetegn i dagens Europa kan de demografiske endringene bidra til å spre både frykt og optimisme. Frykt fordi mange mer eller mindre fremmede kommer til den gamle verden Europa, håp fordi de faktisk kommer til nettopp den gamle verden Europa. Det er hit – ikke minst Norge – «de» vil, hvem nå de måtte være. På store deler av det europeiske kontinentet synker folketallet. Sentrale europeiske land – både kulturelt og økonomisk – som Tyskland og Italia har et befolkningsproblem.[1] Kan ikke innvandring løse problemet? Kanskje. Men befolkning og samfunn handler ikke bare om å fylle opp med folk, som om individer er en slags gjenstand. Like mye som demografi og økonomi handler det om sosialpsykologi: En kulturell integrasjon som fungerte både autoritært og effektivt for bare tiår tilbake, fungerer i adskillig mindre grad idag.

Det har siden 1970-tallet foregått en kulturell fristilling: mot den tradisjonelle familien, endring av kjønnsroller, nedbryting av tradisjonelle autoriteter på de fleste områder. Den amerikanske sosiologen Talcott Parsons – for øvrig en av de ytterst få samfunnsforskere som spådde Sovjetunionens nødvendige sammenbrudd – fremholdt i sine systemkrav at integrasjon og kulturell overbygging er nødvendig for at et samfunn skal fungere. Parsons sosiologi minner oss om at et samfunn har noen funksjonskrav som må oppfylles. Det hjelper lite med liberal – eller liberalistisk – raljering om at «samfunnet ikke finnes», når det rakner rundt deg. Langt på vei er et individ seg selv i samspill med omgivelsene. Og omgivelsene, i det store, er gjerne det vi kaller samfunnet.