De konservative nestorene som vil endre protestantismen

Det er noe som skjer blant konservative protestanter i Norge; man kan nesten ane et paradigmeskifte, nettopp der hvor paradigmer ikke skulle skifte, og dogmer ikke endres.

Fra et overordnet perspektiv er det snakk om en slags vridning mot mer liberale svar, i hvert fall i visse betente etiske spørsmål. Og ett spørsmål skiller seg ut som spesielt aktuelt: samlivsspørsmålet og særlig det likekjønnede samlivsspørsmålet. Dette spørsmålet – og ikke minst de nye svarene – gir en inngang til å snakke både om dypere og større endringer blant konservative protestanter og om hva teologisk endring er og betyr, og hva som egentlig er forholdet mellom kirken og dens Bibel på den ene siden og samfunnet og tiden på den andre.

Det pussige er at det er et knippe konservative nestorer som leder endringen. Derfor har Minerva snakket med to av de viktigste nestorene, professorene Terje Hegertun og Harald Hegstad, for på denne måten å gi paradigmeskiftet et ansikt i form av et idémessig portrett.

At det er den eldre garde som har ført bøker med nye tanker i pennen, betyr ikke at det også er mange unge medlemmer av konservative protestantiske forsamlinger som ønsker endringen velkommen, og kanskje har krevet nye svar av sine foreldre. Like mange vet kanskje ikke helt hva de skal mene om spørsmålet. For selv i de protestantiske forsamlinger som er nominelt konservative i samlivsspørsmålet, eller i menigheter der prestene og pastorene har klare konservative posisjoner, tales det sjelden om disse lærepunktene i menigheten. Det skyldes i vesentlig grad at Kirkens lære og bibelårets tekster for det meste handler om helt andre ting; men til dels også at dette er vanskelige spørsmål å snakke om, til dels frykten for en eventuelt ubehagelig mediedekning, til dels at man ikke vil støte bort søkende ved å snakke «offentlig» om kontroversielle ting.

Mange som blir en del av menigheten, er allerede liberale i spørsmålet. Og når menighetene heller ikke forkynner konservative standpunkter, oppstår heller ingen indre spenning hos disse medlemmene. Kanskje gir også fraværet av teologisk samtale om temaet gode forhold for brå teologisk endring: Når menighetene ikke lenger bare består av folk som deler samme oppfatning, og det er tvetydig hva menigheten egentlig står for, er det vanskelig for medlemmene å holde seg til en konservativ posisjon i en samtid som i større og større grad forkynner at denne konservative posisjonen ikke bare er teologisk gal, men også umoralsk.

Samlivsspørsmålet skaper en kompleks krise for konservative kristne, med flere ulike aspekter vevet inn i hverandre. For det første er det en erfaringskrise, og den er sentral i tenkningen til både Hegertun og Hegstad: Møtet med homofiles erfaringer endrer også konservative teologers forståelse av svarene de tidligere har gitt. For det andre er det en kommunikasjonskrise: Teologer – og dette påpeker Hegertun – opplever at det blir vanskelig å nå ut med det noen mener er de mest sentrale kristne budskapene, også innenfor samlivsspørsmål, fordi alt overskygges av spørsmålet om samlivsform. Hvordan snakker man da om forpliktelse, trofasthet, kjærlighet og oppofrelse når ingen vil høre på en, fordi man er imot likekjønnet samliv?

Til sist representerer spørsmålet også en slags identitetskrise blant konservative protestanter: I tidligere generasjoner er konservativ protestantisme blitt ansett som selve den moralske høyborgen, dens ledere og medlemmer har ikke bare sett seg selv, men er også blitt sett av samfunnet, som moralens voktere. Nå er det hele snudd på hodet. Fra perspektivet til det sekulære samfunnet er det noe umiddelbart suspekt ved mennesker som er konservative protestanter. Det forsterker trolig en følelse av at svarene må endres.

Under den interne stillheten i spørsmålet, de ytre skeptiske blikkene og erfaringenes tyngde er det også en ny sosiologisk virkelighet som legger til rette for paradigmeskiftet. I Soul Searching: The Religious and Spiritual Lives of American Teenagers utvikler sosiologene Christian Smith og Melissa Lundquist Denton begrepet «moralterapeutisk deisme». Begrepet springer ut av amerikanske forhold, men jeg tror det treffer godt for trender i hele Vesten.

Moralterapeutisk deisme er en syntese av den faktiske, levde tro blant kristne i Vesten, og Smith og Denton sammenfatter den i fem punkter, hvorav (2), (3) og spesielt første del av (4) er særlig relevante her:

(1) Det finnes en Gud som skapte og ordner verden og våker over menneskelivet på jorden. 

(2) Gud vil at mennesker skal være gode, vennlige og rettferdige mot hverandre, slik Bibelen og de fleste verdensreligioner lærer.

(3) Det sentrale målet med livet er å være lykkelig og å ha det bra med seg selv.

(4) Gud trenger ikke å være spesielt involvert i ens liv bortsett fra når Gud er nødvendig for å løse livsproblemer.

(5) Gode mennesker kommer til himmelen når de dør.

Disse punktene sier ikke nødvendigvis alt som er å si om kristnes teologiske syn, særlig dersom man ble bedt om systematisk å formulere dem. I stedet forsøker religionssosiologene Smith og Denton å beskrive hvordan kristne lever sitt liv: De lever som om det var omtrent noe slikt de mente. Men hvordan man lever, og på et eller annet nivå tenker, kan i sin tur ha noe å si for hva man tror i møtet med nye erfaringer. Og en erfaring i samtiden er at den moralske muligheten for å tre inn i et likekjønnet samliv er nødvendig for å være lykkelig og ha det bra med seg selv – en erfaring som blant annet er kommet til uttrykk i det nye lovforslaget om forbud mot konverteringsterapi. Og dersom man da legger til at Guds natur er å gjøre det mulig for mennesker å være lykkelige og ha det bra med seg selv, samtidig som Gud ikke legger seg opp i nøyaktig hvordan vi finner den lykken, så virker det opplagt at den konservative forståelsen av ekteskapet må endres.

Det indre undervisningsvakuumet, de ytre skeptiske blikkene, de vonde erfaringene og de sosiologiske betingelsene gjør at mange medlemmer i konservative protestantiske menigheter ikke bare setter spørsmålstegn ved etablerte svar, men at nye svar i – i hjertene – allerede er gitt, mer eller mindre bevisst. Og, vil noen kanskje påpeke, er det ikke lovens krav som står skrevet i hjertet deres, slik Paulus skriver i Romerbrevet?

Muligheten til å gi hjertets svar til vanskelige spørsmål er da også en protestantisk fødselsrett: Selve forutsetningen for protestantismen er at man ikke erkjenner noen tradisjon som ufeilbarlig: «Jeg anerkjenner ingen satte regler for fortolkning av Guds ord», var Luthers klare tale til pave Leo X. Det var denne selvstendige skriftfortolkningen som gjorde det mulig å bryte med den katolske kirke. Slik kan Luther alltid brukes mot Luther selv, eller mot en hvilken som helst annen protestantisk leder. Eller med ordene til Hegstad:

– Selv om noe er opplest og vedtatt og uttrykk for «klassisk teologi», er det slik at kirken kan ta feil og har tatt feil også på disse områdene.

Dette er altså noen av de viktigste tendensene som jeg kan observere: et indre fravær av teologisk samtale, de skeptiske blikkene utenfra, møte med homofiles vonde erfaringer og en sosiologisk moralterapeutisk deisme. Disse tendensene er en skisse til en analyse. Likevel er de ikke identiske med den konkrete motivasjonen og de teologiske resonnementene til endringsaktørene innenfor den konservative protestantismen, selv om de er med og utgjør deres betingelser. Og derfor skal jeg snakke med Hegertun og Hegstad og høre deres versjon av en viktig endring som er i ferd med å skje i norsk kristendom.

Les intervjuene med Hegertun og Hegstad:

Pluss

Terje Hegertun og den pentekostale sprengkraft

– Vi befinner oss i en annen samfunnskultur enn da Bibelen ble skrevet, med en ny type praktisering av likekjønnet samliv. Og det påvirker hvordan vi skal besvare dette spørsmålet i vår kontekst.

Pluss

Harald Hegstad og det etiske imperativet

– Selv om noe er opplest og vedtatt og uttrykk for «klassisk teologi», er det slik at kirken kan ta feil og har tatt feil også på disse områdene. Og det kan også være tilfelle i dette spørsmålet.