Barn ble voldtatt. De satt til å beskytte dem så en annen vei. Nå kommer oppgjøret

Britiske medier har de siste dagene vært dominert av det som har fått navnet Grooming-gjengskandalen. Skandalen handler om hvordan titusenvis av unge jenter, ofte fra arbeiderklassen og i offentlig omsorg, ble voldtatt og utnyttet av grupper av menn – ofte med pakistansk bakgrunn.

Overgrepene fant sted i over femti byer – inkludert Rotherham, Rochdale, Telford, Oxford, Huddersfield, Oldham og Newcastle – og har pågått siden 90-tallet. 

Grooming-skandalen har vært allment kjent i mer enn to tiår.

Casey-rapporten 

Det som nå har brakt den tilbake på alle forsider er en rapport, bestilt av Labour-regjeringen for seks måneder siden, som er en systematisk gjennomgang av det tilgjengelige bevismateriale om grooming-gjengene og deres ofre. 

Arbeidet med rapporten er blitt ledet av baronessen Louise Casey – en erfaren offentlig tjenestekvinne med uklanderlig vandel og tverrpolitisk tillit, og en av Storbritannias mest betrodde granskere i saker der staten har sviktet. Rapporten er en knusende anklage mot det institusjonelle sviket som gjorde seksuelt misbruk av britiske arbeiderklasse jenter i industriell skala mulig – gjennom flere tiår.

Men før vi går videre, la oss være veldig tydelige på hva vi snakker om. I rapporten skriver Casey: «Begrepet 'gruppebasert seksuell utnyttelse av barn' er egentlig en skjønnmalt versjon av hva det egentlig er. Jeg vil si det som det er: vi snakker om grove seksuelle overgrep begått mot barn av mange menn ved mange anledninger; vold og gruppevoldtekter. Jenter som må ta abort, smittes av seksuelt overførbare sykdommer og får barna sine tatt fra seg ved fødselen.» 

Hun fortsetter: «Både formelle og uformelle grupper av menn utnytter jenter, tvinger, manipulerer og bedrar dem for å oppnå seksuell tilfredsstillelse og makt. Ofrene har ofte en rekke egenskaper som gjør dem sårbare i tillegg til deres unge alder; de kan være i omsorg, ha en fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse, eller ha vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep tidligere. Overgriperne ser dem som ideelle ofre, klare til å bli lurt til å tro at de er elsket og fortjener oppmerksomheten – før de snur det hele mot dem.» 

Det som gjør Casey-rapporten så viktig er at den for første gang slår fast med offisiell autoritet det mange har visst og påstått lenge, men som institusjoner, sentrale medier, mange akademikere og progressive politikere likevel har forsøkt å benektet eller unngått å erkjenne: At gjerningsmennene i overveldende omfang tilhørte pakistanske muslimske miljøer. 

Rapporten dokumenterer hvordan overgripernes etnisitet systematisk ble holdt tilbake fra etterforskninger og rapporter. I et Sky News-intervju forteller Casey om en sak i Rotherham der ordet «pakistansk» bokstavelig talt var blitt strøket ut med korrekturlakk fra en barnevernsak. 

Dette skjedde fordi de som hadde ansvar fryktet å bli stemplet som rasister, og at sannheten skulle føre til etniske konflikter i gatene og i lokalsamfunn. Denne frykten lammet politi, sosialtjenester og lokale politikere. Overgripere gikk fri, barn ble sviktet av dem som skulle beskytte dem.

«Blindhet, uvitenhet, fordommer, forsvarsmekanismer og til og med gode, men malplasserte intensjoner», skriver Casey, «bidro alle til at samfunnet kollektivt sviktet i å avskrekke og straffeforfølge overgripere og beskytte barn mot overgrep». 

Mens overgriperne ble beskyttet, ble ofrene fratatt sin status som barn. Jentene – ofte i barnevernets omsorg – ble behandlet som uansvarlige «tarts» (tøser) som var plagsomme og ute av kontroll, og som derfor var medskyldige i det som skjedde med dem. Casey skriver: 

«I tillegg til å lukke øynene for overgripernes etnisitet, har vi også en ambivalent holdning til unge jenter både i samfunnet og i kulturen i mange organisasjoner. Vi dømmer dem altfor ofte som voksne (såkalt 'adultifisering'), spesielt de som er under omsorg av lokale myndigheter, og som altfor ofte blir presset til å 'bli voksne' før tiden. Likevel kan de ikke samtykke til overgrep mot seg selv – de er fortsatt barn.» 

Denne kombinasjonen av klasseforakt, «adultifisering» og redsel for å komme på kant med progressive multikulturelle ortodoksier førte til at den omsorgen og beskyttelsen disse barna hadde rett til, ble satt til side. Varsler ble ignorert, ofrene ble mistenkeliggjort, sannheten om gjengene ble fortrengt – og overgrepene fikk fortsette. 

Nasjonal systemsvikt 

Den nylig avdøde journalisten Andrew Norfolk – en av dem som har gjort mest for å skape oppmerksomhet om overgrepene – har beskrevet hva som skjedde da politiet i Rotherham fant en tretten år gammel jente, beruset og nesten naken i en leilighet, sammen med syv voksne pakistanske menn. Mennene ble ikke avhørt om hvorfor de var der og hva de holdt på med, politiet arresterte jenta for fyll og ordensforstyrrelse. Rapporter og vitnesbyrd om grooming-sakene er fulle av lignende historier. 

Det Casey-rapporten eksponerer er en nasjonal systemsvikt – et mønster av unnfallenhet, fornektelse og ideologisk selvbedrag hos politi, lokale myndigheter, i sentrale institusjoner og i det politiske lederskapet. Rapporten gjør det umulig å opprettholde to av de mest bekvemme illusjonene: at overgrepene var uten mønster, og at gjerningsmennenes etniske bakgrunn var uten betydning. 

Grooming-gjenger opererer fremdeles aktivt i britisk byer. I 2023 alene ble det rapportert om nesten 700 gruppebaserte overgrep. Men selv disse tallene er bare toppen av isfjellet. Casey-rapporten beskriver datagrunnlaget som «fragmentert og ufullstendig», og peker på hvordan det etter tre tiår med skandaler fremdeles ikke finnes noen samlet nasjonal oversikt – hverken over hvem som rammes, hvem som begår overgrepene, eller hvorfor systemet igjen og igjen svikter. 

Starmer-regjeringen har på sin side i månedsvis hardnakket avvist kravet om en nasjonal gransking av groomingskandalen, til tross for voksende press fra politikere, ofre, kritikere og opinionen. I januar anklaget en sint Starmer dem som ønsket en nasjonal undersøkelse for å «kaste seg på en høyreradikal bølge». I en radiodiskusjon i mai ble Lucy Powell, leder av Underhuset, spurt av kommentator Tim Montgomerie om hun hadde sett en fersk dokumentar på Channel 4 om fem jenter som hadde blitt seksuelt misbrukt av grooming-gjenger. Hun svarte foraktfullt: «Oh, we want to blow that little trumpet now, do we? Yeah, OK, let’s get that dog whistle out.» Hun beklaget senere uttalelsen. 

Denne typen fornektelser og retoriske avledningsmanøvere er det ikke lenger mulig å komme unna med, og Casey-rapporten har tvunget Starmer til å gjøre en ydmykende helomvending. For en uke siden kunngjorde Starmer at han nå anbefaler en omfattende nasjonal granskning. Han sa han hadde «lest hvert eneste ord» av Casey-rapporten og ville «akseptere hennes anbefaling.» 

Den nasjonal granskingen vil nå få mulighet til å løfte grooming-skandalen ut av lokale rapporter og gi et samlet bilde av systemsvikten. De som skal gjennomføre den får lovfestede fullmakter. Granskerne kan tvinge vitner til å snakke, og de kan pålegge lokale myndigheter å dele informasjon hvis de motsetter seg det. 

Så langt har avsløringer og undersøkelser vært begrenset til enkeltbyer som Rotherham, Rochdale og Telford. Den nye granskningen kan vise at dette ikke var lokale unntak, men uttrykk for et institusjonelt svik på nasjonalt nivå, drevet av ideologisk frykt og politisk opportunisme. 

Den kan dokumentere hvordan sentrale myndigheter, som Home Office (tilsvarende Justisdepartementet i Norge) og påtalemyndighetene, har sviktet i å samordne etterforskning, dele informasjon og følge opp mønstre som lenge har vært åpenbare for alle som har villet se dem.

Den kan identifisere og navngi personer i politiet, forvaltningen og lokalpolitikken som aktivt saboterte etterforskning av voldtekter mot barn på grunn av politisk feighet eller frykt for rasisme-anklager. 

Ved å samle og systematisere tidligere kjente enkeltsaker, henlagte etterforskninger og ignorerte varsler, kan granskningen avdekke omfanget av rettsvesenets todelte rettspraksis – hvordan grov kriminalitet ble behandlet forskjellig avhengig av gjerningsmannens etnisitet – og dermed har undergravet prinsippet om likhet for loven. 

Kort sagt: Granskningen blir det første helhetlige forsøket på å føre regnskap med hvordan institusjonene – og menneskene som ledet dem – tillot at seksuell vold i industriell skala mot tusenvis av barn fikk pågå i flere tiår, mens de så en annen vei. 

Og viktigst: For ofrene kan det bety en oppreising. En offentlig erkjennelse av at overgrepene de ble utsatt for ikke bare var forbrytelser begått av enkeltpersoner, men var resultat av et system som satte ideologisk lojalitet og omsorg for eget omdømme over ansvaret de hadde for å beskytte noen av samfunnets mest sårbare og forsvarsløse. 

Ideologi på avveie 

Som Casey skriver: «Én ting er helt klart: vi som samfunn står i gjeld til disse kvinnene. De burde aldri ha fått lov til å gjennomgå de forferdelige overgrepene og volden de ble utsatt for som barn. Dette gjelder spesielt de som var i ‘omsorgen’ til lokale myndigheter, hvor plikten til å beskytte dem ble overlatt til fagpersoner på vegne av staten. Som et resultat av denne granskningen vil jeg insistere på at sakene til disse kvinnene blir undersøkt, og ikke av dem som er en del av problemet. Jeg kan bare be om unnskyldning på vegne av oss alle.» 

Det granskningen ikke kan gjøre, er å straffe de som sviktet. Men ved å etablere et ugjendrivelig faktagrunnlag, som tydelig identifiserer hvem som visste, men ikke handlet, kan den skape et press som gjør det politisk umulig for påtalemyndighetene ikke å reise straffesaker. 

På et dypere nivå er historien om de britiske grooming-gjengene en tragisk fortelling om ideologi på avveie. Skandalen avslører baksiden av progressive slagord og lovsanger om mangfold og inkludering. Grooming-skandalen viser hvordan en ideologisk besettelse med gruppeidentitet og antirasistisk følsomhet kan føre direkte til institusjonelt svikt og ufattelig menneskelig lidelse. 

Sannheten er brutal: Sentrale myndighetspersoner i politiet, sosialtjenestene og politikken, med ansvar for sårbare mennesker, valgte aktivt å skjule relevante fakta om overgripernes bakgrunn fordi de fryktet anklager om rasisme mer enn konsekvensene av at barn ble voldtatt. 

Denne frykten er ikke et marginalt fenomen. Den er en direkte konsekvens av en kultur der det høyeste moralske imperativet alltid er å beskytte «utsatte grupper» fra krenkelser og fordommer – selv om det betyr at reelle ofre står uten beskyttelse eller rettferdighet. Det er et pervertert uttrykk for en identitetspolitisk kultur der det er viktigere å vise «antirasistisk dyd» enn å beskytte sårbare individer eller anvende loven likt for alle.

Når ideologi blir viktigere enn sannhet er det alltid de svakeste som taper. I dette tilfellet var det britiske arbeiderklassejenter som måtte betale prisen for å bevare forestillingen om et harmonisk, inkluderende antirasistisk samfunn. Men når politikere og medier nekter å anerkjenne ubehagelige fakta oppstår det vakuum der ekstreme høyreorienterte krefter lett kan posere som de eneste som «tør å si sannheten». Resultatet er en polarisert debatt der nyanserte posisjoner blir umulige å innta. 

Det mest alvorlige er likevel at dette river i stykker tillit på et grunnleggende nivå. Når mennesker ser at staten ikke beskytter barn mot overgrep, men er mer opptatt av å bevare en ideologisk fortelling, forsvinner troen på at institusjonene tjener dem. Institusjonene fremstår ikke lenger som nøytrale voktere av lov og rett, men som deltakere i et politisk og moralsk bedrag. 

Kommentatorer på den britiske venstresiden sliter fremdeles med å forstå alvoret i denne saken, og har etter offentliggjøringen av Casey-rapporten fortsatt med å være mest opptatt av å stemple meningsmotstandere som tvilsomme «kulturkrigere» og av hvilken side av politikken saken tjener. Dette er umodent, nesten nihilistisk.

Seksuelt misbruk av barn er ikke et spørsmål om høyre eller venstre i politikken, det er et moralsk spørsmål om rett og galt. Mange mennesker med ansvar, på begge sider i politikken, har i grooming-skandalen i over 30 år valgt galt. 

Vi kan håpe at kommisjonen som nå skal i gang med sitt arbeid kan være et første skritt i retning av å avdekke sannheten og gjenopprette tillit. Og at ofrene til slutt får den oppreisningen de fortjener.