Fruktesløs heroindebatt i Minerva

I sitt siste innlegg om vår rapport om heroinassistert behandling (HAB) skriver Andreas Wahl Blomkvist og Nils August Andresen at vi «leker» beslutningstagere, noe vi skjuler under «prioriteringsmessige vurderinger». Det har ikke mye hensikt å fortsette en debatt på dette nivået.

La oss kort minne om det vi faktisk har skrevet og ment: Utgangspunktet er at forskningen om HAB nå er såpass omfattende at et norsk kontrollert forsøk neppe vil gi ny kunnskap som vil kunne endre forutsetninger eller beslutningsgrunnlag. Vi tilråder at man i stedet bruker kunnskapen som er etablert om HAB til å vurdere hvilke problemer HAB skal kunne løse i Norge og hvordan behandlingen eventuelt skal implementeres, dersom den prioriteres. Vi ser det som en selvfølge at en eventuell beslutning om å innføre HAB omfatter prioriteringer og kostnadsberegninger innenfor tilgjengelige rammer slik det vanligvis gjøres i helsevesenet.

Vi har satt oss inn i det som er tilgjengelig og finner resultatene vesentlig mindre overbevisende enn de gjør.

Tre forhold ser ut til å opprøre denne duoen. Det ene er at vi mener forskningen viser mer begrensete gevinster av HAB enn duoen selv gjør. Det andre er at vi finner målgruppen for behandlingen uklart beskrevet, og med det at formålet med tiltaket dermed er uklart. «De som ikke har hatt nytte av LAR» er en sekkebetegnelse for mange ulike forhold. Ingen har til nå beskrevet noen helt konkrete indikasjoner for HAB. Det tredje er at vi, med vår bakgrunn fra forskning og klinisk praksis i rusfeltet, tilrår vurdering av hvordan midler best kan brukes og hvilke formål som bør prioriteres. Dette siste er visst forkastelig. Vi er «forskere» skriver Blomkvist og Andresen, og bør derfor begrense oss til medisinske spørsmål. Vi skal i alle fall ikke mene noe om samfunnsøkonomiske vurderinger eller den politiske sannsynligheten av økonomiske bevilgninger. Duoen har etter vårt syn en spesiell oppfatning av forskeres rettigheter og plikter. Selv stiller de åpenbart i en annen klasse og kan med største selvfølgelighet uttale seg skråsikkert om medisinske spørsmål, resultatet av medisinsk forskning og om de økonomiske realitetene behandlingssektoren lever under.

En klargjøring: Vi har kritisert at Blomkvist og Andresen brukte en teoretisk ny kostbar diabetesmedisin som analogi for HAB – og begrunnet dette. Duoen svarer med å hevde at vi ikke skjønner analogier – uten å begrunne det. Poenget vårt var og er at den valgte analogien og sammenligningen med HAB er dårlig. Duoen trekker så frem tre sjeldne, invalidiserende og livstruende tilstander som bare kan behandles med svært kostbare spesifikke medikamenter. Eksemplet skal begrunne at man bør se bort fra kostnadene med HAB. Igjen er argumentasjonen tvilsom. Sjeldne tilstander vil måtte vurderes annerledes enn relativt utbredte tilstander som kan behandles på flere måter. Opioidavhengighet er en kompleks tilstand som må møtes med bredt sammensatte og langvarige intervensjoner, hvor medikamentene som gis bare er en del av behandlingstilnærmingen (og kostnaden). Vårt hovedpoeng er at vi ikke ser hvordan HAB kan bidra til vesentlig forbedring for tilstrekkelig mange, i de kliniske utfordringene det daglig jobbes med i alle landets helseforetak.