«Remigrasjon» er et giftig feilspor i innvandringsdebatten

Danmark har lenge ligget foran oss i innvandringsdebatten. Danskene har ført en restriktiv innvandringspolitikk som har gått fra å være notorisk utskjelt til å bli hyllet som et eksempel til etterfølgelse. I fjor var Tonje Brenna i Danmark for å hente inspirasjon til hvordan Arbeiderpartiet kan føre en strengere innvandringspolitikk. Den sittende borgerlige svenske regjeringen har vært på tur til Danmark i samme ærend.

Men på ytterkanten av det politiske spekteret i Danmark er debatten nå i ferd med å endre karakter. Der foreslås langt hardere og mer radikale midler for å bøte på problemene innvandring og integrering fører med seg. 

Dansk Folkeparti, som er gjenfødt etter flere år i dvale og nærmer seg ti prosent på meningsmålingene, har begynt å snakke om såkalt «remigrasjon». Partiet slutter seg dermed til flere av sine europeiske søsterpartier ved å foreslå det som er en svært problematisk løsning på komplekse problemer knyttet til innvandring og integrering.

Her har norske og svenske borgerlige partier ikke lenger noe å lære. Vi advarer på det sterkeste mot å bli med på å omdefinere innvandringsdebatten til en utvandringsdebatt.

En forståelig problembeskrivelse?

Å slå fast at europeisk innvandringspolitikk, herunder asyl- og flyktningspolitikken, har vært feilslått er å sparke inn vidåpne dører. Vi sliter med integreringsetterslep, vi har velferdsstater som blir stadig vanskeligere å finansiere, personer med flerkulturell bakgrunn havner ofte mellom to stoler i spørsmål om identitet og vi har et asylsystem som hverken er effektivt eller moralsk – og som skaper flere problemer enn det løser.

Mange av Europas ytre høyre-partier har vokst seg store nettopp på grunn av innvandringspolitikken som har vært ført. På motsatt side har frykt for ytre høyre virket mobiliserende. I tillegg til de direkte integreringsutfordringene får vi dermed politisk polarisering med autoritære overtoner. Summen av det hele er at sammenhengskraften i samfunnet utfordres. Ikke nok med det, dette er heller ikke et avsluttet kapittel: Strømmene av migranter er fortsatt store. Det kan bli verre før det blir bedre.

Vi trenger altså fortsatt restriktiv innvandringspolitikk for å bøte på disse problemene, og for å hindre at ting forverres. 

Slik sett kan man i utgangspunktet også forstå et ønske om å tenke utenfor boksen. Også Norge har jo allerede lenge hatt politikk for «tilbakevending» – med egne støtteordninger og det hele. Norge har også lenge hatt en aktiv politikk for å deportere mennesker uten oppholdstillatelse. Derfor har vi ikke den type omfattende utfordringer med ulovlige innvandrere som man har for eksempel i USA. Kanskje kunne denne politikken videreutvikles? Det er tross alt ikke slik at alle mennesker i verden tenker at det eneste saliggjørende er å bo i Skandinavia.

Det er likevel en avgrunn over til det Dansk Folkeparti nå begynner å snakke om. For å forstå hvorfor må vi gå inn i begrepene som brukes og hva de betyr.

«Remigrasjon» 

I september erklærte partileder Morten Messerschmitt at «vi vil kjempe med nebb og klør for både remigrasjon og omfattende hjemsendelser». 

Selve ordet «remigrasjon», er en omdreining og er hentet fra det tyske ytre-høyre-partiet Alternative für Deutschland, men politikken er ikke helt ny. Allerede i fjor sommer kom partiet med et utspill om såkalt «hjemreisepolitikk». Hjemreise her er ikke forstått som å få i stand bedre returordninger av de som har fått avslag på sin asylsøknad eller å betale innvandrere for å reise hjem. En sentral del er nemlig å både revurdere og annullere statsborgerskap fra de siste 20 årene, og at personene som mister statsborgerskapet skal sendes hjem. 

Messerschmitt begrunner forslagene ved å peke på tre grupper innvandrere som allerede er kommet, men som ikke bidrar positivt til det danske samfunnet: De som er endt opp som kriminelle; de som kun lever på trygd; og de som forsøker å islamisere Danmark og setter koranen høyere enn grunnloven. 

Denne type utfordringer knyttet til innvandring er et godt argument for å begrense den. Men remigrasjon er altså noe ganske annet enn å ville ha en restriktiv innvandringspolitikk. Det dreier seg altså om deportasjon av egne statsborgere – eller fratagelse av statsborgerskap i den hensikt å deportere dem. 

Den nye retorikken til Dansk Folkeparti har ført til refs fra Weekendavisens sjefredaktør Martin Krasnik, som på lederplass mener partileder Morten Messerschmitt nå plasserer seg et helt nytt sted og at dette sår tvil om hans «demokratiske instinkter, prinsipper og grenser for alminnelig menneskelighet». 

Et umenneskelig plan

De konkrete forslagene går ut på at utlendinger med permanent oppholdstillatelse skal utvises dersom de enten begår kriminalitet eller mottar offentlige stønader. Dette gjelder mange tusen mennesker, og vil også innebære personer som er født i Danmark eller har bodd der i flere tiår. 

Det samme vil gjelde for danske statsborgere med muslimsk bakgrunn. Også her skal statsborgerskapet fratas dersom man dømmes for en kriminell handling. Alle statsborgerskap som er gitt de siste 20 årene, skal gjennomgås og annulleres hvis de er gitt på «feil grunnlag». For tildelinger de siste åtte årene skal søknadsprosessen gjøres på ny. Dette vil gjelde for omtrent 110 000 mennesker. En «samlet vurdering» skal vise om folk er «danske i hjertet». Det hele minner om vilkårlig maktbruk. 

Om dette lar seg gjennomføre praktisk eller politisk, har hverken partiet eller Messerschmitt klart å svare på, heller ikke etter at de har begynt å ta i bruk begrepet remigrasjon. Om de har et svar er tvilsomt, for dette vil innebære å arrestere, internere og sende ut godt over hundre tusen mennesker. 

Et av ansiktene til den strenge danske innvandringspolitikken, tidligere integreringsminister Bertel Haarder, kaller det hele for en umenneskelig plan. Han minner om at en av de viktigste støttespillerne i kampen mot radikal islam er moderate muslimer. De som ikke blander tro og politikk. Disse skal ikke trues med vilkårlig deportasjon. Det ville også vært et tydelig angrep på religions- og trosfriheten i Danmark om man skulle tatt dem på ordet om å «gjøre det så vanskelig som mulig å leve et muslimsk liv».

Uklarheten er poenget

Men problemet med «remigrasjon» som politisk slagord er enda mer grunnleggende enn Haarder beskriver.

At Dansk Folkeparti ikke kan svare på akkurat hvem «remigrasjonen» skal omfatte, er nemlig ikke tilfeldig. Usikkerheten er snarere poenget. Bare intensjonen synes klar: Flest mulig skal ut.

Det er her «remigrasjon» skiller seg fra en definert politikk for utsendelser og tilbakevending. Den sistnevnte kan dreie seg om retur av mennesker uten lovlig opphold, om et sterkere fokus på midlertidig beskyttelse eller et frivillig returprogram når beskyttelsesbehovet opphører. Det førstnevnte innebærer grunnleggende sett dette: Du kan aldri bli trygg. Du kan aldri bli dansk – eller norsk. Dine barn kan heller aldri bli trygge.

Dette aspektet ved konseptet «remigrasjon» kommer tydeligst til syne hos AfD i Tyskland, og det er altså her Messerschmitt har hentet sin inspirasjon. Tyske medier har avdekket hvordan ledende krefter i AfD har konseptualisert «remigrasjon» som en løsning for «ikke-assimilerte» innbyggere.

Dette konseptet er vagt nok til å kunne omfatte alle muslimer, eller for den del ikke-muslimske innvandrere som på andre måter ikke er tyske nok. Vi ser hvordan Trump-administrasjonen allerede har benyttet denne logikken på ikke-statsborgere med lovlig opphold som har kommet med ytringer de ikke liker – både knyttet til krigen i Gaza og i kjølvannet av drapet på Charlie Kirk. Men AfD – og Dansk Folkeparti – skrur dette dramatisk til når de inkluderer ikke bare personer med varig oppholdstillatelse, men også mennesker med statsborgerskap.

Har du hatt dansk statsborgerskap i 20 år, men er fortsatt troende muslim – er du trygg da? Hva skjer med dine barns statsborgerskap hvis du mister ditt? Hva er egentlig «feil grunnlag» for statsborgerskap, hvis Dansk Folkeparti kommer til makten? Hva skjer hvis du føler deg dansk i hjertet, men får en trafikkbot?

Trusselen om fratagelse av statsborgerskap og deportasjon kjører en permanent kile inn i samfunnet, og deler borgerne i to grupper – de trygge og de utrygge – som temmelig presist følger hudfarge. Det er gift for et samfunn.

Ved å unnlate å konkretisere hvem det gjelder og hvordan det skal appliseres, klarer Messerschmitt likevel stundom å få «remigrasjon» til å høres tilforlatelig ut – en slags metode for å sørge for at de som kommer til et land virkelig har lyst til å være der, en understreking av at de som kommer til Danmark må respektere danske lover og verdier. Realiteten er at man ikke bare ender opp med å kreve at alle som har fått statsborgerskap, skal være ufeilbarlige – men vel vitende om at mennesker ikke er perfekte, skaper en situasjon der myndighetene alltid kan forsøke å «få noe på deg» for å sende ut folk de ikke liker. Man åpner opp for systematisk maktmisbruk, og går på akkord med rettsstatlige og demokratiske prinsipper.

Vi ønsker at alle som kommer til samfunnet vårt skal omfavne verdiene og kulturen vår. Derimot ønsker vi ikke å gjøre en stor andel av befolkningen som i hovedsak er moderate, arbeidssomme og lovlydige samfunnsborgere, til annenrangs borgere med rettigheter som aldri er sikrere enn Messerschmitts vurdering av deres danske hjerter.

Alt dette gjør man altså før man egentlig har fikset selve innvandringssystemet, der fokuset burde ligge. Man kan diskutere om saken blir bedre eller verre av at det synes helt usannsynlig at «remigrasjon» i overskuelig fremtid vil bli tysk eller dansk politikk. Det er bedre i den forstand at politikken ville være en katastrofe. Det er ille i den forstand at AfD og Dansk Folkeparti selv trolig vet dette: For dem er signalet det sender viktigere enn å oppnå konkret politikk for å begrense innvandringen.

Grunnleggende sett dreier dette seg om vi skal møte importerte illiberale tendenser med illiberal politikk. Svaret burde være nei. Vi må leve opp til våre egne demokratiske og rettsstatlige idealer. Det er fortsatt masse arbeid å gjøre for å finne frem til en bedre og mer restriktiv innvandringspolitikk. Men på dette området bør norske politikere se helt andre steder enn Danmark for å komme videre.