For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hva monarkiet ikke kan leve med
Kongehusets slappeste våpendragere er de som tar Epstein-skandalen som en troskapsprøve til kongen, men later som om kronprinsessens verdighetstap ikke har betydning for forholdet mellom kongehus og folk.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Jeg er, som Minervas redaktør Nils August Andresen, monarkist av prinsipp og glad i kongen og dronningen vår. Jeg har i det store og hele hatt et godt inntrykk av kronprinsesse Mette-Marit, så innblikket i hennes private forhold har opprørt, men på ingen måte gjort meg skadefro.
Andresen legger til grunn at kronprinsessen har uttalt seg sannferdig om sin befatning med Jeffrey Epstein. Nå som innholdet i en del av kommunikasjonen er kjent, fremstår uttalelsene som direkte usanne («visste ikke», som om det ikke holder å vite nok, om man ikke vet alt) og villedende («kontakt», som antyder noe overfladisk og i forbifarten). Og det er altfor tidlig å tilgi noen som ikke har tilstått den fulle og hele sannheten, eller snakket overbevisende om skyld og anger.
Det som har kommet frem, tyder på at kronprinsessen og mange andre har kjent til Epsteins menneskehandel og seksuelle overgrep mot til dels svært unge jenter, men funnet nytten eller gleden av hans selskap større. I dag sier kronprinsessen at hun føler med ofrene. Det er i så fall på tide at hun bidrar til å oppklare saken for deres skyld. Det er ikke alle jenter med en bakgrunn som ville ha gjort dem sårbare for utnyttelse, som blir reddet til et bedre liv av drømmeprinsen.
Det er grunnleggende feil å drøfte monarkiets stilling i folket i lys av tillit. Tillit er noe du kan be om, et forhold mellom likemenn, noe som hører folkestyre og rettsstat til. De kongelige skal imidlertid være hevet over folket.
Det er ikke folkets tillit, men ære og ukrenkelighet (eller hellighet, i gammel språkdrakt) som er monarkiets valuta. De kongelige trenger vår respekt. Respekt er vanskelig å få for den som har nedriggjort seg selv og derved tapt sin ære. Kronprinsessens problem er at hun ikke nødvendigvis kan være mer åpen og sannferdig uten å tape ytterligere ansikt.
Noen vil innvende at dette er å forvente mer av kongelige enn av vanlige folk, og det er helt riktig. Det er bare de kongelige vi bukker og neier for. Det er ikke alle en kongelig kan nedverdige seg til å menge med. Kongeligheten skal være det evig solide, dekadansens og kjendiskulturens rake motsetning, ikke besmittes av den. Kongehuset må beskytte seg selv mot de som ikke evner å forstå eller opprettholde denne forskjellen.
Historisk har monarkier bortfalt som styreform som følge av ytre påkjenninger: politisk og religiøs radikalisme, som kong Ludvig og Marie Antoinette og sjahen i Iran; statskupp, som mot keiseren i Kina og kongen i Hellas; og nederlag i krig, som keiser Wilhelm og tsar Nikolaj.
Nå er vi der – og jeg trodde aldri at jeg skulle skrive noe sånt – at det norske monarkiet kan bli det første som bare går i oppløsning av seg selv, mens folket står måpende og ser på. Om det ikke tas umiddelbare, drastiske grep fra kongehuset selv, slik det britiske også har gjort.
