Pixabay
Jeg vil helst ikke
Bartlebys komfort ble hans største last. Er det en advarsel til middelklassen?
Det hender iblant at jeg tenker at jeg har gjort meg fortjent til å ta en dag fri. Jeg våkner, kjenner at jeg har litt vondt i viljen, og beslutter at dagen skal benyttes til å se alle de tre filmene som står på lagret-listen på Netflix. Fint nok. Neste dag er viljen fortsatt like forstrukket, og jeg beslutter meg for å sove videre, og sløve foran tv-en en dag til. Det er først morgenen tredje dag, når jeg våkner utslitt etter tolv timers søvn at jeg virkelig blir bekymret. Man kunne nesten kalle det en symptomløs influensa, så slett er tanken og kroppen etter disse dagene uten motstand.
Som den jevne middelklasseborger med leilighet innenfor ring 2 og sommerstipend fra en kjent forskningsintitusjon, kunne jeg nemlig tillate meg å «ikke ville».
La oss i et øyeblikk dvele ved tilstanden over. Lei av tidsfrister og lange arbeidsdager og evig press om å skulle oppnå noe skapte jeg min egen helt private protest. Det må jo være lov. Men det skumle med det, som jeg kanskje ikke helt forstod før det var for sent, var at jeg bare ble slappere, trøttere og mer og mer giddalaus, jo lenger jeg lå i sofaen. Og fordi jeg lå på sofaen, fikk jeg bekreftet at jeg sannsynligvis var ganske sliten.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
