Kan kvinner kreve alt?

”Kvinner kan ikke få alt,” skrev Anne-Marie Slaughter – og ble hyllet fra flere hold. Hvorfor skal likestillingsdebatten alltid handle om hva kvinnen ikke kan få? 

I The Atlantics julinummer publiserte Anne-Marie Slaughter essayet ”Why Women Can’t Have It All”. Slaughter, tidligere direktør for politisk planlegging i det amerikanske Utenriksdepartementet, mener det er feil at kvinner ”kan få alt”.

Essayet ble raskt spredt via sosiale medier og fulgt opp av en rekke kommentarer i ulike aviser. I Aftenposten skrev Laila Fresjarå Foldvik, styremedlem i morsrolleorganisasjonen TID for barn. Hun hyller Slaughter for å tørre å si høyt noe alle vet, men ingen sier: Kvinner kan ikke få både toppstilling og et lykkelig familieliv. Videre skriver hun at barn trenger ”en masse tid, kjærlighet og konsentrert oppmerksomhet” og konkluderer med at det er en ”feministisk ønskedrøm” at ungene klarer seg uansett hvor lite omsorg de får. Jeg stiller meg kritisk til Foldviks kommentar, fordi hun legger til grunn at et barns omsorg er kvinnens hovedansvar alene. Visse betingelser er selvsagt allerede biologisk gitt, mht. svangerskap og amming den første tiden. Men resten av oppdragelsen? Hvorfor det? Er det slik at biologien for alltid vil hindre kvinner i å nå målene sine?