For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Harstad og Holtsmark er fortsatt i klimafella
Det er lov å mene at egen forskning underbygger argumenter for en bestemt politikk, men det kan være hensiktsmessig å reflektere rundt at synene man allerede har, kan påvirke hvilke valg man gjør i forskningsprosessen.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I et innlegg fredag 16. januar kritiserer professor Bård Harstad ved Stanford og postdoktor Katinka Holtsmark ved Universitetet i Oslo, begge økonomer, en spalte jeg skrev for Minerva i fjor sommer. Min spalte handlet nesten i sin helhet om deres forskningsartikkel «The Gas Trap».
The Gas Trap
Forskningsartikkelen drøfter effekten på europeiske klimagassutslipp av norsk gassutvinning. Hvis jeg har forstått rett, er viktige poenger at på kort sikt vil bruk av gass redusere bruken av kull, og dermed kutte utslipp, mens på lengre sikt, etter at kull er utkonkurrert, vil norsk gass i Europa i stedet utkonkurrere sol og vind. Bortfall av gass fører til høyere strømpriser, og dermed mer lønnsom og større investeringer i sol- og vindkraft i Europa.
Ifølge modellen til Harstad og Holtsmark vil norske myndigheter kunne «regulere» gassutvinningen, for å bidra til lavest mulig klimagassutslipp fra Europa. Hvis Norge lover å redusere utvinningen i fremtiden, vil det oppmuntre europeiske sol- og vindkraftselskaper til å investere i dag, noe som ender med lavere europeiske utslipp i fremtiden. Men europeiske sol- og vindinvestorer vil tvile på løftene fra norske myndigheter, siden det er vanskelig å forplikte seg. Dette er en «gassfelle».
Katinka Holtsmark har senere skrevet en tilgjengelig gjennomgang på norsk, for Norsk klimastiftelse.
Min kritikk
I juli kritiserte jeg denne artikkelen. Mitt viktigste poeng var at de to anbefaler forbud mot leting etter olje og gass, uten å vurdere særlig andre konsekvenser enn klimaeffekten. De diskuterte ikke konsekvensene for russiske inntekter og dermed europeisk sikkerhet, eller europeisk velstand mer generelt og i liten grad økonomiske kostnader for Norge av et leteforbud.
Generelt mener jeg et forbud mot visse aktiviteter er et dårlig klimatiltak, mens avgifter er et godt klimatiltak. Avgifter fremfor forbud er det stor enighet om i økonomifaget, i alle fall på et teoretisk nivå.
Sju punkter
Harstad og Holtsmark mener min kritikk inneholdt noen sentrale feil. I Minerva presenterer de en liste med sju feil, og omtaler også et par andre forhold. Her er mine kommentarer:
1: De sier at de ikke bruker begrepet «forbud» i artikkelen, men «regulation». I Minerva skriver de ikke hva de mener med dette «regulation», men at de presiserer det «i matematikken».
De har helt rett i at jeg tolker «regulation» som forbud, selv om det også kan brukes om skatt.
Når jeg brukte «forbud» skyldtes det ikke minst at de i konklusjonen skriver at den rette typen reguleringer vil begrense fremtidig produksjon. Avsnitt 6.2 i artikkelen heter «Upstream regulation», og kommer et par sider før konklusjonen. Her skriver de at det norske systemet er velegnet for reguleringer, siden Stortinget godkjenner alle områder for petroleumsaktivitet. Videre skriver de at å «holde områder stengt for leting» kan være en mekanisme for å forplikte seg, for eksempel rundt Jan Mayen eller i områder i Norskehavet eller Barentshavet.
I sitt notat skriver Holtsmark dette: «Dersom områder lukkes for letevirksomhet vil dette signalisere at fremtidig produksjon sannsynligvis blir lavere. (…) Dermed kan gasslandet unngå gassfellen.»
Dette er leteforbud. Det er ikke nødvendigvis totalforbud mot leting, men leteforbud i visse områder.
2: De skriver at de ikke mener noe om hva norsk politikk bør være.
Etter at jeg skrev artikkelen, har jeg fått minst 25 meldinger fra Bård Harstad. Hovedbudskapet hans, slik jeg oppfatter det, er at han er forsker og ikke anbefaler politikk, men forklarer konsekvensene av ulike politikkvalg. Han mener også at jeg er den eneste som har misforstått dette.
Det kreves ikke mye fantasi å lese konkrete politikkforslag ut av fagartikkelen de har skrevet. Bare i tittelen ligger en sterk antydning, en «felle» er noe de fleste ønsker å unngå. Avsnitt 6 heter «Policy Implications», hvor ulike «solutions» på denne fellen blir utledet.
Men Harstad og Holtsmark skriver ikke bare forskningsartikler, de deltar også i norsk politisk debatt i ulike medier. Harstad selv omtalte forskningsartikkelen slik på sin LinkedIn-profil: «Forskningspublikasjonen ‘The Gas Trap’, med Katinka Holtsmark, byr på et par anbefalinger for norsk energipolitikk».
I Dagens Næringsliv skriver Harstad og Holtsmark at «[e]n løsning på problemet er å begrense søketillatelser i sterkere grad». Stanfords egen nettside omtaler artikkelen slik: «In their paper, Harstad and Holtsmark suggest three policies that would effectively limit natural gas production.»
Hvis Harstad og Holtsmark mener at dette ikke er sterke signaler om anbefalt politikk, vil jeg på det sterkeste anbefale å kommunisere på en helt annen måte. I det minste bør motforestillinger mot slik begrensning omtales.
3: De skriver at det er feil når jeg sier at de ikke anbefaler CO2-avgift, men utleder alternativer til avgift fordi mange land ikke innfører dette.
Det kan godt hende jeg ikke fikk med meg denne anbefalingen. I tilfelle beklager jeg det.
4 – 7: Disse punktene er ulike varianter av at de mener jeg tar feil når jeg anklager dem for å ha et snevert perspektiv hvor de ikke er opptatt av menneskers velferd generelt, bare klimagassutslipp. De skriver at de har brukt en standard velferdsfunksjon, blant annet med konsumentoverskudd og eksportinntekter.
De dokumenterer ikke på noen måte i sitt svar Minerva at de gjør dette. Når jeg leser artikkelen på nytt, finner jeg svært lite, om noen, slike betraktninger. Antagelig er matematikk-kompetansen min for lav til å forstå at dette er med. I den verbale drøftingen, som i konklusjonen, dominerer imidlertid effekten på klimagassutslippene fullstendig.
Om vi skal tro det de to faktisk skriver i Minerva-artikkelen, er nyttefunksjonen konstruert slik at gevinsten ved lavere utslipp i andre land «reflekteres i landets karbonpris». Dette er en pussig antagelse. Karbonprisen er satt for å nå bestemte politiske mål, ikke for å reflektere velferdsvirkningene for nordmenn ved nettoeffekten av norske utslipp. Og den er absolutt ikke satt for å reflektere virkningene av utslippskutt i utlandet som ikke godskrives Norge. Mener de at norske innbyggere verdsetter kutt i klimagassutslipp hvor som helst i verden til nivået på norsk CO2-avgift? Det er nok mange nordmenn som ikke har slike preferanser.
Andre viktige virkninger av politikken, som at norske gasskutt kan tjene geopolitiske motstandere som Russland, Saudi-Arabia og Iran, er ikke under noen omstendighet en del av analysen.
I sitt notat har Holtsmark selv et kort avsnitt helt til slutt som kan siteres i sin helhet:
«Når et lands myndigheter skal vurdere hvordan energiproduksjonen skal reguleres er det selvfølgelig mange ulike, viktige hensyn. Globale klimagassutslipp, som er tema for Harstad og Holtsmark, er bare ett av disse. Norsk politikk for regulering av olje- og gassektoren må baseres på en helhetlig vurdering av alle viktige hensyn. Norsk politikk for regulering av olje- og gassektoren må baseres på en helhetlig vurdering av alle viktige hensyn.»
Nettopp.
Så langt om de sju punktene.
Mine spekulasjoner
Harstad og Holtsmark omtaler også min siste spalte i Minerva, hvor jeg drøfter hvorfor så mange norske klimadebattanter, ikke minst fra ulike akademiske disipliner, vil avvikle norsk olje- og gassutvinning (helt eller delvis, raskt eller langsomt). Dette et svært dyrt tiltak for Norge, som også gir dårligere energisikkerhet for hele Europa, og rikere Russland (og USA!). Og klimaeffekten, selv av all «vår» olje og gass, er ikke målbar.
Jeg spekulerte i den spalten om grunnen til at dette tiltaket har så stor støtte nettopp er kostnadene, at mange innerst inne synes vi i Norge har det «for bra». Utgangspunktet for spekulasjonen var ikke Harstad og Holtsmark, men et innlegg av professor emeritus i samfunnsøkonomi, Anders Skonhoft, som i Adressa første nyttårsdag skrev at «et viktig utgangspunkt her er at det norske private forbruket allerede er av det aller høyeste i verden».
Jeg mistenker at tanken om at ønsket om stadig materiell fremgang i Norge for mange samfunnsdebattanter, særlig dem har passert min alder (det har hverken Harstad eller Holtsmark), anses for å være litt vulgær, for materialistisk og unødvendig. Begrensning av kjøpekraft kan være en slags indre motivasjon for mange, som noen kanskje ikke vil innrømme for seg selv engang. Denne mistanken er heller ikke helt løsrevet fra empiri: Forskning viser at samfunnsvitere og humanister ved universitetene skiller seg ut som vesentlig mindre opptatt av (materiell) vekst enn befolkningen ellers.
Forskning og politikk
Merkeligere enn at så mange foreslår oljekutt, er likevel Holtsmarks og særlig Harstad gjentagende insistering på at de ikke har politiske meninger. Det er ikke noe galt i å ha meninger, heller ikke for akademikere. Som jeg håper å ha dokumentert her, gir de begge eksplisitt uttrykk for politiske meninger om norsk olje- og gassleting.
Også i «The Gas Trap» har de selv valgt både problemstilling og forutsetninger. De har blant annet forutsatt at sol, vind, kull og gass er perfekte substitutter, og nevner ikke lagringsproblemene med sol- og vindkraft. Slike subjektive valg påvirker selvsagt forskningsresultatene, som de også bekrefter i Minerva.
Men snarere enn å akseptere at dette er nettopp kontroversielle valg som bør diskuteres videre og – kanskje – kunne si noe om også om forskernes politiske tilnærming, gjemmer de seg unna med at forskning krever at man «dokumenterer at de mest kritiske forutsetningene er i tråd med empiri og virkelighet».
Her er det ikke heller nødvendig å spekulere i at også fagfellene som vurderer artiklene kan ha et lignende politisk utgangspunkt, og artikkelen har selvsagt vitenskapelig verdi selv om den har omdiskuterte og kanskje problematiske forutsetninger. Utfordringen ligger snarere i hvordan man bruker resultatene: Vil man ukritisk argumentere for norske gasskutt? Eller vil man si: Dersom vi ikke utvikler karbonfangst, kan gasskutt være et alternativ? Eller: Før vi kan kutte gass, må vi ha en batteriløsning for sol og vind. For fagfellene har vel ikke sett dokumentasjon på at den utfordringen er løst av Harstad og Holtsmark?
Det er lov å mene at forskningen man har gjort underbygger argumenter for en bestemt politikk, men det kan være hensiktsmessig å reflektere rundt at synene man allerede har på denne politikken, kan påvirke hvilke valg man gjør i forskningsprosessen. Harstad og Holtsmark har skrevet en artikkel om et brennbart politisk tema i Norge: Skal norsk olje- og gassutvinning underlegges sterkere klimahensyn? Dette vet Harstad og Holtsmark svært godt. Og de vet at dette er et felt der de to samtidig har bidratt i det offentlige politiske ordskiftet, en deltagelse som ikke bare er ok, men aldeles utmerket.
Da bør de også stå for at det er utgangspunktet deres. Det er egentlig vanskelig å forstå andre motivasjoner for å skrive om en gassfelle, og hvordan man kan slippe unna den. For hvem vil vel ikke slippe unna en felle?
