Klimamål uten mening

En av de merkeligste lover vi har er klimaloven. Ifølge klimaloven skal norske utslipp være minst 55 prosent lavere i 2030 enn de var i 1990. Innen 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn. Nå skal loven oppdateres.

Lovens paragraf 4 har to svært ulike definisjoner av hva et «lavutslippssamfunn» er. Den første definisjonen er at «et samfunn hvor klimagassutslippene, ut fra beste vitenskapelige grunnlag, utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter, er redusert for å motvirke skadelige virkninger av global oppvarming som beskrevet i Parisavtalen». 

Her vil nok mange si at Norge i dag er et lavutslippssamfunn. Norske klimagassutslipp er redusert, antagelig «ut fra beste vitenskapelige grunnlag», på tross av at globale utslipp går opp og på tross av at Norge ikke har noe kullkraft å kutte, som de fleste steder er det billigste klimatiltaket. Norge er i dag på 8. plass over de mest karboneffektive økonomiene i verden.

Den andre definisjonen i paragraf 4 er at utslippene i 2050 skal være 90–95 prosent lavere enn de var i 1990. Dette innebærer utslipp på godt under 1 tonn per innbygger.

Jeg antar at det er denne betydningen regjeringen legger til grunn når den nå – basert på denne loven – kommer med forslag til nye klimamål for 2035. 

Det er mer enn definisjonen av et «lavutslippssamfunn» som er rart med denne loven. Allerede navnet, «klimaloven», er pussig, og vitner kan hende om litt god, gammel norsk stormannsgalskap. Dette er nemlig en lov som ikke handler om klima, men om drivhusgassutslipp i Norge. Men norske utslipp er altfor små til å påvirke verdens klima målbart. Ifølge FNs klimapanel har global gjennomsnittstemperatur steget med mellom 0,95 og 1,20 grader mellom perioden 1850–1900 og tiåret 2010–2020. Det sies iblant at «hver tidel teller», men selv klimapanelet klarer ikke å bestemme dagens temperatur med så høy nøyaktighet. Norske utslipp står i høyden for en avrundingsfeil i ytterkantene av et ganske stort usikkerhetsintervall for måling av dagens temperatur.

Loven fastslår også at den skal oppdateres hvert femte år, og at de nye oppdateringene skal innebære en «progresjon fra forrige mål», altså mer ambisiøse klimamål. Regelen gir med andre ord sterke føringer på fremtidige storting, i prinsippet alle fremtidige storting. En så kategorisk tilnærming, der konklusjonen er gitt på forhånd, synes også vanskelig forenlig med å basere seg på det til enhver tid «beste vitenskapelige grunnlag».

Hva skal loven brukes til? Ifølge paragraf 1 skal den fremme «gjennomføring av Norges klimamål». Det er ikke så godt å si hva dette innebærer. Forarbeidene til loven slår fast at den ikke etablerer rettigheter eller plikter. En kort, høyst uklar lov, som hverken etablerer rettigheter eller plikter. Nå foreslår regjeringen en oppdatering av loven, og har samtidig lagt frem en omfattende stortingsmelding som begrunner oppdateringsforslaget.

Jeg har altså noen innvendinger mot denne loven alt i utgangspunktet. Men: Hva er nytt?

Nytt klimamål

De to eksisterende utslippsmålene, for 2030 og 2050, skal gjelde fremdeles. I tillegg innføres et mål for 2035. Det nye målet er at utslippene i 2035 skal være «minst 70–75 prosent» lavere enn de var i 1990. Hva som er forskjellen mellom «minst 70 prosent» og «minst 70–75 prosent» kan man spørre seg om, uten å få svar i meldingen.

Ved første blikk innebærer det nye målet med andre ord at de høye ambisjonene videreføres (se figur). Det nye målet innebærer dog et viktig eksplisitt forbehold: Det er ikke noe krav om at disse kuttene skal skje i Norge. I prinsippet kan alt tas i utlandet, først og fremst gjennom EU-kvoter men også gjennom såkalt «artikkel 6-kvoter». Dette er «kvoter» som kan skapes ved at fattige land øker utslippene mindre enn planlagt, og som så kan selge disse kvotene til for eksempel Norge.

For øvrig har Norge allerede vedtatt at alle norske gjenværende utslipp i 2030 skal kompenseres ved slike artikkel 6-kvoter. Hvordan dette henger sammen med klimamålene for 2030 og 2035 blir i liten grad drøftet i meldingen, men hvis kjøp av artikkel 6-kvoter fra fattige land skal telle som «kutt» i det norske utslippsregnskapet, har vi allerede et mål om 100 prosent kutt fra 2030. 

At det norske utslippsmålet kan nås gjennom at norske bedrifter kjøper kvoter av bedrifter i andre europeiske land, er uansett et skritt i riktig retning. Klimaproblemet er globalt, og mål om bestemte utslippsnivåer i bestemte land gjør helt sikkert politikken dyrere.

Hvorfor regjeringen vil ha større fleksibilitet, er ikke glassklart, men det kan henge sammen med at det viser seg at utslippskutt er dyrere enn det ble påstått da klimamålet ble innført i 2016. 

Venstres Sveinung Rotevatn påstår at denne økte fleksibiliteten går mot faglige råd. Det finnes kanskje et fag som ikke anbefaler en likest mulig pris på innsatsfaktorer, men jeg vet ikke hvilket fag dette er. På andre områder er Venstre ofte en tilhenger av internasjonal handel og annet samarbeid. Men ikke her. Rotevatn var ellers miljøvernminister da klimamålet for 2030 ble oppjustert fra 40 til 50 prosent i 2020. Som figuren antyder: Den innstrammingen var ikke begrunnet i empiri. 

Energi, bærekraft og klima

Et annet svært gledelig trekk ved meldingen er anerkjennelsen av hvor viktig tilgang på mye og billig energi er for menneskelig velferd. «Det er nær sammenheng mellom blant annet fattigdomsbekjempelse, utryddelse av sult, økonomisk utvikling, og verdens bruk av energi og tilhørende klimagassutslipp», skriver regjeringen. 

Regjeringen skriver til og med at vind- og solkraft ikke produserer hele tiden, og at dette er et problem som blir større jo mer vind og sol det er i energisystemet. Regjeringen bruker således en hel spalte i meldingen på 200 sider på å beskrive fordelene ved fossil energi.

Det høres lite ut, og er lite, men det er i alle fall mer enn ingenting. Det er smart å være innom den nære sammenhengen mellom tilgang på energi og utvikling. Det finnes jo en del lavutslippssamfunn her i verden, med utslipp på under 1 tonn per innbygger. Samtlige er virkelig lutfattige. Indias utslipp er litt over 2 tonn per innbygger, og stigende. 

Kostnadene

Kostnadene ved å bli et lavutslippssamfunn, med lave utslipp i Norge, kan med andre ord bli enorme. Fremstillingen av kostnadene ved Norges vei til å bli et lavutslippssamfunn er derfor meldingens viktigste del, men dessverre også den svakeste.

I meldingens siste kapittel står at kostnadene ved å nå klimamålet kan bli 2–4 mrd. kroner i året i femårsperioden 2030–2035. Her mangler imidlertid store kostnadskomponenter:

• Regjeringen påstår at dagens politikk vil kunne kutte utslippene til 67 prosent, altså nesten helt i mål, innen 2035. Dette virker svært optimistisk, selv om dette også inkluderer norske bedrifters kvotekjøp.

• Kostnadene ved dagens klimapolitikk er betydelige, men blir ikke berørt i kostnadsoverslaget, selv om all denne politikken videreføres.

• Kostnadene ved klimapolitikken som trengs for å nå 2030-målet er enda høyere, men blir heller ikke berørt.

Gjennom meldingen fremkommer stadig eksempler som viser at kostnadsanslaget er altfor, altfor lavt. Forskningsrådet bruker allerede 5 milliarder kroner i året på klimarelatert forskning. Regjeringen lover at Enova minst skal få minst 8 milliarder kroner i året på å subsidiere klimatiltak. Endelig skryter regjeringen av at den skal bevilge 60 milliarder kroner til flytende havvind.

Verre er alle tilfellene hvor kostnadene blir tonet ned. Ifølge meldingen vil veitrafikken i Norge bli tilnærmet «utslippsfri» innen 2040, «uten ytterligere virkemiddelbruk». Det kan man jo si, men det kunne være på sin plass å nevne at dagens avgiftsfritak for elbiler koster i størrelsesorden 50 mrd. kroner i året. Og selv denne støtte er ikke nok. EU-regler gjør at det er oppstår kvoter på fossil-biler, slik at det for eksempel er vanskelig å få kjøpt en Toyota Landcruiser i Norge i år. Forsvaret skal kjøpe 28 nye krigsskip. Disse skipene skal bygges med tanke på nullutslipp, slik at det skal bli mulig å bruke dem uten fossilt drivstoff. Hvor mye koster dette? Det får vi ikke vite av meldingen.

I meldingen skriver regjeringen at kraftmangel er grunnen til at det har blitt vanskelig å nå klimamålet for 2030. Men det er ikke sant. Vi eksporterer tross alt 15–20 TWh i året, halvparten av Danmarks totale kraftforbruk. Grunnen til at utslippene faller saktere enn målsetningene, er at kostnader ved klimakutt er høyere enn håpet i 2016. Selv om norsk klimapolitikk er kraftigere, med høyere avgifter enn myndighetene så for seg, er alternativene til fossildrevne maskiner på de fleste områder så dårlige at folk holder på de fossildrevne, selv med avgifter. 

Regjeringen virker også optimistisk med tanke på fremtidige kutt i globale utslipp, selv om den skriver at utslippene fortsetter opp. Flere steder fremkommer et oppriktig håp om at oppvarmingen skal begrenses til 1,5 grader, en grense som strengt tatt er passert.

Om kostnadene ved klimapolitikk systematisk skjules og nedtones, blir kostnadene ved klimaendringer systematisk tonet opp. Et eksempel er meldingen påstand om at over 3 milliarder mennesker «i områder, eller på en måte», som gjør dem spesielt utsatt for klimaendringer. Tallet er hentet fra FNs klimapanel. I rapporten fra klimapanelet fremgår det klart at det er «på en måte» som er nøkkelen. Måten folk lever på som gjør dem utsatte for klimaendringer, er fattigdom. Fattige er alltid langt mer utsatt for naturens luner. Klimaendringene vil gjøre det enda verre.

Tør ikke foreslå tiltak

Nedtoning av kostnader, en dramatisering av klimaendringenes konsekvenser og ignorering av at norsk klimapolitikk ikke kan påvirke verdens klima, er alle nødvendige ingredienser for å foreslå et stramt klimamål. Hvordan skal dette oppnås?

Regjeringen skriver svært godt om at det beste tiltaket er en nasjonal avgift på utslipp, som sikrer at alle utslipp koster like mye. En avgift sørger for at samfunnets minst verdifulle utslipp blir kuttet først, og de mest verdifulle til slutt.

I samme kapittel fremkommer en figur som viser at det selv i Norge er mye å hente på å harmonisere CO2-prisene. Men regjeringen foreslår ikke det åpenbare svaret – en utjevning av prisene mellom ulike sektorer – og skriver i stedet side opp og ned om ulik politikk og ulike mål for ulike sektorer, om «grønn skipsfart», om CO2-fangst, om fremtidens luftfart og mye annet.

Planøkonomiske tiltak i disse sektorene kommer sammen med en rekke forbud mot bruk av fossil energi. Kommunene skal nå kunne forby både statlige og private byggherrer å bygge boliger, forretningsbygg eller forsvarsanlegg med fossildrevne anleggsmaskiner. Hvor mye koster det? Det blir ikke berørt. Hovedeffekten av å forby fossildrevne maskiner på norske byggeplasser blir at hele boligmassen blir dyrere. 

Kostnadene ved forbud og andre planøkonomiske tiltak vil alltid være høyere enn ved avgifter, ofte svært mye høyere, selv om de er mindre synlige. Når regjeringen ikke tør foreslå den avgiften som skal til for å nå sitt eget klimamål, burde det være et overtydelig signal om at ambisjonen er for høy. I tilfelle det trengtes flere signaler.