KOMMENTAR
Bør vi innføre letestans på sokkelen? Fortsette å subsidiere elbiler? Er EUs bygningsenergidirektiv fornuftig? Må vi elektrifisere sokkelen?
Dette er viktige spørsmål for norsk politikk i dag. Og alle fire tiltak har to ting til felles: For det første er det veldig, veldig dyre tiltak. Og for det andre er det tiltak som er tett forbundet med Parisavtalen.
Det vil si: De har tre ting til felles. Og den siste tingen er det virkelige problemet. Mer om det siden.
Det er ikke helt enkelt å sette utslippstall eller kostnadstall på disse tiltakene. Men kostnaden av letestans er, litt frem i tid, beregnet til 1 prosent av norsk konsum årlig, som tilsvarer at offentlige budsjetter har rundt 50 milliarder kroner mindre å rutte med hvert år. Det er trolig konservativt, særlig for årene etter 2050. Det er vanskelig å beregne utslippskuttene fra dette tiltaket – det avhenger av globale energimarkeder. Uansett er det helt sikkert blant de dyreste vi kan gjennomføre.
Elbil-subsidiene utgjør også rundt 50 milliarder kroner årlig. De kommer i form av unntak fra avgifter. Men enden på visa er at konsumenten sitter igjen med omtrent samme funksjon for pengene – en bil – mens staten har mye mindre å rutte med. Det er vanskelig helt presist å estimere utslippskuttene som følger av subsidiene, siden elbil-andelen ville økt uansett. Men totale utslipp fra veitrafikk er åtte millioner tonn CO2 årlig, og samlet salg av elbiler – nå nesten hele nybilsalget – utgjør årlig rundt fire prosent av bilparken. Hvis alle disse bilene varer i 20 år, spares altså 6,4 millioner tonn i innenlandske utslipp sammenlignet med en situasjon der det bare ble solgt bensinbiler. Kostnaden ville da være snaut 8000 kroner tonnet, men dette er for generøst: En stor andel av nybilsalget ville vært elbiler selv om subsidiene forsvant. Og for globale formål er det for snilt å regne utslippet av kraften som trengs for å drive elbiler som null.
Bygningsenergidirektivet fordrer oppgradering av eksisterende boliger og kommer med enda flere krav til nye. Å gjennomføre det kan kreve investeringer på 513 milliarder kroner totalt over 10–15 år. Her ligger altså nye 50 milliarder årlig. Tallene er rett nok brutto, og man kan håpe på besparelser her på 10–20 milliarder kroner årlig i redusert energiforbruk i boligene. Investeringene har likevel en negativ nåverdi på sånn omtrent mellom 100 og 250 milliarder kroner, eller mellom 10 og 25 milliarder kroner hvert år frem mot 2035.
Sammenlignet med alt dette får du et av de mest omstridte tiltakene de siste årene, nemlig elektrifisering av sokkelen, på billig salg: Hele moroa er anslått til 50 milliarder kroner – samlet over mange år. Levetiden på felter og infrastruktur varierer, men tiltakskostnaden er typisk anslått til rundt 1500 kroner per tonn CO2. Det er nesten sånn at det kunne begynne å gi en slags økonomisk mening. For oljeselskapene selv gjør det da også det. På den annen side flyttes en del av utslippene til andre land, verdien av investeringene går ned om vi også innfører letestans.
Dyre tiltak, altså. Og det finnes flere der de kommer fra. Til sammen vil de koste samfunnet et tresifret milliardbeløp årlig. Fremskrittspartiet hevdet nylig at kostnadene ved å nå vedtatte norske klimamål er i størrelsesorden 170 milliarder kroner årlig, i tråd med beregninger fra økonom Øystein Sjølie om en gjennomsnittskostnad på 5000 kroner per tonn. Inntil noen andre eventuelt presenterer troverdige planer for hvordan målene skal nås på en billigere måte, er det et naturlig referansepunkt for debatten.
Men – det er kanskje prisen for å redde klimaet på kloden? Ikke i seg selv, selvsagt: Norge står for 0,1 prosent av globale utslipp av drivhusgasser, og hele EU for bare 6 prosent. Tanken er at disse tiltakene skal hjelpe oss å nå målene i Parisavtalen. Det står som begrunnelse i bygningsenergidirektivet selv. Det er sentral begrunnelse for letestans for Klimautvalget 2050. Det inngår ofte i begrunnelsen for en elbilpolitikk som ellers ville være vanskelig å forsvare. Og det en av Zeros begrunnelser for elektrifisering av sokkelen med havvind.
Parisavtalen er blitt det helt definerende referansepunktet for norsk klimapolitikk. Hvis vi bare kan oppfylle målene i avtalen, da har vi vel gjort vårt? Da går vel alt bra? Hvis det var slik, da ville norsk klimapolitikk gi mening: Innenfor rammeverket fungerer den sånn tålelig. Noen tiltak gjøres lønnsomme av EUs kvotepris, andre subsidieres for å nå konkrete mål. Dessverre er det ikke slik. Det går ikke bra selv om Europa når sine mål, ikke i det hele tatt. Det er nemlig nesten bare i Europa politikk påvirkes nevneverdig av Parisavtalen.
Verdens desidert største utslippsnasjon er Kina. Landet står alene for over 30 prosent av globale drivhusgassutslipp. Kina er en viktig nasjon innen fornybar energi. Dessuten ligger Kina an til å nå sine mål under Parisavtalen. Problemet er at dette målet er svært beskjedent: At utslippene skal nå toppen før 2030. Enda verre fra et Parisavtale-perspektiv er det at det er ganske bred enighet om at det er økonomiske og politiske hensyn som veier tyngst i kinesisk energipolitikk. Landet fortsetter da også å bygge enormt mye kullkraft. Utslippene fra kinesisk kullbruk er nesten like høye som alle utslippene fra alle OECD-land til sammen, med om lag like mange innbyggere.
For dem som nå tenker at rike land må ta ansvar for klimaproblemene, kan det være greit å ha med seg at Kina har vesentlig høyere utslipp per person enn EU og Norge. I løpet av 2026 vil landet dessuten gå forbi EU også i historiske utslipp. Noen har kanskje også fått med seg at Kina er vokst frem som en ikke uten videre vennlig innstilt supermakt, som trolig gleder seg over europeisk økonomisk og militær svakhet.
Kina forholder seg i hvert fall til avtalen. Med andre store utslippsnasjoner er det enda verre. Den nest største er USA, med over 11 prosent av utslippene. Under Trump er landet igjen på vei ut av avtalen. Deretter følger India , med 7 prosent. Målet under Parisavtalen er å redusere karbonintensiteten i økonomien – som de fleste land ønsker og gjør uansett. Men økonomien vokser raskt, og dermed vokser også utslippene. Avtalen har liten effekt på politikken. Russland står for 5 prosent av utslippene. Landets forpliktelser er slappe – reduksjon mot 1990, som burde være enkelt fordi både industri og utslipp kollapset etter Sovjetunionens fall. Det vil likevel ikke overraske noen at landet ikke følger opp noen forpliktelser til å redusere dem, og at utslippene vokser.
Det er mer enn halvparten av verdens utslipp, bare der, som i liten grad formes av Parisavtalen, med land som i alle tilfeller har dramatisk mye mindre ambisiøse klimamål enn EU og Norge. Slik er det – med noen få unntak – også med aller fleste land i verden. Den i norsk sammenheng hellige Parisavtalen behandles de aller fleste andre steder uten spesiell aktelse.
Noen vil svare: Men vi må da gjøre noe? Parisavtalen er noe, derfor må vi gjøre det.
Dessverre er den tilnærmingen til politikk enda dårligere her enn ellers. Gitt at andre land har svært svake målsettinger under Parisavtalen, og dertil i stor grad ikke følger dem opp, fører Europa en nesten virkningsløs klimapolitikk – og mye dårligere enn det vi kunne gjort.
Årsaken illustreres av den type politikk jeg innledet denne artikkelen med – elbiler, elektrifisering av sokkelen, bygningsenergidirektiv og letestans, med kostnad på 5000 kroner tonnet og mer. Men også tiltak som følger av markedsmekanismer er svært dyre. EUs kvotepris er rundt 900 kroner tonnet, og utløser tiltak med en kostnad opp mot den prisen.
Den tredje tingen slike tiltak har til felles, er nemlig at de er så dyre at de ikke vil bli innført utenfor Europa. En sammenligning av karbonpriser i de største utslippsnasjonene illustrerer problemet: I Kina finnes faktisk et kvotesystem, men prisen er 120 kroner tonnet. I USA finnes intet nasjonalt marked. Et dusin delstater har priser, California er høyest med 280 kroner. India har ingen CO2-pris. Russland har ingenting, Brasil og Indonesia ingenting. Japan har et kvotesystem, men prisen er lav. Iran har ingen pris. Saudi-Arabia har ingenting.
EU står for 6 prosent av verdens CO2-utslipp. De ni andre står for 65 prosent. Europeisk klimapolitikk burde derfor handlet om teknologi som kunne redusere globale utslipp. Men fordi vi har et system der mye av aktiviteten skjer mot et bakteppe av en høy kvotepris, går vår innsats systematisk i altfor stor grad til tiltak som ikke kommer til å ha noen virkning i de landene der utslippene faktisk skjer.
Det finnes et og annet lyspunkt. Kvotesystemet stimulerer også i noen grad teknologisk utvikling som med tid og stunder kan bli globalt relevant – hvis prisene etter hvert går ned. I Norge er karbonfangstprosjektet Langskip et eksempel på en teknologi som, hvis alt går bra, kan bli viktig. Bellona har i hvert fall troen. I Sverige utvikles teknologi for CO2-fri stålproduksjon. Kanskje kan den etter hvert eksporteres? Det krever at kostnaden går ned, og at andre land innfører en viss CO2-prising.
Men disse unntakene er ikke bare usikre, de illustrerer hvor mye av europeisk klimainnsats som ikke handler om den type prosjekter som kan bety noe globalt. Uten de innenlandske kuttene Norge og Europa påtar seg gjennom Parisavtalen, kunne vi gjort mer av denne type prosjekter. Med mer realistiske CO2-priser ville markedet raskere styrt teknologien mot å være lønnsom også globalt. I mellomtiden er det land som India som utvikler biogass-teknologi som er lønnsom i Afrika. Denne type teknologiutvikling kutter utslipp langt tidligere og langt mer enn mye av det vi holder på med.
I mellomtiden utgjør norske tiltak internasjonalt, som faktisk kutter utslipp til en meningsfull pris, bare en brøkdel av norske klimainnsats. Regnskogsatsingen og andre internasjonale prosjekter koster rundt 10 milliarder kroner årlig, og kutter kanskje ti ganger så mye som den samlede innenlandske innsatsen. Men regjeringen vil ikke flytte klimapenger dit: Den insisterer i stedet på at svinedyre innenlandske tiltak «er viktig for vår egen konkurransekraft».
Smak på den: Argumentet for den dyre politikken er ikke at det er den beste politikken for å redusere globale klimautslipp, men at det å kaste milliarder etter etterisolering av hus eller elbiler øker vår konkurransekraft. På den andre siden står klimaaktivister og insisterer på innenlandske kutt fordi de ikke vil at vi skal «kjøpe oss fri», for Gud forby at vi løste problemet på den måten.
Norge og Europa bruker altså enorme ressurser på klimapolitikk. Utslippskuttene dette gir, har neglisjerbar virkning på klimaproblemet. Vi gjør det likevel, fordi vi prøver å nå mål om innenlandske, eller i hvert fall europeiske, utslippsreduksjoner. Disse målene er blitt politisk bindende gjennom Parisavtalen. Men denne avtalen styrer innsatsen vår i feil retning, med hovedfokus på tiltak som aldri vil tas i bruk internasjonalt. Det er strategisk feil, det er sløs med ressurser, og det peker ikke ut noen vei for å håndtere globale klimautfordringer.
Det er ille. Men enda verre er det at alt dette skjer ikke på det glade 90-tallet som var formativ for hvordan globale klimaforhandlinger kom til og ble forstått i Vesten. Da var Vesten verdens herrer, Europa var fredelig, trygt og optimistisk, vi gledet oss over at Russland ble et friere samfunn og over at mennesker ble løftet ut av fattigdom i et Kina som ennå ikke var noen kjempe hverken sikkerhetspolitisk eller klimautslippsmessig.
Alt dette skjer i stedet nå, i en sikkerhetspolitisk kritisk fase for Europa. Og akkurat nå innebærer vår klimapolitikk dyrere strøm enn geopolitiske konkurrenter, svekket industriell konkurransekraft og i mange land stor politisk misnøye, som utnyttes av våre motstandere. Senterpartiets Ola Borten Moe har kalt denne varianten av det grønne skiftet galskap. Man kan velge mildere ord, men innvendingene mot dagens klimapolitikk bør tas på alvor.
Men det aller verste er ikke at vi fører en politikk som svekker Europa; det er at vi gjør det i form av en klimapolitikk som ikke kan og ikke vil løse problemene som begrunner den.
Det merkelige er at dette pleide norske politikere å vite. Jens Stoltenberg visste det da han lanserte regnskogsatsingen. Han viste det også da hans regjering i 2009 la frem en stortingsmelding om klimautfordringer, som slo fast at satsingen på karbonfangst handlet om «mer enn å fange CO2 fra gasskraftproduksjon i Norge»; målet var å «utvikle teknologi slik at også andre land kan bruke denne effektivt som et virkemiddel for å redusere CO2-utslipp». Denne type tiltak var ment å være løsningen. Det skulle være vår strategi for å bidra meningsfullt globalt, til en verden som elektrifisert og der kraften produseres enten uten eller med rensede utslipp.
Så kom Parisavtalen, med særeuropeiske, nasjonale målsettinger, og vridde det grønne skiftet i en helt annen retning. Samtidig ble det et symbol for anstendighet, ansvarlighet og om man i det hele tatt kan være et godt menneske – for gode mennesker er vel ikke mot Parisavtalen, det er det jo bare Trump som er? Plutselig ble det svært vanskelig å argumentere langs de linjer tidligere klimaøkonomer hadde trukket opp: En forutsetning for de fleste utredninger og diskusjoner var at klimamålene skulle og måtte nås. Det var jo en internasjonal forpliktelse!
For mange har også en absurd nivå-feilslutning sneket seg inn: Klimabevegelsen argumenterer for norske utslippskutt ved å si at disse utslippene ikke er forenlige med 1,5-gradersmålet som ligger i Parisavtalen. Men norske utslipp er hverken forenlige eller uforenlige med dette målet, som uansett ikke kommer til å nås – de er først og fremst irrelevante.
Der har diskusjonen fastnet. Vi krangler om utslippsmål alle vet at vi ikke kommer til å nå, men alle tiltakene vi har, er begrunnet i at vi skal nå dem. Og vi har mer enn nok med disse målene vi ikke kommer til og nå, så knapt noen har overskudd til å stille spørsmålet om hvordan det hele skal bidra til å avhjelpe globale klimaproblemer, eller om hva som er den beste klimapolitikken Norge kan føre dersom det er målet.
Hva er mitt alternativ, da, til Parisavtalen?
Jeg har ikke noe fikst ferdig politisk alternativ, og jeg argumenterer ikke for at Norge umiddelbart må trekke seg fra Parisavtalen. Det er en annen, og komplisert debatt, som handler både om Norges forhold til internasjonale avtaler, og om vår integrasjon i europeisk økonomi.
Men vi må ta inn over oss at Parisavtalen i dag er en avtale som ti år etter at den ble inngått, i all hovedsak følges opp bare av én part, nemlig Europa. Det er litt som en nedrustningsavtale der motparten ruster opp mens vi ruster ned. Et år eller to kan man se gjennom fingrene med, men etter ti år bør man kanskje tenke nytt.
Mitt hovedpoeng er likevel noe annet: At når vi diskuterer hva vi skal gjøre, trenger vi en forståelse av hva som er problemet, og hva vil oppnå. Da bør spørsmålene alltid være: Hvordan bidrar dette til globalt relevant teknologiutvikling, eller meningsfulle globale kutt? Og hvordan bidrar det til at de store utslippsnasjonene tar ansvar selv?
Mens vi tenker gjennom det, har vi fortsatt reelt sett stor fleksibilitet i hvordan vi følger opp ulike forpliktelser. Den fleksibiliteten bør umiddelbart benyttes til å gjøre det klokeste man kan gjøre når man oppdager at man befinner seg i et hull, nemlig slutte å grave.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
